Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler

Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!

Internett reagerer på at den kommende Ringenes Herre-serien inneholder ikke-hvite alver og dverger. Men er dette egentlig et problem?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er nesten litt brutalt å tenke på, men til sommeren er det faktisk ti år siden jeg fullførte studiene mine og leverte masteroppgaven min om C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien. Min begeistring for både Lewis og Tolkien og tolkninger av deres fortellinger er noe som fortsetter å begeistre og engasjere meg. Dermed har jeg kost meg med smakebitene fra den kommende TV-serien The Lord of the Rings: The Rings of Power fra Amazon den siste uka. Med løfter om fem sesonger og et budsjett som sprenger alle skalaer er det ikke innsatsviljen det står på, og ut ifra det jeg har sett den siste uka av både bilder og trailer må jeg si at jeg gleder meg.

Internett er derimot seg selv likt. Kommentarene begynte å tikke inn med en gang magasinet Vanity Fair viste bilder av dvergprinsessen Disa og alven Arondir, som begge spilles av ikke-hvite skuespillere (spilt av Sophia Nomvete og Ismael Cruz Córdova). Vi trenger ikke gå lenger enn til vår søsterside i Sverige for å finne eksempler på negative kommentarer som «Lord of the Rings: The Rings of the Woke», og reaksjonene hagler om politisk korrekthet, hvordan fokus på mangfold går ut over kvaliteten og at eksisterende univers og historier blir ødelagt i jakten på politisk korrekthet. Alt dette før vi i det hele tatt har sett en eneste episode av serien, altså.

Debatten er ikke unik for TV-serien og kan mildt sagt føre til ganske betente skyttergraver på begge sider. Kritikerne raser og mener at det må være lov å stille krav til at kvalitet er viktigere enn kvotering av visse persongrupper uten at man dermed blir stemplet som verken kvinnehater eller rasist. Opposisjonen raser tilbake og beskylder kritikerne for ulike fobier, uten at spørsmålene nødvendigvis blir besvart.

Jeg er åpen for at man kan ha ulike meninger og at man bør ta seg tid til saklige, gode og konstruktive diskusjoner om disse temaene uten at man skal være redd for sinte tilbakemeldinger eller å bli stemplet som det ene eller det andre. Ingenting dreper en åpen og respektfull samtale mer enn latterliggjøring eller rasende karakteristikker (så kan man spørre om internett er den rette arenaen for den slags samtaler). I dette spørsmålet er jeg likevel grunnleggende uenig med kritikerne som mener at det ikke er rom for ikke-hvite alver eller dverger (eller andre rollefigurer som kan gi anelse om mangfold) i Tolkiens verden. Tvert imot vil jeg videre argumentere for at en variert casting er både viktig og naturlig. Jeg vil først ta for meg en generell begrunnelse som tar for seg hvorfor mangfold og representasjon faktisk betyr noe (også innenfor spill), og deretter argumentere for at det er rom for dette også i Tolkiens verden.

Dette er en annonse:
Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!
Det tok ikke lang tid fra de første bildene fra The Lord of the Rings: The Rings of Power ble publisert til de negative kommentarene om Disa og Arondil begynte å komme, og det før en eneste episode av serien er sendt engang.

Det generelle argumentet: Om hvorfor mangfold og representasjon faktisk betyr noe

Er det bevisste rasistiske motiver som ligger til grunn hvis man ikke har en variert rollebesetning i en film- eller TV-produksjon? Det tror jeg ikke, men det er ikke til å stikke under en stol at vestlig og særlig amerikansk populærkultur har favorisert mannlige roller med WASP-bakgrunn (hvit, anglosaksisk protestant), ikke minst på grunn av denne etnisitetens posisjon i maktposisjoner i amerikansk historie og dermed også i Hollywood. Dette har skapt en begrensning for hva slags roller enkelte skuespillere har kunnet ha basert på deres kjønn eller etnisitet, samme hvor rågode skuespillere de måtte være. Vi trenger ikke engang se utenfor våre landegrenser for å finne eksempler på dette. Så sent som i fjor snakket skuespiller Uma Feed Tjelta med NRK om hvordan rollene hun først og fremst blir tilbudt er som hushjelp eller aupair, kun fordi hun har asiatisk etnisitet. Dette antyder en strukturell svakhet der ikke alle får delta på grunnlag av de samme premissene.

