Hoppers

Hoppers, den nyeste originale Pixar-filmen før Toy Story 5 kommer på kino i juni, kommer fra regissør Daniel Chong, best kjent for sitt arbeid med Cartoon Network-serien We Bare Bears og oppfølgerfilmen i 2020. Selv om ikke alle Pixars nyeste filmer har hatt samme grad av suksess og kritikernes anerkjennelse, er det merkbart at studioet har gjort en innsats for å diversifisere porteføljen med forfattere som kommer fra ulike bakgrunner og kommer med nye og originale ideer, som Domee Shis Turning Red, Enrico Casarosas Luca eller Adrian Molinas Elio, som veksler mellom trygge oppfølgere og risikable ideer. Hoppers er et godt eksempel på at Pixar-prosjektet fortsatt fungerer og produserer kvalitetsfilmer som fortsetter å overraske oss.

Hoppers forteller historien om Mabel, en tenåring som kjemper mot byggingen av en motorvei som vil ødelegge en lysning fylt med alle slags dyr. Hennes siste sjanse til å stoppe byggingen er å bevise at det fortsatt bor bevere der, og mens hun undersøker saken, finner hun ut om et program som gjør det mulig for mennesker å legge bevisstheten sin inn i en robotbever. Forvandlet til en bever blir hun venn med dyrene i skogen og prøver å komme opp med en plan for å stoppe byggingen ... men det skjer mange ting som ikke fortjener å bli avslørt, og som fullstendig endrer planene hennes og forventningene våre til å se en Pixar-film.

Den største fordelen med Hoppers er hvor uforutsigbar den er, og hvor ubeskjedent den tar sikte på å overraske og underholde tilskueren hele tiden, selv om det noen ganger kan føles som om den er i strid med seg selv. Mabels mål er å stoppe byggingen av motorveien, men etter noen vanvittige vendinger skifter motivasjonen hennes ganske drastisk, og filmen beveger seg i en annen retning som er morsommere, men som gjør at moralen i historien mister fokus. De obligatoriske stille og reflekterende øyeblikkene mellom andre og tredje akt føles ikke fortjent og mangler den emosjonelle tyngden som er tiltenkt, spesielt ikke for hva vi forventer av Pixar. Filmen er selvfølgelig veldig søt, og legger mye av sitt hjerte i forholdet mellom Mabel og en ekte bever, men den er ikke like emosjonelt manipulerende som de fleste av Pixars filmer: Du sparer nok tårene til Toy Story 5 senere i år.

Jeg skal ikke lyve, det er en lettelse å se en Pixar-film uten rare konseptuelle ideer fullpakket med lag og symbolikk som noen ganger kommer i veien for moroa, og med et tydeligere plot og en skurk som ikke kommer fra introspeksjon av hovedpersonene. Miljøleksjonen er umiskjennelig og ikke veldig dyp, og minner om den merkelig lignende The Wild Robot, som føltes mer som en Pixar-film enn Hoppers. Faktisk, på grunn av det større fokuset på action, sprø humor og mange absurde situasjoner, føles Hoppers nærmere filmer fra konkurrerende studioer som Sony Pictures, DreamWorks eller Illumination (selv om det absolutt er bedre enn noe fra Minions-studioet).

Og for det meste fungerer det: Hoppers er den morsomste Pixar-filmen på en stund, og den våger til og med å leke litt mer med animasjonen for komiske og stilistiske effekter. Prisen for det er at den mangler den finessen som andre Pixar-filmer har. Mer spesifikt er Mabels vekst og utvikling som karakter litt selvmotsigende, og historien føles noen ganger som om den improviserer underveis uten helt å vite hvor den vil lande. Med andre ord, det som gjør den så spesiell (hvor rar og unik den føles), hindrer den også i å nå større høyder.

Hoppers er ikke et Pixar-mesterverk, men det er en av de ferskeste filmene fra studioet, og jeg tør påstå at den vil ende opp med å bli en av de mest minneverdige filmene fra det moderne Pixar. Den er morsom, veldig underholdende, overrasker deg i hver eneste sving, og selv om den noen ganger føles som en haug med ideer som slåss seg imellom, er den utvilsomt søt og etterlater en veldig god smak i munnen.