Norsk
Gamereactor
artikler
Killzone 2

Killzone 2 - Krigen raser

Jon Cato har spilt Killzone 2 i en måned, og besøkte Guerilla Games i Nederland for å høre alt om det kommende krigsspillet. Killzone 2 er krig som du aldri har opplevd det i spillform før. Krig 2.0!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Guerrilla Games har aldri vært redd for å legge lista høyt. Da Killzone på Playstation 2 ble presentert for pressen for første gang, ble det omtalt som Sonys Halo-killer. Greit, det var pressen og ikke Guerrilla som skapte denne tittelen og de massive forventningene til det som endte opp som et ok skytespill. Et skytespill med et fantastisk design og en masse idéer som den litt foreldete maskinvaren til Playstation 2 ikke helt klarte å realisere. Enkelte av oss klarte å se tendenser til storhet i spillet, og det var ganske tydelig for oss at så snart Guerrilla fikk enda kraftigere maskinvare å jobbe med kunne de realisere drømmen sin fullt ut.

Og det har de fått nå med Playstation 3. Idet vi sitter i et rom med den tekniske sjefen for Killzone 2, Arjan Brussee, er det nesten umulig å ikke bli imponert over grafikken han viser frem. Vi ser på et tog som raser gjennom en tunnel, og skjermen er full av forskjellige grafiske filtre som skaper motion blur, skyggeeffekter fra bevegelige lyskilder, gnistregn, blafrende presenninger fra vind, glans og refleksjoner på metall, og så videre. Brussee slår av og på effekter for å demonstrere hvor mange prosesser som jobber konstant med å skape et spillbilde som er tilnærmet fotorealistisk i utseendet. Det er en av de mest imponerende grafikkmotorer jeg har sett noensinne, og resultatet av mange års hardt arbeid hos Guerrilla Studios. Playstation 3 har hatt rykte på seg for å være en vanskelig maskin å programmere for, men Brussee kjenner ikke helt igjen denne kritikken.

- La meg si det slik, å programmere for andre konsoller og systemer kan sammenlignes med å kjøre en Mercedes. Det går fort nok og hele kjøreopplevelsen føles trygg og komfortabel. Å programmere Playstation 3 er som å kjøre en Ferarri. Det går mye fortere og er mer risikabelt, men er du flink nok er Mercedesen ingen match for Ferrarien, smiler Brusse.

Killzone 2
De oransje øynene til Helghast-soldatene kjennetegner spillserien. Lyset fra øynene hjelper deg med å skille venner fra fiender, og ser truende og skumle ut.
Dette er en annonse:

Selvsikkerheten til Brussee gjenspeiler seg i hele studioet, idet vi besøker de forskjellige avdelingene og ser på ulike deler av spillet. Guerrilla Games holder til i et gammelt bankbygg midt i sentrum av Amsterdam. Kontoret er på hele seks etasjer, høye majestetiske etasjer med treutskjæringer og gamle vinduer med utsikt ned på en kanal. Det ligger et historisk sus over bygningen, som til tider føles som en avansert tredimensjonal labyrint der vi går opp og ned trapper mellom de ulike avdelingene. Vi besøker en lydmann som viser oss hvordan musikken endrer seg i takt med handlingen i spillet, hvordan lyden i syv kanaler skifter klang og tempo og retning basert på omgivelsene. Vi får høre om den kunstige intelligensen, hvordan fienden opererer som en gruppe og hvordan

Guerrilla har klart å kombinere motion capture med en fysikkmotor slik at et skudd i skuldra på en fiende faktisk dytter skuldra bakover og soldaten reagerer deretter. De fleste spill starter bare en forhåndslaget animasjonssekvens basert på hvor man treffer, men i Killzone 2 er dødsdansen til fiendene generert mens man spiller, basert på fysikkens lover. Vi får se hvordan lyskilder skaper levende miljøer, og får høre tankene bak historien i spillet. I fire timer rusler vi rundt før vi endelig får sette oss ned med hvert vårt spill og hamre løs på spillets ti nivåer. Det er forløsende og deilig, som om vi er ferdig med verdens lengste vorspiel. Og det er like deilig å se at spillet innfrir når vi endelig sitter med kontrolleren mellom henda.

Killzone 2
Killzone 2 er et voldsomt spill, skuddene har masse og fart, og kroppen til fienden reagerer slik den skal når den blir pepret med bly, uten å bruke forhåndsprogrammerte bevegelsesmønstre.

Det starter intenst, en landsetting på planeten Helghan, hjemplaneten til Helghast. Jeg er Sev, en soldat i en spesialtropp som har i oppdrag å fange Visari, lederen for Helghast. I en liten flyvende farkost blir vi flydd mot storbyen Pyrrhus med eksplosjoner og krig hvor enn vi snur oss. En kræsjlanding på stranda, og sekunder senere begynner den første skuddvekslingen.