Spørsmålet er: Burde etnisitet i det hele tatt ha en betydning for hva slags roller man får? Her vil jeg si at på samme måte som i yrkeslivet eller livet generelt, så er svaret nei. Her burde det handle om talent og hva man kan tilføye positivt til materialet eller yrket. Problemet er at mange som ikke er hvite menn har blitt nektet denne sjansen, samme hvor mye de har jobbet og hvor mye krefter de har lagt ned for å bli så gode at de kan få sjansen. Når de først får sjansen begynner folk å snakke om at de fikk rollen «bare for å oppfylle en kvote» eller at produksjonen skulle være «politisk korrekt» (et uttrykk som jeg ofte utfordrer folk til å definere, fordi uttrykket ofte blir en eufemisme for «ting jeg ikke liker»). Vi som tilhører den etniske majoritetskulturen og som aldri har kjent på hvordan det føles å streve på den måten, hvor man hele tiden må leve med usikkerheten om man er inkludert på grunn av talent eller en kvote, skal være ytterst forsiktige med å tråkke feil og snakke for høyt her.

Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!
Musicalen Hamilton av Lin-Manuel Miranda (midten) har revolusjonert musicalsjangeren, men den har også vist at etnisitet bør være underordnet når man skal caste en skuespiller i en historisk rolle.
Dette er en annonse:

Ett eksempel som for meg har blitt en maktdemonstrasjon på hvorfor etnisitet er underordnet talent i underholdningsproduksjoner er Hamilton, som har tatt musikal-sjangeren til et helt nytt nivå (hvis du ikke har sett Hamilton ennå, gjør deg selv en tjeneste og se den på Disney+ med det samme). Musikalen er satt til en historisk kontekst med historiske personer som George Washington og Thomas Jefferson, men opptil flere av dem er spilt av andre etnisiteter enn deres historiske motstykker. Selv innenfor søskenflokken Schuyler finner vi skuespillere av ulike etnisiteter. Betyr dette noe? Jeg håper og tror at de fleste som har sett og hørt Hamilton vil svare et åpenbart nei her. Historien, produksjonskvaliteten og ikke minst talentene til de som fremfører rollene er på et så høyt nivå at man glemmer umiddelbart faktorer som hudfarge eller etnisk opprinnelse. Og godt er det, for når alt kommer til alt er det disse faktorene som bør veie tyngst i film, TV eller teater.

Som en kritisk kommentar kan man innvende at det er vanskelig å tro at hvert eneste etnisitetsbytte har vært fordi rollen gikk til den absolutt mest egnede på planeten. Dette er naturligvis noe vi aldri kan helgardere oss mot, men det er interessant at dette spørsmålet sjelden tas opp når det er hvite mannlige skuespillere det er snakk om. I samtalen om The Rings of Power dreier nesten alle kommentarer om «kvalitet trumfer etnisitet» seg om rollefigurene til Nomvete og Córdova. Tilsvarende krav om kvalitet fra den nye rollefiguren Halbrand, spilt av den blonde og hvite Charlie Vickers, har jeg ennå til gode å se.

Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!
Mens mange på internett har reagert negativt på de nye rollefigurene Disa og Arondil, er det nesten ingen som har ytret et negativt ord om Halbrand, en annen ny figur skrevet inn i serien.

