LEGO Pokémon 72152 Pikachu og Poké Ball

Da Pokémon først dukket opp i spill og barneprogrammer på slutten av 90-tallet, var jeg opptatt med å gå ut og være gutt; jeg var tross alt 19 år og hadde det gøy, så man kan si at begeistringen for spillene, samlekortene og serien gikk meg hus forbi uten å gjøre noe særlig inntrykk. Joda, jeg visste det meste om Blaziken og Typhlosion, alle som har barn rundt seg vet at de blir hjernevasket av slike ting, og det er stort sett det eneste de snakker om dagen lang. Nevøen min Oscar var så glad i Pokémon at dagen etter bursdagen sin, da han hadde fått en etterlengtet sølvfarget Gameboy SP, byttet han den ut med et enkelt Pokémon-kort ute i sandkassen med nabogutten, til mor og fars store sjokk, noe som resulterte i et nivå åtte på sinnesskalaen.

Men for meg gikk det ikke lenger enn det. Jeg kunne navnene og ble av og til tvunget til å se på barneprogrammer med en siklende, snørrete liten i armene. Men det er én figur alle kjenner, og fremfor alt kjenner alle igjen, og det er Pikachu, og jeg har fått æren av å sette ham sammen i legoform. Pika pika, på en måte! Selve esken er en kjempe, og jeg bar den hjem som en stor baby i armene mine, forbi naboer og barn som stirret forundret på min dyrebare, som jeg holdt med et fast grep for å beskytte den mot grådige, imaginære hender.

Som vanlig følger det med et tykt instruksjonshefte, og denne gangen kom det i 16 forskjellige små hvite poser med til sammen 2 050 klosser - noe som ga meg et gys av spenning, for jeg vet jo at dette kommer til å ta en stund. For er det én ting jeg har innsett siden forrige gang jeg bygde, så er det at Lego gjør meg glad. Det får meg til å bli en veritabel yogamester som glemmer tid og rom og bare bygger. Det er virkelig avslappende, og jeg vil si at alle burde bygge. Vi voksne har et sinn som aldri slår seg av. Vi er fulle av bekymringer om økonomi, verdensbegivenheter på den andre siden av kloden, barna og huset, men hvis det er én ting som lar deg slå av tankene, så er det de bittesmå byggeklossene som kalles Lego. Mens jeg bygde, kunne jeg ikke unngå å bli imponert over hvor langt byggeklossene har kommet siden jeg satt der med lekekisten min på barnerommet og bygde byer og biler på store grønne plater som egentlig ikke var spesielt behagelige å se på.

Det var bare fantasien som satte grenser, og min var virkelig grenseløs. Dagens vakkert avrundede deler gjør virkelig at alle kreasjoner ser så naturtro ut som mulig når alle de små delene presses sammen. Delene i dette settet kommer i alle regnbuens farger, mange pastellfarger, og man spør seg selv om og om igjen: <em>"Er ikke den lille rotten gul?" <em>For ja, det er vår kjære lille Pikachu. Burde jeg si liten? Han ble i hvert fall alt annet enn liten da jeg var ferdig. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort å faktisk gjøre den ferdig. For et eller annet sted i byggingen min ble det gjort en mikroskopisk feil. I alt annet i livet spiller en liten tabbe vanligvis ingen rolle, men i Lego er det et stort NEI.

Hvorfor, vil dere som ikke er byggere kanskje lure på? Som alle byggere vet, enten du bygger en murvegg eller en legokonstruksjon, må alle bitene passe sammen, ellers går det galt i det lange løp. Dessverre innså jeg tabben min flere timer ut i byggingen, akkurat da jeg skulle til å feste bakdelen til karosseriet. Uansett hvor hardt jeg presset på, ville den rett og slett ikke smelte sammen med resten. Jeg stirret meg blind på alle delene, og alt så ut som det skulle, helt til min gode venn til slutt ba meg prøve å ta bygget tilbake trinn for trinn til problemet var funnet. Men noen få rykk her og der, og biter begynte å falle ut; rotet var et faktum, og ja, jeg ble sint. Så sint at jeg demonterte alt jeg hadde bygget, bortsett fra bakpanelet, som jeg i det minste visste var korrekt.

