Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Kommentar: Spill, politikk og veien av all kunst

"Politikk har ingenting i spill å gjøre." Kristian er uenig, og tyr til norskpensumet for å bevise at dette er naturlig i enhver kunstform.

"Politikk burde holde seg unna spill." Slik lyder en av mange kommentarer fra forskjellige spillnettsider de siste årene. Det er en tanke jeg har enorme problemer med, og som har blitt risset inn i skriveboka mi med den frustrerte intensiteten til en nyskilt aksjemeglers plutselige interesse i voodoo. Det er ingen spesifikke eller sterke poeng bak disse, men atspredt snakk som sneier innom alt fra inkludering og representasjon, til feminisme og kjønnspolitikk.

Ikke det beste eller mest spesifikke utgangspunktet for en kommentarartikkel, jeg vet, men så er ikke hensikten å moralisere heller. Faktisk vil jeg vise noen eksempler hvor politikk, i den utydelige og brede definisjonen det legges frem i, har stått sentralt i spillene våre, og gi noen eksempler på hvordan dagsordenen har vært en del av medier gjennom historien.

Kommentar: Spill, politikk og veien av all kunst
Husker du da dette plutselig var for mye?

Ved første øyekast er det lett å være enig, men hvordan avgrenser vi politikk? Papirarbeid? Greit nok. Det å se en haug med tullinger i parykk signere lovforslag hele dagen er ikke noe jeg sparker inn døra på Gamestop for å oppleve, men det stoppet ikke Assassin's Creed III fra å prøve. Kanskje passende, ettersom hele serien bokstavelig talt handler om maktforhold. Det er ikke bare dårlige forsøk selvsagt. Papers, Please kunne vise at papirarbeid faktisk er en fungerende spillmekanisk modell, så kom ikke her og si at passkontrollen på grensa til post-brexit Nord-Irland ikke kunne blitt et spill.

Kommentar: Spill, politikk og veien av all kunst
Press "F" to sign Bill of Laws.

Hvis spillmediet skulle dannet et eget land, ville valutaen uten tvil vært krigsspill - inspirert og adaptert etter virkelige hendelser - med Battlefield på 700 kroners lappen. Det sier seg selv at krigsspill, per definisjon, er politiske, men på den gøyale måten! For hva ellers skal all denne meningsløse krigføringen, som sendte millioner av menn og kvinner i navnløse massegraver milevis hjemmefra, være godt for hvis ikke xXxJohnnyBlowjob_420xXx får lov til å gli ballene sine over haka di til "Ride of the Valkyries"? Absolutely nothing.

Hva med rasisme, forfølgelse og folkemord av Apartheid via Holocaust-varianten? Det skal det godt gjøres å lage spill ut av, ikke sant? Ja, hvis du har unngått The Witcher-serien. Det artige med nettopp denne serien - Dragon Age også, når jeg tenker meg om - er hvordan fantasiraser blir brukt som plassholdere for utsatte minoritetsgrupper. Her har du en øvelse; bytt ut "magiker" med "jøder" under rensingen av Novigrad. Alternativt kan man se det for hva det er; Heksebrenning. Den sorten man har praktisert i Amerika og Norge.

Kommentar: Spill, politikk og veien av all kunst
"Hun snakket tilbake, ærede dommer! Hun er en heks!"

All kunst henter inspirasjon fra virkeligheten, og der ligger det en lang tradisjon om å tale sannhet til makten og samfunnet hvor holdninger springer ut fra.

En gang på 1300-tallet kommer «Den guddommelige komedie,» hvor kirkens dogmer blir problematisert og kritisert ettersom hvor i Helvete fortelleren møter dem. I Limbo møter Dante de udøpte - spedbarn som ikke kvalifiserer til himmelen fordi de aldri ble døpt. I 1879 kommer Henrik Ibsens «Et dukkehjem». Her blir kvinnens evne til å være et deltagende menneske problematisert gjennom karakteren Nora; begå dokumentforfalskning for å sikre penger til å redde ektemannens liv, eller la ham forgå av sykdom? Her er det faktum at hun, som kvinne, har lånt penger det største problemet. I 1988 kommer NWA's "Straight Outta Compton," en seksti minutters raljering mot autoriteter og belysning av ghettoens brutale virkelighet. Senest i år kom "Joker," en film om den ensomme Arthur Flecks håpløse jakt etter anerkjennelse, som til slutt ender i et sammenbrudd på direktesendt TV og opprør i Gothams gater.

Kommentar: Spill, politikk og veien av all kunst
Portrett av en ensom hverdag i kvelende eksistensiell skrekk og nervøst sammenbrudd, eller bare en opphavshistorie?

Virker forholdene disse verkene gjenspeiler som rettferdige omstendigheter å eksistere under? Hvis kunst tar opp kritikkverdige forhold, burde man kritisere utførelsen, ikke innsatsen, men det er tid og sted for alt. Er det kleint at Flipping Death, midt i en jovial og selvbevisst harselering med døden tar opp giftig maskulinitet? Ja, det er veldig kleint. Er det rart at Mass Effect: Andromeda skilter med en kulisse av en karakter som uten videre skyter inn sin egen identitetskrise? Ja, det er utvilsomt merkelig.

Er det i det hele tatt obligatorisk å rette kritikk mot noe ved hver bidige sving? Må alt være så forbanna dødsens alvorlig hele tiden? Selvsagt ikke! Det er en grunn til at vi går gjennom en spillrenessanse, som understreker hvor tidløs moroa til fortidens klassikere faktisk er. Men, å foreslå at politikk og dagsordenen holder seg unna spill etter hvert som mediet utvikler seg er ikke bare idiotisk, det er også innstillingen som gjør deg til din generasjons fossil.



Loading next content