Jeg vil gjerne starte med å erklære min kjærlighet til den profesjonelle wrestleren Hulk Hogan. Helt siden jeg så ham bryte på 80-tallet, har han - sammen med Optimus Prime - vært en slags ledestjerne i livet mitt og grunnlaget for en livslang interesse for proff-wrestling. Jeg er stolt av å faktisk ha møtt ham og snakket med ham, noe jeg ser på som et høydepunkt i livet mitt, så tenk deg min overraskelse og begeistring da Netflix på ganske kort varsel kunngjorde at de skulle utgi en dokumentar dedikert til mannen, myten og legenden.
Hulk Hogan: Real American er en miniserie i fire deler på nesten nøyaktig fire timer, med ganske langt mellom hver episode, og man kan anta at produksjonen gikk ganske raskt frem for å smi mens jernet var varmt etter hans tragiske død i en alder av 71 år for litt under et år siden. Netflix er det perfekte selskapet til å lage en dokumentar som dette, både med tanke på deres erfaring med popkulturelle dokumentarer, men også fordi de har et partnerskap med WWE.
"Tren. Be en bønn. Spis vitaminene dine."
Forventningene var derfor skyhøye da serien startet, og hver episode representerer en epoke i Hogans liv. Noe som slår meg tidlig, er at Hulk Hogan: Real American først og fremst virker designet for å hylle tidenes mest berømte wrestler, snarere enn å gi et upartisk portrett av ham. Det betyr ikke at kontroverser ikke tas opp, og Hogan selv gjør faktisk mye for å nyansere bildet bare ved å være seg selv. Han ble ofte beskyldt for ikke lenger å være Terry Bollea, den personen han ble født som, men for å innta en holdning som om han faktisk var superhelten Hulk Hogan, noe som også er grunnen til at jeg vil fortsette å referere til ham som Hogan i stedet for Bollea i denne anmeldelsen.
Dette skinner tidlig igjennom, og ved flere anledninger snakker han så grandiost at det umiddelbart blir til å grine av. Det gir de kontrastene og nyansene som en dokumentarfilm så sårt trenger. Når det er sagt, blir vi likevel tatt med på en reise der Netflix virkelig har gravd i arkivene og lar oss gjenoppleve hvordan WWE (den gang kjent som WWF, før Verdens naturfond tvang dem til å skifte navn - men det er en annen historie) nådde sin storhetstid, ikke bare gjennom Vince McMahons aggressive grep, men også takket være den enorme populariteten Hogan brakte til bordet.
Hogan får dermed, sannsynligvis med rette, en stor del av æren for at wrestling i dag er et globalt fenomen som trekker millioner av fans til arenaene og genererer milliardinntekter. For meg som har fulgt Hogans reise nesten hele veien, føles mye kjent, men det er flere klipp jeg ikke har sett før, og Netflix skal ha honnør for alle de prominente wrestlerne de har klart å samle for å la seg intervjue om Hogan.
"Hva skal du gjøre når Hulkamania løper løpsk på deg!"
Mange hyller hans bidrag til wrestling, men svært mange av dem benytter også anledningen til å tegne et mer sammensatt bilde av en ganske problematisk mann bak kulissene når kameraene har sluttet å rulle. Best av alle er Bret "The Hitman" Hart, som på sin sedvanlig frittalende måte tar vinden ut av seilene på Hogan ved å kalle ham en "backstabbing, knife-wielding piece of shit", med henvisning til blant annet hans innblanding under WrestleMania IX, da Hogan aktivt undergravde Harts karriere.
I det hele tatt er dokumentaren full av øyeblikk der Hogans lite sjarmerende personlighet skinner gjennom, og han er overraskende sjelden villig til å ta ansvar for noe av det han har gjort. Det finnes alltid unnskyldninger, og om noe har han blitt sviktet av folk snarere enn omvendt, og til tider blir det nesten komisk når Netflix viser en tvilsom oppførsel fra Hogan nesten etter hverandre, bare for at vi senere får se ham bli opprørt over at han har blitt behandlet på samme måte. For meg virker det åpenbart at Hogan virkelig tror at han var den supergode, sunne amerikaneren som oppfordret yngre Hulkamaniacs til å "Train. Be bønnene dine. Spis vitaminene dine." Han kunne derfor ikke gjøre noe galt, og det skinner gjennom i personligheten hans.
En person som har vært viktigere enn noen annen for Hogans karriere, er nevnte McMahon, som for øvrig har sin egen svært severdige Netflix-dokumentar. Han har imidlertid blitt grundig "kansellert" etter et par alvorlige feiltrinn opp gjennom årene, og man kan anta at det er grunnen til at han ikke figurerer i Hulk Hogan: Real American annet enn i noen få, isolerte sitater. Å høre hans syn på Hogan - som blant annet inkluderer massive rettssaker - ville ha løftet denne dokumentaren minst et hakk, men det er altså ikke tilfelle.
En annen faktor som trekker det hele ned, er at Hogan selv er opptatt av å forbli Hulk Hogan, en mann uten svakheter. Når ting blir ømtålige eller personlige, avbryter han rett og slett samtalen for ikke å fremstå som svak et eneste sekund. Det betyr at vi aldri kommer tett innpå mannen, til tross for at det er han som sitter der og får spørsmålene.
"Jeg er mannen som gjorde wrestling berømt."
Alt i alt kan man se Hulk Hogan: Real American fra to ulike perspektiver. Det ene er som en ganske svak og feig dokumentar som unngår hovedpersonens mer problematiske sider, og dem er det mange av. Fra en personlighet som ofte virker tvilsom, til å kaste venner og kolleger under bussen, beskyldninger om rasisme og sex med datterens venninne. Alt dette blir redusert til rene bisetninger som jeg gjerne skulle ha sett mer av, og som dokumentarfilm holder det rett og slett ikke mål.
Hvis vi i stedet ser Hulk Hogan: Real American som en hyllest til en legendarisk wrestler som ble et popkulturelt fenomen verden over, og som inspirerte utallige unge mennesker (inkludert meg selv) til å prøve å være snille og leve sunt, er det en fenomenal miniserie. Den byr på massevis av øyegodteri fra arkivene, de mest ikoniske øyeblikkene wrestlingverdenen har å by på, og intervjuer med så mange store navn at jeg til tider nesten følte at jeg fikk tårer i øynene av følelser.
Hva du selv synes om den, vil nok avhenge av hvordan du ser på Hulk Hogan. Hvis du ser på ham som en svært problematisk figur og ikke har noen interesse for wrestling, er dette ren propaganda og en svak dokumentar. Hvis du derimot liker wrestleren Hulk Hogan, venter fire timer med herlig wrestlingnostalgi.
