Vi måtte vente lenge på den nye konsollgenerasjonen. Så lenge at mange av oss ble litt blinde da Playstation 4 endelig ankom. Jeg ble i hvert fall det. Sammenlignet med Wii U, som fremdeles kun har noen få nevneverdige spill i biblioteket sitt, virket Playstation 4 så utrolig mye mer spennende. Men var den egentlig det? Er den egentlig det? Da jeg fikk igjen synet skjønte jeg at svaret var nei.
Joda, bilde- og videodelingen er en fin funksjon, men utover dette har jeg ikke fått noe PCen min ikke gjorde bedre allerede. Ikke misforstå, jeg har fått noen knallgode spill, eksempelvis Infamous: Second Son og Trials Fusion, men disse representerer ikke akkurat noe løft for spillbransjen. De er kule begge to, men de sprenger ingen grenser. De er ikke nyskapende og friske. Alt de gjør er det samme som tidligere, pakket inn i grafikk som uansett aldri vil leve opp til PC-spillene. At spillere som kun bruker konsoll skal få se rå grafikk er vel og bra, men jeg hadde håpet på noe mer. Jeg hadde håpet på et løft for bransjen over hele linja, på samme måte som løftet vi så ved de forrige generasjonsskiftene.
Da vi gikk over fra PS1 til PS2, eller fra PS2 til PS3 betød det mer enn bare penere grafikk. Det betød innovasjon. Utviklerne brukte den økte maskinkraften til å forbedre spillene på flere områder. Vi så bedre fysikksystemer og bedre kunstig intelligens. I sportspillene for eksempel så man enorme forskjeller på hvordan både medspillere og motspillere oppførte seg. Det var et generasjonsskifte i ordets rette forstand.
Det har ikke vært tilfelle denne gangen. I hvert fall ikke så langt. I stedet for å satse på forbedringer som vil komme hele bransjen til gode, fokuserer alle på å etterstrebe et visuelt nivå som ikke lar seg gjennomføre på de (relativt sett) billige konsollene uansett. Innovasjonen finner du nesten eksklusivt på PC-plattformen, i form av indiespill og VR-prosjekter som Oculus Rift. Noen av disse prosjektene finner veien til konsollene også, men det er aldri der de starter. Til og med Nintendo har feilet denne gangen. Forrige gang ofret de maskinvare til fordel for nyskapende bevegelseskontroller. Denne gangen ofret de maskinvare til fordel for en merkelig plastdings. Ingen utviklerer benytter seg av den, og den er fysisk ubehagelig å bruke i mer enn 15 minutter.
Derfor er jeg skuffet. Hvis det ikke hadde vært for Titanfall hadde antallet nyskapende spill som faktisk fortjener next-gen-stempelet (eller er det current-gen nå?) vært null. Titanfall. Ett enkelt spill, som attpåtil ikke er grensesprengende pent. Det er next-gen av andre grunner. De rette grunnene. Samtidig er det også tilgjengelig til PC, som er min foretrukne plattform for FPS-spill.
Så la meg avslutte med å spørre verdens utviklere. Hvor blir det av den neste generasjonen, sånn egentlig? Hvor blir det av kunstig intelligens som ikke er helt korka? Hvor blir det av spillene som imponerer uten bruk av lens flares og partikkeleffekter? Er den neste generasjonen i det hele tatt på vei, eller tror dere fancy vindeffekter i Watch Dogs er symbolet på fremtiden? Det er hakket bedre enn det ensporede grafikkfokuset, men ikke nok til å tilfredsstille en kravstor spiller som meg.
Jeg er ikke en grinebiter som ikke klarer å se potensiale i spill som Destiny og The Division, som skal blande mer tradisjonelle actionopplevelser med MMO- sjangeren. Faktisk er disse spillene de mest spennende og next-gen-verdige (eller er det current-gen, jeg lurer fortsatt?) på plakaten de neste årene. Jeg skulle bare ønske at vi kunne fått spill med utfordrende, tenkende fiender uten å måtte være del av en MMO-verden fylt av andre spillere hele tiden. Det er ikke noe galt i MMO-spill, og det er ikke noe galt med kommende titler som Dying Light og Mirror's Edge 2 heller (forhåpentligvis), jeg bare tar på meg rollen som kravstor. Noen må jo gjøre det!