Siden vi først snakker om Tolkien og mangfold, kan jeg trekke inn en relevant diskusjon fra den gangen Ringenes Herre kom ut for 20 år siden. Flere i min omgangskrets den gangen var kritiske til hvorvidt de kunne se filmen eller ikke, fordi homofile Ian McKellen hadde en fremtredende rolle som Gandalf. Også den gangen ble det mumlet ett og annet ord om «kvotering» og «liberal politikk», men alle som har sett Ringenes Herre vet at den slags bekymringer bare er vås. McKellen fikk rollen som Gandalf fordi han er episk god i rollen sin, ikke fordi han ble kvotert inn på grunn av sin legning.

Dessuten er det ikke tåkeprat at representasjon betyr noe. Det betyr absolutt noe om man ser noen som man kan kjenne seg igjen i på film eller TV, eller hvordan de som ligner på deg blir omtalt i den daglige samfunnsdebatten. Det hadde faktisk noe å si hvordan Fox News omtalte muslimer i kjølvannet av 9/11-terroraksjonen eller hvordan Donald Trump nærmest konsekvent omtaler Covid-19 som «The China Virus». Det har også noe å si om afroamerikanske skuespillere i dag er redusert til å spille slaver hvis man skal sette opp en historisk produksjon eller om personer av seksuelle minoriteter blir fremstilt på en latterliggjørende eller nedverdigende måte. Hvis man er i tvil om positive forbilder har noe å si: Se bare på hvilken positiv inspirasjon Black Panther har vært for det afroamerikanske samfunnet, hvordan Dora Milaje-skuespillerne har blitt forbilder for unge jenter som springer til dem i Disneyland, eller hvordan store og muskuløse Luisa fra Encanto har overgått sin mer prinsesse-lignende søster Isabela i popularitet. Eller tenk på hvilken betydning tolkninger av Spider-Man har hatt gjennom figurer som Miles Morales eller Spider-Gwen. Det er ikke nødvendigvis slik at disse forbildene betyr like mye for alle, men for de det gjelder kan det ha mye å si.

Selv med en flerkulturell oppvekst har jeg som hvit og heterofil mann ikke akkurat manglet forbilder i populærkulturen, så jeg kan naturligvis ikke sidestille mine egne opplevelser med det etniske eller seksuelle minoriteter må oppleve. For min egen del fikk jeg derimot en aha-opplevelse rundt betydningen av representasjon etter Daredevil sesong 3 på Netflix. De fleste som kjenner Daredevil vet at katolisismen spiller en viktig rolle for Matt Murdock, men i sesong 3 får Matt en ordentlig troskrise som følger av sitt ønske om å være lydig til sin katolske tro på den ene siden og mørket som veller frem i hans Daredevil-personlighet på den andre siden. For en som er vant til at religiøs tro enten blir fremstilt som noe latterlig, overtroisk, gammeldags, ignorant og/eller fremmedfiendtlig i populærkulturen, ble sesong 3 sin skildring av en kristen troskrise noe som traff meg i mitt eget trosliv. Det var faktisk gjenkjennelig, og det betydde mer enn jeg hadde trodd på forhånd. Som en konsekvens har Daredevil blitt en av mine favoritthelter fra Marvel, fordi det er noe i ham som resonnerer med meg. Det er ikke dermed sagt at jeg dermed misliker helter som Spider-Man eller at Iron-Man-filmene er teite fordi de ikke tar opp slike spørsmål, men det styrker Daredevils posisjon.

Vi bør derfor være ekstremt tilbakeholdne med å klage så snart en film eller serie trekker frem noen av en minoritet i en fremtredende rolle og påstå at de gjør dette utelukkende for å score billige poeng, og i hvert fall før vi i det hele tatt har sett en eneste episode av serien eller et minutt av filmen. La talent være talent, og la oss ikke legge stein til byrden for ikke-hvite, ikke-mannlige og/eller ikke-streite skuespillere hver gang de blir satt i en fremtredende rolle. Sjansen er stor for at de har fått nok av den slags fra før og har måtte jobbe beinhardt for å komme dit de er, sannsynligvis hardere.

