Selv amatører som meg, som har førerkort på nåde og knapt vet fram og bak på en bil, kan ha glede av å bygge et ekte Formel 1-kjøretøy. Nå synes jeg at bil-race omtrent er like interessant som baksiden av en melkekartong, men det er noe umåtelig trivelig, barnslig og utviklende ved Lego som gjør at selv det mest uinteressante kan bli gøy. Få ting gjør meg mer nostalgisk enn å strø tusenvis av biter utover stuebordet for å bygge noe du aldri har bygd før. Nå er riktignok posene med brikker nummerert så man ikke trenger å okkupere et eget rom for å bygge galskapen. Når det er sagt, er denne krabaten stor nok, og visstnok en tro kopi av en ekte Peugeot 9x8 i størrelse 1:10.
Det er bestandig noe med Lego-settene jeg aldri forstår. Det har helt sikkert noe med fabrikker og pakking og sånne logistikkmessige greier som vi ikke tenker på å gjøre, men hvorfor er disse posene med biter så utrolig rart lagt opp? Den digre manualen til denne bilen er delt opp i flere kapitler, hvor de nummererte posene tilhører hver sin del. Dette er flott. Noen av disse har fire poser, noen har tre. Noen skal ha biter fra en egen unummerert pose. Noen har poser i posen. Jeg blir litt sliten av det. Lego forsøker å gjøre jobben enkel, men klarer det egentlig ikke. Når dét er sagt, er en del av sjarmen å grave etter riktig bit, jeg kan sette pris på det.
Takk for hjelpen, Pus. Tusen takk, du er virkelig hjelpsom.
Manualen er ikke bestandig like tydelig heller, men dette synes jeg at er utelukkende positivt. Her er det rom for å fylle det som er av legg med fordøyd, biologisk masse, og det kan ta lang tid før du innser idiotien du selv har skapt. Dette er dels frustrerende, men også veldig ålreit og sjarmerende. Jeg sier ikke at hjernen din blir en forvokst muskelbiff av å finne ut hvor en Lego-bit skal stå, men jeg tenker at det er noe forfriskende over å kunne vri hjernen en bitteliten smule i en verden der mer og mer blir lagt til rette for at ingenting skal være en utfordring.
Jeg får vondt i fingrene av å se denne haugen.
Sluttresultatet er stilige greier. Peugeoten er raff, det er et utall kule detaljer, tøff fjæring og funksjonelt ratt. En del av panseret kan plukkes av så du kan studere innmaten. Det er "usynlige" detaljer selv på plasser normale folk ikke ser.
Alle Peugeot 9x8 med respekt for seg selv har hvitt papir klistret på taket.
Selve byggingen er tidvis litt treg, all den tid man må til stadighet låse sammen alle brikkene med de tynne rørbitene. Det er sikkert et par hundre av disse, minst. Samtidig slår Lego et slag for alle Lego-byggeres innerste mareritt: Klistremerker. Det er to ark med klistremerker som man må klistre på egen hånd. Kvaliteten på disse er kanskje ikke like ille som den var for noen tiår tilbake, men det er én eller annen angstgrad som slår inn hver gang jeg må klistre noe. Igjen, det fungerer helt fint og kunne ha vært mye verre (er det noen som husker klistremerkene fra Kindereggene...?). Noe som derimot trekker ned, er at noen av merkene er dårlig kuttet, slik at man sitter igjen med en hvit stripe fra arket på bitene. Det er nedtur.
Motor, krig og fred og sånn for de som skjønner noe som helst av det.
Legos samarbeid med Peugeot er kule greier synes jeg. Dette var et artig innslag i en ellers traust hverdag. I motsetning til det meste på markedet er ikke denne spesielt myntet på barn, med sine litt mindre hjelpsomme instrukser og få reservedeler (alle med katt er herved advart!). Jeg liker den lette hjernetrimmen, den sjarmerende gravingen etter riktige biter og et funksjonelt sluttresultat som tar seg godt ut i ei stor hylle. Og alle har jo en stor, ledig hylle liggende å flyte et eller annet sted...
Det ferdige verket i all sin prakt.