Dette er en annonse:

Det første som slår en når en spiller Killzone 2 er hvor ekte alt føles. Selv om jeg er på en fremmed planet og slåss mot futuristiske soldater med lysende oransje øyne bak gassmasken sin, føles det ekte og realistisk. Dette skyldes i stor grad grafikken, kuler og granater skaper røyk og eksplosjoner som fyller skjermen slik vi forventer at det skal se ut. Fienden beveger seg realistisk, medsoldatene roper og gjør nytte for seg, og alle omgivelser ser ekte ut. Det er ikke som Halo, med de småtullete Covenant-soldatene som fniser og ler og ødelegger alle illusjoner om en realistisk fremtidsvisjon. Dette er ekte krig, dødelig og uglamorøst. Uten supersoldater og maskuline testosteronberg med motorsager montert på våpnene sine. Av alle skytespill jeg har spilt er dette det eneste som har gitt meg den samme intense følelsen som åpningssekvensen i Saving Private Ryan. En filmsekvens som hundrevis av actionspill forgjeves har prøvd å kopiere.

Killzone 2
Det er viktig å lære seg den taktikken krigssystemet i Killzone 2 baserer spillet på. Det er en slags mellomting mellom Rainbow Six og Call of Duty 4, skyt med måte, ta dekning, forflytt deg og kom deg på fiendens flanke.

Vi skyter oss frem langs stranda, tar dekning og plukker opp nye våpen. Guerrilla har laget et system som lar deg bære et hovedvåpen og en pistol som sidevåpen, i tillegg til granater. Det er mange våpen i spillet, og de er laget med omhu. Dette er ikke fiklete laserpistoler eller små kruttlappistoler men tunge, dødelige mekaniske våpen. De bråker og oppfører seg slik vi forventer at våpen skal gjøre. Man føler vekten av våpenet, at man bærer på noe dødelig. Og effekten av kulene vi spruter ut kan enkelt måles når Helghast-soldatene vrir seg i smerte.

En forskanset bro hindrer oss i å komme videre, men en rakettkaster ordner den biffen, og jeg nyter den første av mange hendelser der jeg får lov til å ødelegge omgivelsene. Killzone 2 er ikke som Red Faction der man kan ødelegge alle bygninger, men effekten av å sprenge en bygning eller rase ned en bro i Killzone 2 er like intens som resten av spillet. Soldater skriker og faller til sin død, stein spruter overalt, røyk og støv fyller skjermen, og jeg dukker nesten litt ekstra ned i stolen for å unngå å få en stein i hodet. Innlevelsen er total.

Killzone 2
I flerspillerdelen er lagspill nøkkelord: ISA-soldater mot Helghanere. Man kan spille fire mot fire, eller i digre slag med opptil 32 spillere på slagmarken samtidig.

Dette er bare de første fem minuttene av spillet. I dagene etter jeg besøkte Guerrilla Games har jeg kost meg med de seks første av i alt ti nivåer i spillet, og den intense følelsen fra det første nivået lever videre gjennom det jeg har spilt så langt.

Det er rart å tenke på at Guerrilla Games faktisk har klart å overgå det de viste frem på E3 for tre år siden. Den beryktede traileren for Killzone 2 som skulle bevise den tekniske overlegenheten til Playstation 3. Alle som var på E3 det året eller satt hjemme og ventet på ferske videoer fra Los Angeles ble lamslått av kvaliteten på demoen. Men så begynte rusen å gi seg, og begeistringen ble omgjort til skepsis. Filmen var kun en film, den hadde ingenting med eksisterende Playstation 3-maskinvare å gjøre. Fanboy-ekstase ble omgjort til frustrasjon og sinne, og Sony og Guerrilla Games ble latterliggjort av journalister fra hele verden. Det er rart å tenke på at det har gått tre år idet jeg sitter i møterommet hos Guerrilla Games og ser på den originale spilltraileren, avløst av det ekte spillet. Det er faktisk ikke mange forskjeller på de to, ansiktene til soldatene i traileren er mer overdrevne i mimikk og uttrykk, men ellers må jeg faktisk innrømme at det ekte spillet ser betraktelig bedre ut enn traileren, som ser gammel og sliten ut.

- Dere journalister har plaget meg i tre år med denne traileren, forteller studiosjef Hermen Hulst.
- Jeg håper at vi nå, når vi nesten er ferdig med spillet, kan legge denne traileren bak oss en gang for alle.

