Gratulerer med dagen, Zelda! La oss feire med en tur langt vekk fra Hyrule

Det er ikke første gang jeg nevner dette på denne siden, men jeg var et Sega-barn som ble en PlayStation-tenåring, mens Nintendo-konsollene bare berørte livet mitt en kort stund da jeg spilte hjemme hos en venn etter skoletid. Til tross for at jeg var nesten like gammel som både Mario og Zelda, vokste jeg egentlig ikke opp med dem. Marios plattformspill fylte imidlertid et tomrom - kanskje fordi de egner seg godt til korte økter - mens jeg knapt rørte et Zelda-spill før jeg ble voksen.

Det første spillet i serien jeg fullførte (etter å ha brukt noen timer på Wind Waker og Twilight Princess) var, noe merkelig nok, Phantom Hourglass, som jeg spilte da det kom ut i 2007. Siden har jeg gjort opp for denne spillforseelsen og spilt et bredt utvalg av både 2D- og 3D-Zelda-spill, men fordi jeg kom litt sent til festen, har mitt syn på serien aldri vært preget av den nostalgien som melder seg når jeg tenker på andre aktive serier som God of War eller utviklere som Remedy, som har vært følgesvenner i mitt spillliv.

Jeg har aldri beundret de teknologiske bragdene i Ocarina of Time, harselert over den barnslige grafikken i Wind Waker eller beklaget Breath of the Wilds farvel til tradisjonelle fangehull, rett og slett fordi jeg først virkelig fordypet meg i serien i forbindelse med utgivelsen av Breath of the Wild.

Mitt syn på serien er derfor i stor grad fjernet fra spillenes samtid, til fordel for en mer retrospektiv vurdering. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har sterke følelser for flere av spillene i serien, også de eldre. Men mine favoritter er gjerne de spillene som gjør ting litt annerledes og dermed skiller seg ut. Når man beveger seg relativt raskt gjennom en serie, blir man også lei av troper, temaer og karakteristikker på en annen måte enn om man spiller dem etter hvert som de blir utgitt.

Og det bringer oss til overskriften, for i Zelda-universet er det ingen komponent som trenger en større pause enn selve Hyrule. Blasfemi, jeg vet det. Men som sagt, jeg er ikke nostalgisk. De aller fleste Zelda-titler bruker kongedømmet i stor eller eksklusiv grad. A Link Between Worlds veksler mellom Hyrule og Lorule, mens Skyward Sword tar en litt friskere tilnærming ved å ta oss med tilbake til en tid før den formelle dannelsen av landet og til og med drysser Skyloft på toppen som et essensielt krydder, men vi må faktisk helt tilbake til 2007 for å finne et ekte hovedspill som foregår helt avskåret fra Hyrule.

Det er ikke noe galt med Hyrule som sådan. Jeg elsker å se ut over Death Mountain eller gå meg vill i Lost Woods, men jeg vil våge å påstå at vi trenger et friskere pust enn Tears of the Kingdoms "øyer i himmelen og en mørk undergrunn". Ifølge Zelda-wikien foregår 15 av 21 hovedspill i Hyrule, så det er fare for at den mentale trettheten setter inn, selv når vi snakker om ikoniske steder. Slik har det i hvert fall vært for meg, ettersom jeg har spilt en stor del av de 21 spillene og gjentatte ganger besøkt de samme stedene befolket av de samme stammene, mens jeg har kjempet mot de samme fiendene.

Etter min mening har noen få spill i serien lyktes veldig godt med å mutere Hyrule så mye at det faktisk er et helt annet sted. Wind Waker foregår teknisk sett på toppen av et oversvømt Hyrule, men fordi du navigerer deg rundt i verden med båt, er det en verden til forskjell. Her gjør det ikke så mye at venner og fiender gjenbrukes, for som så ofte i Mario-serien skjer det i en ny kontekst.

Jeg håper likevel at heltene våre vil bevege seg helt bort fra Hyrule, for etter min mening har dette tidligere resultert i noen av seriens mest vidunderlig bisarre øyeblikk. Og jeg liker Zelda best når serien våger å omfavne sin indre eksentrisitet. Ta min personlige favoritt, Majora's Mask, en mørk, innviklet feberdrøm som riktignok ikke brakte med seg teknologiske fremskritt som forgjengeren Ocarina of Time, men som den dag i dag er langt mer tiltalende enn den, etter min mening, noe bedagelige versjonen av Hyrule som spillet byr på. Termina, som verdenen heter i Majora's Mask, er en parallell verden til Hyrule, som Link faller inn i, og derfor er det kjente fjes her også. Men det er ingen Ganon. Han får en velfortjent pause, noe jeg bare kan applaudere, da jeg for å være helt ærlig aldri har sett lyset (mørket?) i ham. I stedet er det en demonisk maske som huser den langt mer uhyggelige skurken Majora, og en skremmende måne som bare ser ut til å komme nærmere og nærmere.

En annen av mine favoritter er den første håndholdte tittelen i serien, Link's Awakening, som fikk en sjarmerende nyinnspilling i 2019. Da originaltittelen kom ut i 1993, var det i kjølvannet av det nå arketypiske A Link to the Past, og de sprø og mistenkelige vesenene som holder til på Koholint Island, er et av de beste eksemplene på eksentrisiteten som heldigvis er en viktig komponent i serien. Og hvis karakterene i Link's Awakening virker ekstra særegne, er det ikke så overraskende, siden regissør Takashi Tezuka i et Iwata Asks-intervju uttalte at Twin Peaks hadde hatt stor innflytelse på Link's Awakening :

"Da vi utviklet Link's Awakening, var Twin Peaks ganske populært. Dramaet dreide seg om et lite antall karakterer i en liten by... Så når det gjelder The Legend of Zelda: Link's Awakening, ønsket jeg å lage noe som var begrenset i omfang og lett å forstå, men som likevel hadde en dyp og tydelig karakter."

Og ved å legge hele spillet til en relativt liten øy med et begrenset antall karakterer, lyktes Nintendo med å skape et mer fortellingsbasert, karakterdrevet spill som blåser A Link to the Past ut av vannet i så måte. Seriens nåværende hovedrolleinnehaver, Eiji Aounuma, har i ettertid erkjent at Link's Awakening i stor grad staket ut kursen for karakterene som befolker serien.

Med Breath of the Wild og Tears of the Kingdom har Nintendo spesielt gjenoppfunnet serien og redefinert hva et Zelda-spill kan være når det gjelder mekanikk og design. Nå håper jeg det er på tide å utforske hvordan man kan bruke omgivelsene, tonen og karakterene til å skape nye opplevelser, for historisk sett har de nye retningene tilført mye energi til serien, enten det er det sprø øysamfunnet i Link's Awakening, den syredrevne feberdrømmen om en parallell verden i Majora's Mask eller Wind Wakers maritime gjenoppdagelse av spillets visuelle identitet og måte å nærme seg verden på. De flytter grensene og bidrar til å skape et rikere univers. Så gratulerer, Zelda og Link. Jeg håper dere feirer dagen med å begi dere ut i verden, for selv om Hyrule er et nydelig sted, er jeg sikker på at det finnes mange flere fantastiske eventyr som venter utenfor dens grenser.