Hyllest-artikkel: PlayStation 2 fyller 25 år

For 30 år siden var generasjonene mye kortere, og rundt fem år ble ansett som normalt. Fra 1995 og utover kom det derfor en jevn strøm av interessant maskinvare med potensial til å bli noe. Først PlayStation og Saturn, kort tid etter Nintendo 64, og kort tid etter det Dreamcast. I tillegg kom en hel rekke andre alternativer.

Dette gjorde at PlayStation føltes veldig utdatert for meg etter bare ett år eller så (og la oss innse det, jeg anser den som en seriøs utfordrer til tidenes beste konsoll). Når du først hadde spilt Sonic Adventure og spesielt Soul Calibur på Dreamcast, var det vanskelig å gå tilbake. Men PlayStation var fortsatt sterk og hadde sunket ganske mye i pris på slutten av 90-tallet, og det var tydelig at selv Nintendo ikke kunne røre Sony, som var kommet for å bli.

Og til tross for min forkjærlighet for Dreamcast, er det ingen tvil om at det var med PlayStation 2 at generasjonen virkelig tok av. I forkant av lanseringen ble vi oversvømt med informasjon om hva Emotion Engine var i stand til, og i nyhetene ble det snakket om hvordan diktatorer ønsket å få tak i konsollen for å kunne bruke den overlegne prosessorkraften til å lage enda farligere missiler. I tillegg var spillene på det mystiske DVD-formatet. Et format som gjorde det mulig å se film uten å måtte spole tilbake.

Kombiner dette med et design som for første gang skrek stilig høyteknologisk stue i stedet for leketøy, og som kunne plasseres sidelengs som en PC, og du hadde et stykke utstyr som ville gå inn i historien. På den tiden skrev jeg for nettstedet TVspel.nu, men vi fikk ingen tidlige konsoller; det var først på lanseringsdatoen at jeg fikk hente min egen enhet. Det var ingen spill som virkelig appellerte til meg, så jeg kjøpte SSX og Timesplitters.

Og det var veldig heldig, for SSX og senere spesielt SSX Tricky skulle bli personlige favoritter, og Timesplitters var jeg så glad i at jeg senere skrev en anmeldelse av Halo: Combat Evolved der jeg klaget over at flerspillerdelen ikke var like bra. Siden Dreamcast døde på samme tid, var PlayStation 2 i utgangspunktet alene på markedet. Microsoft og Nintendo hadde også konsoller på trappene - men de ville ikke bli lansert før halvannet år senere.

Dessuten var PlayStation 2 uvanlig nok bakoverkompatibel. PlayStation-spillene dine fungerte altså perfekt på Sonys nye konsoll, noe som betydde at det var mange titler å glede seg over helt fra starten av.

Alle disse tingene bidro til at salget av PlayStation 2 var helt eksplosivt. Det var riktignok ting som irriterte meg litt, som at den bare hadde to kontrollporter (Nintendo 64 og Dreamcast hadde begge fire, og de etterfølgende GameCube og Xbox hadde også fire), men alt i alt var det en svært komplett pakke Sony tilbød, og det faktum at den kunne spille av DVD-er var en stor bonus som bidro sterkt til å etablere formatet som en rask og pålitelig erstatning for VHS.

Sony selv hadde også mye moro på gang, blant annet harddiskplass i selve konsollen og lanseringen av et offisielt sett for å gjøre konsollen om til en Linux-datamaskin komplett med tastatur og mus (en idé som senere forsvant, men som ble støvet av igjen da PlayStation 3 ble lansert). PlayStation 2 var dermed godt posisjonert da GameCube og Xbox senere kom - og siden PlayStation 2 allerede var halvannet år gammel på det tidspunktet, kunne Sony enkelt redusere prisen på enheten, noe som gjorde den mye billigere enn de to kraftigere formatene.

Det ble også hjulpet av at Nintendo nok en gang hadde valgt å gjøre det vanskelig for seg selv med en konsoll og, enda viktigere, en kontroller som så ut som et leketøy, komplett med små plater som ikke holdt til så mye - og den fungerte heller ikke som DVD-spiller. Microsoft, derimot, lanserte en svært dyr konsoll som nesten helt manglet japanske spill, noe som var ekstremt viktig på den tiden, og den kunne heller ikke spille av DVD-er (med mindre du kjøpte tilbehør).

PlayStation 2 fortsatte dermed å gå fra klarhet til klarhet, og dens dominans førte til at utviklerne virkelig anstrengte seg for å få mest mulig ut av maskinvaren og lærte seg å håndtere den på forbløffende måter. PlayStation 2 imponerte faktisk ikke så mye da den kom ut, og lenge var det en oppfatning om at den var sammenlignbar med Dreamcast (som også hadde noen tekniske fordeler), men mot slutten imponerte den så mye at GameCube og Xbox aldri fikk nyte godt av ytelsesfordelen.

Fordi konsollen var så unik som den var når det gjaldt maskinvare, og så enormt populær som den var, kom dessuten mange spill bare til PlayStation 2. Ikke som såkalte eksklusive spill, men det var ingen vits i å prøve å konvertere dem til formater som var så mye mindre populære enn konkurrentene. Så hvis du ville spille ting som Castlevania: Lament of Innocence, Guitar Hero, Suikoden III, Zone of the Enders og Xenosaga Episode I, trengte du en PlayStation 2.

Spillene er derfor kanskje det sterkeste kortet for PlayStation 2. Dreamcast, GameCube og Xbox er alle utrolige konsoller med mange flotte eksklusive spill - men ingen kan måle seg med PlayStation 2 i kvantitet og kvalitet. Det var rett og slett så mye at det ble en opplagt standard. Og Sony selv la også på, noe som til slutt gjorde den til tidenes bestselgende format med 160 millioner enheter.

Det var på PlayStation 2 vi først ble kjent med blant annet Ratchet & Clank, Sly Cooper, God of War, Killzone og Singstar, mens tredjeparter skjemte oss bort med Monster Hunter, Kingdom Hearts, Yakuza, Devil May Cry og mye mer. Med dette i bakhodet tenkte jeg, akkurat som med Xbox 360-hyllestartikkelen, å runde av med mine fem beste spill for formatet (der jeg valgte å ha bare ett spill per serie for variasjonens skyld), etterfulgt av fem personlige favoritter som jeg likte veldig godt og som jeg vil trekke frem fordi jeg anser dem som viktige.

De fem beste spillene til PlayStation 2:

Fem favorittspill til PlayStation 2:

Så ... gratulerer til spillverdenens bestselgende konsoll gjennom tidene. Den fylte kanskje 25 år i vår da den ble lansert i Japan, men for oss i Europa var det den 24. november 2000 at vi først ble kjent med den kullsvarte monolitten.