Ninjaens revansj

Det var en tid da spill der du gikk fra venstre til høyre og klubbet ned alt som rørte seg var veldig populære. Double Dragon, Streets of Rage, Final Fight och Kung-Fu samt enkelte av de sene oppfølgerne tilhører de største klassikerne i denne sjangeren. Men i denne sjangeren fantes det også en under-sjanger som skilte seg ganske mye fra de mer mytiske stemningene og ofte temmelig avanserte historiene, til tross for at den oppleggsmessig var helt lik, nemlig ninjaspillene.

På 80-tallet var filmer basert på ninjaer utrolig populære, og alle småguttene prøvde å få et glimt av de ofte ultravoldsomme filmene. Foreldrene fryktet at poden skulle bli negativt påvirket og slå ned damer med gåstol på byen med et rungende "kiyai." De fleste leketøysbutikkene var proppfulle av selvlysende ninjasverd, ninjaplastdukker, kastestjerner og ninjamasker. Den ungen som ikke hadde noen av ninjaene Storm Shadow eller Snake Eyes fra Action Force var ikke mye verdt i friminuttene, og spillverdenen var selvsagt ikke sene med å kaste seg på bølgen. 1987 må vel sies å være høydepunktet for ninja-trenden, selv om ninjaspill fantes lenge før det, så var det med kvalitetsspill som Last Ninja og Shinobi at det ble en egen, fullt levende sub-sjanger. Last Ninja var først og fremst et Commodore 64-spill, mens Shinobi gikk på Segas arkademaskiner og konsoller og Ninja Gaiden ble viktigst for NES-fansen.

Hele ninjafenomenet har gått en intressant vei til det vi i dag ser som ninjaer. For flere hundre år siden når ninjaer faktisk ble benyttet, het de i Japan shinobi. Selve tegnet for shinobi betyr å gjemme seg, noe som nok antyder ninjaens opprinnelige formål, som er å operere i det skjulte. Navnet ninja kom senere i Japan, og betyr noe sånt som "person som gjemmer seg". Som spioner trent i kampkunst hadde de store fremganger, ofte godt bevandret i en kampkunst. De ninjaene vi er vant til å se i spill eller filmer har allikevel lite til felles med det som en gang var virkelighetens ninjaer. Når amerikanerne etterhvert laget filmer basert på de ninjaene som fantes i japanske filmer, ble det hele tilpasset noe som passer amerikanerne bedre. Hele konseptet med nesten udødelige mennesker med alle mulige evner og kastestjerner fantes opprinnelig ikke i Japan. Etter noen år i USA kom ninjane hjem til Japan igjen, som da forandret dem litt tilbake til det japanerne vil ha. Og der er vi i dag, med en amerikanisert ninja som har tatt tilbake litt av det japanske konseptet.

Noe som er karakteristisk for ninjaspill er at man har et større bevegelsesmønster enn i de tradisjonelle slåsspillene jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen. Man kan ofte klatre på vegger og slåss med en japansk sverdtype og/eller kastestjerner. I tillegg har man også en slags magi som kan utradere alt på skjermen. Wrath of the Black Manta, Blue Shadow, Ninja Gaiden, Ninja Kid, Ninja Commando og Ninja Warriors er noen av de bra spillene som ble lansert under ninja-bølgen som førte med seg mer søpleproduksjoner i både spill- og filmveien enn hva noe som er populært egentlig kan tåle.

På 90-tallet forsvant nesten alt av ninjaer. Joda, det har kommet noen spill de senere årene som f.eks. Tenchu og pistolarkadespillet Ninja Assault, men ingen kan vel på alvor si at det handler om kjempesuksesser eller engang spill som noen bryr seg nevneverdig om. Til nå. Plutselig ser vi de tre kanskje største spillene fra glansdagene for de svartkledte morderna gjøre comeback nesten samtidig. Etter over et tiår i total stillhet gjør ikke bare Shinobi comeback, men også Ninja Gaiden og det kanskje mest klassiske av dem alle: Last Ninja. I tillegg har utviklerne av spillserien Tenchu sett trenden komme, og Tenchu 3 ser ut til å bli et must for alle wannabe snikmordere.

(fortsetter --->