Det startet i USA og siden har det spredd seg til en rekke andre vestlige land. Enten man liker det eller ikke. Vi snakker naturligvis om Halloween, høytiden som hyller alt som er skummelt og skremmende. I dag er den store dagen, og i den anledningen sendte vi vandrestaven fra land til land i Gamereactor-nettverket, for å høre om de mest guffene spillopplevelsene deres.
Dead Space-serien - Ricardo C. Esteves - Gamereactor Portugal
Dead Space-trilogien byr på fantastiske horror-opplevelser sammen med flott gameplay, god grafikk og spektakulær lyd. Det første spillet overrasket alle med klaustrofobiske korridorer, intense scener, skremmende monstre og et interessant univers. Historien kretset rundt en utenomjordisk gjenstand kalt The Marker, og en fanatisk religion som oppstod rundt den. Oppfølgeren prøvde å finne en pen balanse mellom terror og action, og selv om noen spillere mislikte dette, var Dead Space 2 fortsatt et helvete av en tur. Nesten bokstavelig talt. Det tredje spillet fikk blandede kritikker, og gikk enda lenger inn i actionsjangeren, men det som manglet av skrekk gjorde utviklerne opp for med en herlig science fiction-historie med et snev av mysterium. Hvis du liker å bli skremt samtidig som du får lov til å være litt bad.ass, kan du ikke gå galt med Dead Space-trilogien.
Alan Wake - Tor Erik Dahl - Gamereactor Norge
Jeg har aldri tenkt på min rundtur i Bright Falls som noe vi kan kalle skrekk, men det er i det minste en psykologisk thriller med noen skrekkelementer. Det er uansett mer enn nok for meg. Jeg unngår nemlig skrekk for enhver pris, for jeg liker ikke å være redd. Alan Wake fenget meg likevel med sin nære tilknytning til Twin Peaks. Følelsen av at noe er galt var hele tiden til stede, og det ble naturligvis underbygd av skyggemonstre jeg måtte drepe med lommelykt og pistol. Mystikken tilknyttet fiksjon versus virkelighet i spillets univers pirret også nysgjerrigheten min. Jeg nevner Twin Peaks fordi det ikke er noen vei utenom. Bright Falls er nærmest en kopi av byen fra TV-serien, men utvikler Remedy reddet seg inn ved å vise nok respekt og kjærlighet for kildematerialet. Skrekkelementene finnes i den atmosfæriske skogen hvor plutselig tåke og ekle lyder fikk meg til å snu i alle retninger. Mitt tips for helgen er derfor å gi det gamle spillet en sjanse (eller starte det på nytt). Jeg lover deg at du vil få et nytt syn på tømmerhoggere og lyktestolper i det minste.
Silent Hill: Shattered Memories - David Caballero - Gamereactor Spania
Det er kanskje ikke min absolutte favoritt i horror-sjangeren, men Silent Hill: Shattered Memories har likevel en spesiell plass hjertet mitt. Hvis du kan se forbi den utdaterte grafikken, er denne alternative utgaven av historien til det første Silent Hill-spillet, vel verdt tiden din. Det har plenty av intense øyeblikk å by på, ikke minst hvis du spiller på Wii, som tross alt har høyttalere innebygget i håndkontrollerne. Disse blir brukt, for å si det sånn. Det beste med spillet er likevel Sam Barlows mesterlige regi, klimaksavslutningen, og den mystiske fortellerstilen. Spillet har en interessant historie, preget av både utforskning og avgjørende valg gjort av spilleren selv. En inspirasjonskilde for Until Dawn? Det kan du vedde på.
P.T. / Silent Hills - Magnus Groth-Andersen - Gamereactor Danmark
Silent Hills aldri vil se dagens lys, og det eneste som er igjen av det lovende samarbeidet mellom Hideo Kojima og Guillermo Del Toro, er den spillbare teasern kalt P.T. I tillegg er denne også vanskelig å bli tak i, da den ble utgitt til PS4 kun for å bli fjernet igjen da grunnspillet ble kansellert. Heldigvis er den blitt gjenskapt av fans til PC, i alle tilfelle ga demoen meg en av de mest effektive, skremmende og godt utformet horror-opplevelsene jeg har opplevd. Det er ikke så fryktelig mye å ta tak i, men det lille som er der er mesterlig satt sammen. Man besøker den samme gangen på nytt og på nytt, bare med subtile og skremmende variasjoner som hele tiden holder deg på tå hev. En lampe som plutselig beveger seg, eller en knirkende dør. P.T. handler om detaljer, og fra start til slutt er det en fengslende opplevelse som krever din fulle og hele oppmerksomhet.
American McGee's Alice - Fabrizia Malgieri - Gamereactor Italia
Hvis Tim Burton hadde spilt American McGee's Alice, hadde han funnet mange interessante og nyttige ideer til hans egen, skuffende filmatisering av Allice i Eventyrland. Her skildres Allice som et barn som forlengst har mistet uskylden sin. Hun er et offer for den forheksede verdenen hun ble kastet inn i et par år tidligere, den samme verdenen som drev henne til vannvidd da hun måtte reise tilbake for å gjenopprette balansen både der og i sitt eget indre. Styrken og skjønnheten til Rogue Entertainments spill ligger ikke bare i de surrealistiske, gufne omgivelsene, men også i lydsporet komponert av Chris Vrenna (også kjent for musikken i Quake-serien). Den ligger dessuten i den ekle følelsen som følger deg fra start til slutt. Selv om jeg har blitt femten år eldre får jeg fortsatt frysninger av American McGee's Alice.
Alien: Isolation - Mike Holmes - Gamereactor Storbritannia
Som en stor fan av den originale Alien-filmen, var Isolation en big deal for meg. Jeg ble derfor skikkelig glad da viste seg at Creative Assembly hadde leverte en så til de grader spennende historie, spesielt etter skuffelsen Colonial Marines. Det som imponerte meg mest var måten de hadde holdt seg trofast til kildematerialet på, samtidig som de fortalte en intens og spennende historie med mesterlig audio-visuelt design. Det var utvilsomt et av fjorårets beste spill, og blant de beste i skrekksjangeren i det hele tatt. Atmosfæren var så ulidelig oppslukende, og aldri før hadde et spill holdt meg fast i sitt iskalde grep denne måten. Spillet fikk meg til å klynke og be om å ikke bli oppdaget av det nådeløse romvesenet. I det samme øyeblikket som jeg trodde jeg var trygg, viste det seg alltid at det motsatte heller var tilfellet.
Spec Ops: The Line - Christian Gaca - Gamereactor Tyskland
OBS! Spoilere: Det hadde ikke klassisk horror, men Spec Ops: The Line stod likevel for en av de mest forferdelige opplevelsene jeg har hatt i et videospill. Jeg ser det foran meg bare jeg tenker på det, bilde av en kvinne og barnet hennes. De er døde. De sitter sammenkrøpet og kvinnen holder hendene beskyttende foran barnets ansikt. De er begge helt forkullet, brent av et napalm-angrep. Det var jeg som var ansvarlig for dette angrepet, i rollen som kaptein Martin Walker. Det var jeg som forårsaket deres død. Det uunngåelige spørsmålet kom så snikende: Hvorfor vise dette i et spill? Vel, hva med å spørre annerledes? Hvorfor ikke vise det? Sivile tap er en del av krigen, enten det tjener frigjøring, forsvar eller angrep. Krig er fortsatt krig. Folk dør i kriger, og ikke bare soldater. Hvis du lager et krigsspill er det faktisk kynisk å utelate disse øyeblikkene. Virkeligheten kan også være fryktelig skummel, dessverre...