Jeg tror neppe det blir noe problem, idet jeg kjemper meg gjennom et nytt nivå i spillet. Denne gangen på et tog som raser gjennom et tunnelsystem på vei mot et raffineri. Det er en god del Helghast-soldater på toget som skal nedkjempes, og den kraftige vinden gjør det ikke enkelt. Granater blåser tilbake på oss, så jeg og min partner må nøye oss meg skytevåpen idet vi styrter frem fra kasse til kasse på vei mot lokomotivet. Grafikk raser forbi i full fart, og jeg skjønner fullt ut hva Guerilla Games mente når de tidligere på dagen forklarte at de ville gjengi en Hollywood-film i spillform. Grafikken fra omgivelsene er tåkete, fulle av fartsstriper, nøyaktig som det ser ut på film når helten står på et tog. Gnistregn fra metall som blir truffet av kuler danser i den retningen vinden blåser, sammen med presenningen som ligger over toglasten. Det er små detaljer som sikkert har tatt mange måneder å implementere i spillets grafikkmotor, men som er med på å bygge opp et realistisk bilde for spilleren.

Killzone 2
14 ulike våpen vil være med i det ferdige spillet som lanseres 24. februar neste år.

Resultatet av denne realismen er innlevelse, og følelsen av å være tilstede. Forsterket av at jeg ikke er noen supersoldat. Man dør lett i Killzone 2, det gjelder å tenke taktisk samtidig som man sikter riktig. Soldatene man kjemper mot er ikke ren kanonføde, men alltid dødelige fiender man må bruke kløkt for å overvinne. Til tross for at jeg anser meg selv som ganske god i skytespill, måtte jeg skjerpe sansene i hver eneste kamp i Killzone 2 for å overleve. I andre skytespill blir jeg smått irritert når fienden treffer meg og jeg ser en liten rød flekk på skjermen. I Killzone 2 får jeg hjertet i halsen, dukker ned bak dekning med kuler flyvende rundt meg og venter på en åpning. Jeg merker at hendene klemmer hardere og hardere rundt håndkontrollen idet jeg stikker hodet opp og slipper løs et par skudd mot nærmeste fiende. Det er intenst og det føles ekte.

Det er rart hvordan mange realistiske krigsspill hevder de gjengir den ekte følelsen av å være i kamp. Det er nesten blasfemisk. Enhver som har lest skildringer fra soldater som faktisk har kjempet i krig vet at man aldri kan gjenskape den intense frykten for å dø, usikkerheten og nervene i spillform uansett hvor bra grafikk man har. Men Killzone 2 er nærmere denne følelsen enn jeg noensinne har følt i et spill.

Killzone 2
Den kunstige intelligensen på fiendene imponerer stort og det virker som de tenker mer individuelt enn vi er vant til i actionspill. Du vil oppleve at de tar dekning mens de lader, rykker frem lagvis, og forsøker å utnytte terrenget og komme på flanken din.

Men mellom slagene, når jeg får tid til å trekke pusten, finnes det selvsagt elementer som drar litt ned i Killzone 2. Det er ingen samarbeidsmodus, noe som har blitt en standard i skytespill. Game Director Mathjis de Jonge forklarer at de har vært 100% fokusert på å lage en intens enspillerdel og har derfor ofret samarbeidsdelen, men unnskyldningen føles litt tynn. Spesielt med tanke på man i store deler av spillet er en del av et lag, og medsoldatene er nesten skapt for at kompisen din skal kunne innta støvlene deres.

Som kompensasjon for manglende samarbeidsmodus har spillet en omfattende flerspillerdel med alle standardmuligheter for å sette sammen sine egne krigstyper og bruke ulike taktikker. Grafikken er like solid som i enspillerdelen, og muligheten til å bruke datastyrte motstandere i stedet for å kaste seg rett ut på nettet i kamp med amerikanske fjortiser mottas med åpne armer.

Killzone 2
Det blir osgå muligheter for å bruke kjøretøy i spillet. I ferdigversjonen vi spilte i Nederland fikk vi blant annet styre en diger Mech-lignende maskin.

Det er ikke ofte jeg blir overveldet av et spill, men etter å ha fullført over halvparten av Killzone 2 kan jeg knapt vente med å spille resten. Problemet med spill som Killzone 2, spill som hever nivået for hva vi forventer og hva vi tror er mulig innen sjangeren, er at det går ut over andre spill i samme sjanger. Etter å ha spilt Killzone 2 i noen uker ser plutselig andre actionspill blodfattige og småkjipe ut. Killzone 2 er rett og slett i ferd med å sette en ny standard innen skytespill, både når det gjelder grafikk, intensitet og innlevelse og jeg kan ikke se for meg at Guerrilla Games klarer å rote dette til på målstreken.

Killzone 2Killzone 2Killzone 2Killzone 2
Killzone 2Killzone 2Killzone 2Killzone 2
Killzone 2Killzone 2Killzone 2Killzone 2
Killzone 2Killzone 2Killzone 2Killzone 2
Killzone 2Killzone 2Killzone 2Killzone 2

Relaterte tekster

Killzone 2Score

Killzone 2

ANMELDELSE. Skrevet av Jon Cato Lorentzen

Det er intenst, heseblesende og teknisk overlegent. Og det beste actionspillet så langt på Playstation 3. Velkommen til planeten Helghan, skyt først og spør etterpå.



Loading next content