Grand Theft Auto: Vice City

Som det eneste bladet i Skandinavia, har GameReactor fått lov til å ta en smugkikk på et av 2002’s mest etterlengtede konsollspill; Grand Theft Auto: Vice City. Vår utsendte måtte derfor kaste alt han hadde i hendene og begi seg ut på samme rute som da våre forfedre dro på pilgrimsferd, tvers over Atlanteren til Miamis solfylte strender.

Hvis det å reise er å leve, vil jeg gjerne legges i koma omgående. Forsinkede fly og dertil hørende omlegging av ruter, gjorde nemlig sitt for å gjøre turen fra Kastrup til Miami så vanskelig som overhodet mulig. Men 24 timer og 1. stk forsvunnen bagasje senere, står undertegnede trøtt og møkkete på trappa til et hotell som mest av alt ligner på en kulisse fra Dynastiet. Store hvite gardiner over alt, høy heismusikk og en sann overflod av lett påkledde damer, danner rammen om det som de neste tre dagene skal huse journalister fra hele verden, en helvetes masse PR-folk fra Rockstar, ikke minst det aller viktigste; fremvisningen av siste utspill i den uovervinnelige GTA serien, Vice City. Stemningen er så tjukk at den driver nedover veggene, og den gjør det klart at dette ikke er snakk om en helt normal tur, men derimot en sann opplevelsespakke som skal sette alle i stemning til å ta imot godene i Vice City’.

Etter en kjapp lur, ødelagt av raskt oppbyggelig jetlag, banker morgenen på døra. I samlet flokk blir hele gjengen fraktet i limousiner til et mindre palé, der de neste timene skal tilbringes i ro og mak. Vi blir mottatt av en særoppgave i plastkirurgiens harde kunst, som med monoton robotstemme ønsker oss alle velkommen til Vice City. Den samme monotonien blir brukt til å påpeke at gulvteppet ikke er til for å tråkke på, og at ingen må ta med seg brus inn i fremvisningssalen. Selve salen er polstret med store, herlige lærmøbler, og det er her to av Rockstars gudfedre, Dan Hauser og Terry Donovan holder audiens. Den neste timen består for det meste av en stor porsjon selvskryt, der vi gang på gang blir fortalt hvor banebrytende GTA3 har vært, og hvor fullstendig fantastisk Vice City vil bli. Her blir det gjort klart at Vice City begir seg ut i 80-tallets Miami, hvor pastellfargene lyser om kapp med de lyse sommernettene - og med kokain nok til å holde Luftslottet gående langt inn i neste årtusen. Det går ikke et sekund, hvor vi ikke blir gjort oppmerksomme på hvor tøft alt sammen er, og når alt kommer til alt, er jo det mest irriterende at de har rett. Ikke noe spill har hatt så stor effekt på PS2 som GTA3. Ikke noe spill har hatt et så solid gameplay og så mange timers uforbeholden glede. Men derfor kan man faktisk få en dårlig smak i munnen etter en hel time med "så tøffe er vi"-prat. Man er da fra jantelovens hjemland. Ved siden av all selvopptattheten blir det også plass til et par tørre, om enn ganske imponerende fakta.

I utgangspunktet blir Vice City langt mer historiebasert enn GTA3. Hovedpersonen får denne gangen en skikkelig personlighet. Han er gangsteren Tommy Vercetti, gitt stemme av ingen ringere enn Ray Liotta. Denne gangen starter du som spiller ikke i bunnen av hierarkiet, men har en langt mer viktig rolle. Flere skuespillere har gitt stemmer til Vice City’s mange figurer, men hvilke det er, er bare noe av det som Rockstar’s utrolig hemmelighetsfulle stab ikke vil ut med ennå.

Det er laget filmsekvenser tilsvarende til sammen en hel spillefilm, men Dan Hauser insisterte på at lengden på hver sekvens ikke vil skape utålmodighet. Rockstar nekter å falle i den vanlige fellen, der du som spiller blir i tvil om du faktisk er med på å gjøre noe selv, eller om du bare ser en film på konsollen. Selve Vice Citys spillbare areal vil være 2 til 2.5 ganger større enn Liberty City’s, og det vil bli omtrent dobbelt så mange oppdrag å kaste seg over. Dan Hauser sporer av på spørsmålet om Sonys nyinnkjøpte enerettigheter til GTA-serien for de neste fire årene, og svarer at det ikke er planlagt utgivelser til andre plattformer, og så sies det ikke mer. Det kan man jo tolke som man vil. Med hjernen i en tjukk lake av svette, blander informasjonene seg sammen med den skyfrie himmelen som vodka og kaluha, og denne opplevelsen løfter spenningsnivået opp til uante høyder. Det er allikevel dessverre fortsatt før GameReactor faktisk kan få lov til å se vidunderet.

Lufta i Miami består av mer vann enn oksygen, og i denne uheldige kombinasjonen kjører limousinene tilbake til hotellet. Deretter blir en tredjedel av oss fraktet videre ut til havna, hvor en kjempeyacht venter på oss. Stereoanlegget med de 36 velplasserte høyttalerne pumper ut myke 80-tallstoner, nok et hint til den teknologiske verdenen, siden Vice City’s soundtrack kommer til å bestå av ikke mindre enn 9-10 timers radio. Størstedelen av denne tiden fylles opp med alle de låtene du enten elsker å hate, eller blir helt myk i knærne av, siden det var til nøyaktig disse tonene du klina med hun ikke fullt så pene fra parallellklassen.