Så nå er jeg ekspert på Pikachu, etter å ha bygget ham ikke bare én, men to ganger. Og til slutt fant jeg feilen: to små minibiter som hadde havnet i feil spor. Og det er med denne erfaringen i bagasjen at jeg vil anbefale å ikke bruke byggeveiledningen som følger med settet, men i stedet laste ned den utrolig nyttige appen "Lego Builder", som jeg brukte sist gang jeg faktisk fant byggefeilen min. Appen ser akkurat ut som byggekatalogen, men forskjellen er at du kan rotere den i 3D slik at du virkelig kan se både toppen og bunnen, noe som betyr at du ikke kan gå glipp av hvor mange stendere du må telle når du setter sammen bitene. Og det var en livredder, kan jeg fortelle deg, for bare en time senere var jeg tilbake på stedet der alt gikk i vasken, og vet du hva? Bakpanelet gled på plass i en håndvending. Så der har du det - en historie som viser at ting ikke alltid går etter planen.

Selv en gudinne som meg gjør feil iblant. Men vanligvis er det noen andres feil. I dette tilfellet Legokatalogen. Legg merke til sarkasmen her, før Lego-fansen sender meg Duplo som hevn for denne blasfemien. Det er litt vanskelig å anslå hvor lang tid selve byggingen tar, siden jeg måtte bygge det to ganger, men du har noen koselige kvelder foran deg hvis du investerer i dette settet. Men hvis jeg skulle gjette, rundt seks timer, avhengig av hvor rask du er. Settet består faktisk av tre forskjellige bygg. Først bygger du Pikachu, som er en ganske imponerende fyr på 35 centimeter. Så er det den lille Poké Ball som skal settes sammen, noe som går ganske raskt ettersom den ikke har så mange deler. Sist, men ikke minst, er det selve bunnplaten som holder det hele sammen, og det tok en god del tid.

Alt i alt er det et stort møbel som tar ganske mye plass, og jeg innså raskt at når jeg skulle plassere det på rommet mitt, måtte jeg gå for en nedskalert versjon. Så takk og lov for det lille stativet som du kan bruke, mens den store kan gjemmes bort i esken den kom i. Pikachu så utrolig søt ut da han var ferdig, og jeg må si at det var litt vanskelig å sette ham på plass i stativet for første gang, da plasseringen kanskje ikke var så gjennomtenkt av våre danske oppfinnere. Pinnen som du skal montere vår gule, myke, marsvinlignende fettpølse på, må nemlig gå rett opp i baken på stakkaren. Eller rettere sagt, bakenden. Bakenden. Halen. Det var ikke rart at jeg fikk en liten tåre i øyekroken da han ble spiddet på grillspydet som et lam til slakt.

Uansett er han veldig detaljert utformet og vil helt sikkert bli et stilig innslag i det lille vitrineskapet mitt, der han nå står mellom Leon S. Kennedy og Jill Valentine. Halen måtte imidlertid trimmes, da den var litt for stor. Apropos hale, den kommer i to versjoner: en for en mann og en for en kvinne. Du kan også flytte på ører, armer og føtter, men av en eller annen grunn føles denne litt mer skjør enn min forrige figur, Marvels Iron Man, som var litt mer kompakt og holdbar. Jeg nevner dette fordi jeg ved flere anledninger har forvandlet stakkars Pikachu til en enarmet banditt og en litt mindre håpefull kar da en av føttene hans falt av.

Alt i alt har det vært en veldig morsom bygging, og som jeg har sagt før, man blir alltid så utrolig imponert over alle de små delene man setter sammen uten å ha en anelse om hva man setter sammen, og plutselig sitter man der med et hode eller en arm. De som lager disse er virkelig ingeniører av høyeste kaliber. Kan dette være verdens beste og smarteste "leketøy"? Er du ivrig etter å få tak i denne lille perlen? Da kan den bli din for mellom 179,99 pund. Dette var virkelig en herlig måte å feire Pokémons 30-årsjubileum på.