Det Tolkien-spesifikke argumentet: Arda er større enn Midgard

Etter å ha tatt for meg de mer generelle argumentene i denne debatten er tiden inne for å ta for meg argumentene som er mer spesifikke for tolkninger av Tolkiens bøker. Også her vil jeg si at det er mye rom for inkludering og mangfold, i hvert fall på hvis man tenker litt bredt.

Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!
The Rings of Power foregår flere tusen år før begivenhetene i Hobbiten og Ringenes Herre, og åpner dermed opp for mange nye historier i en helt annen tid.

Først må jeg gi uttrykk for ett punkt der jeg er litt kritisk selv: Dvergprinsessen Disa er fremstilt uten skjegg. Både i bøkene og i filmene er det etablert at dvergkvinner har skjegg på samme måte som menn, og at dette gjør det vanskelig for utenforstående å skille mellom dvergkvinner og dvergmenn. I tillegget til Ringenes Herre skriver Tolkien:

"The Naugrim [alvisk for dvergene] were ever, as they still remain, short and squat in stature; they were deep-breasted, strong in the arm, and stout in the leg, and their beards were long. Indeed this strangeness they have that no Man nor Elf has ever seen a beardless Dwarf - unless he were shaven in mockery, and would then be more like to die of shame than of many other hurts that to us would seem more deadly. For the Naugrim have beards from the beginning of their lives, male and female alike; nor indeed can their womenkind be discerned by those of other race, be it in feature or in gait or in voice, nor in any wise save this: that they go not to war, and seldom save at direst need issue from their deep bowers and halls. It is said, also, that their womenkind are few, and that save their kings and chieftains few Dwarves ever wed; wherefore their race multiplied slowly, and now is dwindling."

Nå kan det tenkes at Disa er et unntak fra regelen - kanskje er hun litt rebelsk, kanskje har hun en genetisk mutasjon eller kanskje dvergkulturen var litt annerledes på akkurat dette tidspunktet i andre tideverv? Vi vet ikke, men det gjenstår å se. Uansett er både Disa og Arondir nye rollefigurer skrevet inn i serien, og dermed har vi ikke kildemateriale for dem når det gjelder verken personlighet eller utseende. Dermed kan de ha akkurat den etnisitet og utseende serieskaperne selv måtte ønske.

«Men alle alver i Midgard er jo hvite og blonde,» vil noen kanskje innvende. Det stemmer ikke nødvendigvis, og her må vi ta en tur innom alvenes historie og de ulike grupperingene som Tolkien skildrer i Silmarillion. Her lærer vi om de ulike alvegruppene som oppsto i første tideverv basert på hvorvidt de reiste mot valaene (gudenes) rike i Valinor i vest eller ikke. Avari er de som aldri la ut på reisen i det hele tatt, mens Eldar er de som la ut på reisen. Innenfor Eldar disse finner vi Vanyar, Noldor og Teleri, som alle kom til Valinor og dermed danner underkategorien Calaquendi, «høyalver» eller «lysalver» fordi de fikk se lyset fra De to trær i Valinor. Blant Teleri-alvene var det derimot ikke alle som ble med på reisen mot vest, og noen ga opp reisen underveis. Her finner vi undergruppene Sindar (gråalver), Nandor og Laiquendi (grønnalver), og disse tre danner kategorien Umanyar, «alver som ikke er av Aman». Umanyar og Avari danner til sammen underkategorien Moriquendi, «mørkalver».

Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!
Oversikten over de ulike alvegrupperingene i Arda som vi finner i tillegget til Silmarillion

Hvorfor denne lange forklaringen om ulike alveraser? Jo, for å understreke at alver er langt mer mangfoldige enn filmene får oss til å tro. Alvene vi har sett i filmene så langt har stort sett vært Noldor (som Galadriel) eller Sindar (som Legolas), og det er fortsatt mange grupperinger vi ikke har møtt i filmene. Det å tenke at alver må være lyse i huden og blonde i håret er en deduksjon foretatt utelukkende basert på begrensede observasjoner, og siden man ikke har observert alle alver i Tolkiens verden blir konklusjonen feil på grunnlag av ikke-fullstendige premisser.

Begrepet «Midgard» er også litt av problemet her. Midgard er kun en liten del av Arda, som er navnet på hele verdenen i Tolkiens forfatterskap. Det er riktig at alvene vi så i Hobbiten og Ringenes Herre hadde visse karakteristikker, men dette var i hovedsak Noldor- eller Sindar-alver fra tredje tideverv bosatt i Midgard. I TV-serien har vi med en helt annen kontekst å gjøre. Vi er i andre tideverv, mellom tre til seks tusen år før begivenhetene i filmene, da Arda både var større og faktisk flat i stedet for rund. Dette var en tidsepoke med ekstremt mye reise rundt omkring i verden, ikke minst fra øyriket Númenors side, noe som åpenbart kommer til å spille en sentral rolle i serien (de som vil ha en kort introduksjon til Númenors historie før TV-serien bør lese tillegget Akallabêth i Silmarillion). Det er derfor naturlig å tenke at vi vil få møte alver og dverger fra andre områder enn bare Midgard, som Harad, Khand, Rhûn og til og med enda lengre øst/sør. Dette er områder vi vet svært lite om (Gandalf sier at «I østen ferdes jeg ikke», så selv han vet lite om Rhûn), og hvis det finnes alver og dverger der er det naturlig å tenke at de være annerledes enn det vi er vant til.

Vi må også huske at vi har vesentlig mindre kildemateriale å gå på når det gjelder andre tideverv enn tredje tideverv. Det er mye vi vet, men det er også mange uskrevne historier her, så det åpner for at serieskaperne kan ta seg visse friheter. Visse friheter vil være i tråd med universet eller temmelig uproblematisk (som et mangfoldig skuespillergalleri), mens andre friheter vil føles ganske fremmede og til og med i strid med Tolkiens grunnleggende verk (f.eks. historieendringene som Monolith foretok seg i spillet Middle-earth: Shadow of War). Igjen, her er det produksjonen og historien som må være avgjørende, så vi kan bare vente og se.

Er det et problem at man skriver inn slike nye rollefigurer for å skape mer mangfold? Ikke i seg selv, men det kommer helt an på hva man gjør med dem. Her vil jeg trekke inn Tauriel fra Hobbiten-filmene som eksempel. Tauriel i seg selv er en stilig figur, og det å ha en kvinnelig alv som er tøff og sterk i en prominent rolle er ikke særlig fremmed i Tolkiens univers. Problemet med Tauriel er at det tar henne omtrent elleve sekunder før hun blir redusert til et kjærlighetsobjekt, noe som gjør at hun feiler Bechdel-testen ganske fort. Da er problemet åpenbart ikke Tauriel i seg selv, men hvordan hun er skrevet og hvordan manusforfatterne benytter henne som rollefigur.

Mangfold i Ringenes Herre? Selvfølgelig!

Se serien an før dommen felles

Jeg er spent på hva som kommer fra TV-serien i september, og bildene og traileren vi har sett den siste uka gjør meg til forsiktig optimist. Kostymer, fargevalg og kulisser ser ut til å være i tråd med det som skal til for å videreføre den visuelle stemningen jeg har lært meg å forvente etter Peter Jacksons filmer, og det er tydelig at Amazon satser tungt for å skape en god serie her. Som utgangspunkt har serieskaperne akkurat passelige mengder med kildemateriale til at de har en grunnleggende retning å gå etter samtidig som at de kan ta seg visse friheter. Hvordan dette blir seende ut i praksis får vi bare vente og se.



Loading next content