For mange år siden – du vet, de årene som alle oss over 30 omtaler som «de gode gamle dagene» – ble det lansert en konsoll med en ganske uvanlig kontroller. Den 23. juni 1996 ble « Nintendo 64 » lansert i Japan. Den konsollen har nå fylt 30 år. Her i Europa måtte vi vente nesten et helt år før den grå boksen med sin merkelige tre-spissede kontroller kom i butikkhyllene. Spillmagasinene ble lest om og om igjen, skjermbilder ble studert ned til minste detalj, og hver eneste nyhet om Nintendo 64 føltes som et glimt av fremtiden.
Og så var det den reklamen.
Det er vanskelig å tenke på « Nintendo 64 » uten å huske de reklamene som fikk alt til å virke utrolig kult. Reklamen for Super Mario 64, der Mario plutselig kunne bevege seg fritt i tre dimensjoner, ga inntrykk av at spillverdenen hadde tatt et enormt sprang fremover. Og hvem husker ikke fyren som febrilsk snurret joysticken på kontrolleren rundt og rundt for å vise akkurat hvor revolusjonerende de analoge kontrollene var?
Hva var det egentlig Mario sa til Bowser da han sendte ham flygende i all sin pikselerte prakt?
I dag virker reklamen sjarmerende gammeldags. Den gang så den ut som selve fremtiden. Vibrasjonsfunksjonene som er standard i dag, ble også introdusert på denne konsollen. Husker du sjokket da du plugget inn et Rumble Pak i kontrolleren og for første gang kunne kjenne eksplosjonene i håndflatene dine? Så snart konsollen kom, ble den raskt et naturlig samlingspunkt. I pausene var diskusjonene livlige. Noen hevdet å ha funnet et hemmelig område. Noen andre hadde hørt at det var mulig å låse opp en skjult karakter. Goku var med i Smash, og Carl Bildt var en hemmelig sluttboss i Perfect Dark. Ryktene spredte seg raskere enn fakta, og det spilte egentlig ingen rolle om historiene var sanne. Fantasien fylte ut hullene. Spillingen stoppet heller ikke når skoledagen var over.
Kveldene var fylt med Mario Kart 64, Mario Party, Mario Golf og Mario Tennis. Vennskap ble satt på prøve, omkamper ble krevd, og latteren ekko lenge etter at konsollen var slått av. Alle som har spilt Mario Party har vel en mental notat om hvem som stjal en stjerne? Super Mario 64 banet vei for en helt ny generasjon spill, men det var alle disse spin-offene som gjorde « Nintendo 64 » til en sosial opplevelse.
Det var også en uventet bieffekt av å tilbringe så mye tid foran konsollen. Etter en stund ble jeg en slags lokal spillguide. Når noen satt fast, hadde gått glipp av en nøkkel eller ikke klarte å finne ut hvordan de skulle løse et puslespill, var det ofte min telefon som ringte. Noen ganger var det nok med noen få instruksjoner. Andre ganger måtte jeg sykle bort til en venn for å vise dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Spesielt mine yngre venner dukket ofte opp når eventyret deres hadde gått i stå. Den gang fantes det ingen videoveiledninger, ingen mobilforum og ingen søk som ga svar på få sekunder. Løsningen lå hos den som hadde spilt spillet lengst. Eller hos den som hadde kjøpt en strategiguide.
Og som oftest handlet det om ett og samme spill: The Legend of Zelda: Ocarina of Time. For meg er det fremdeles det beste spillet som noensinne er laget. Ikke bare på Nintendo 64. Ikke bare av Nintendo. Men gjennom tidene.
Du hører musikken, du kjenner følelsene – hent frem spillet og spill det gjennom for 78. gang.
Det har vært spill som var visuelt mer imponerende, større og mer teknisk avanserte. Men ingen har fanget den følelsen av eventyr på helt samme måte. Ocarina of Time skapte en verden som føltes levende, mystisk og full av muligheter. Hyrule var ikke bare et kart man skulle jobbe seg gjennom. Det var et sted man kunne fortape seg i. Jeg husker fortsatt følelsen da Link forlot Kokiri-skogen for første gang og Hyrule-sletten strakte seg ut foran ham. Det var som om hele verden hadde åpnet seg. Hver sti førte til noe nytt. Hver hule skjulte en hemmelighet. Hver melodi på okarinaen føltes magisk.
Skogstemplet hadde en nesten drømmeaktig atmosfære. Skyggetemplet var virkelig urovekkende. Åndetemplet føltes storslått og episk. Og Vanntemplet… ja, Vanntemplet forårsaket nok like mye frustrasjon som fascinasjon for en hel generasjon spillere. Selv i dag kan jeg huske nøyaktig hvordan visse rom så ut, hvordan musikken lød, og følelsen av å løse en gåte jeg hadde slitt med i timevis. Det var også grunnen til at telefonen ofte ringte. Noen hadde satt seg fast i et tempel. Noen andre klarte ikke å finne neste ledetråd.
Kanskje er det derfor Ocarina of Time fortsatt betyr så mye. Det var ikke bare et spill jeg spilte. Det var et spill jeg levde i. Og noen ganger fikk jeg hjelpe andre med å finne veien gjennom den samme verdenen som jeg selv egentlig aldri ønsket å forlate. Den direkte oppfølgeren, Majora’s Mask, må heller ikke glemmes. Månen som smilte ned til deg og et kappløp mot tiden, de unike sideoppdragene der hver karakter hadde en historie å fortelle. Maskene i spillet som ga unike evner – men til hvilken pris? Link så ikke akkurat begeistret ut da han tok dem på, mens han skrek for livet sitt mens forvandlingen fant sted.
Nei, dette er ikke en parodi på Scream. Det er Link som blir overveldet av en Deku-sjels kvaler.
Konsollen hadde ikke bare Nintendos egne spill; det fantes også et fremtredende britisk selskap kalt Rare. I noen få magiske år kunne studioet nesten ikke gjøre noe galt. Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie bød på humor, sjarm og en følelse av oppdagelse som få spill har klart å måle seg med. Banjo-Kazooie er på høyde med Mario 64. GoldenEye 007 ga utallige kvelder med moro i flerspillermodus, der det å spille som Oddjob kunne ødelegge vennskap.
Unike baner, sære lyder og en livlig fugl.
Perfect Dark tok formelen et skritt videre og viste, sammen med den lille røde Expansion Pak-minneutvidelsen, akkurat hvor mye kraft konsollen fortsatt hadde igjen i seg. Hele 4 MB RAM var ingen spøk. Diddy Kong Racing ga Mario Kart hard konkurranse, mens Jet Force Gemini våget å være både bisarr og ambisiøs på samme tid. Og hvem kan glemme Conker's Bad Fur Day? Det spillet var virkelig uvanlig og originalt for en Nintendo-konsoll. En skikkelig rampete ekorn som var skikkelig grov i munnen. Jeg husker den tårnhøye haugen med bæsj, The Great Mighty Poo, som plutselig begynte å synge opera – strålende! Selv i dag kan jeg fortsatt den sangen utenat.
Dette bildet burde henge i et museum. Er dette første gang noen har sett opp for å møte Oddjob?
Donkey Kong 64 ga oss flere samleobjekter enn noen med rimelighet kunne ha håpet på, men også et av de mest innholdsrike eventyrene på plattformen. I tillegg til Rares prestasjoner gjorde også Pokémon sin storslåtte 3D-debut på konsollen. Med Pokémon Stadium og Pokémon Snap fikk vi se hvordan lommemonstrene så ut i 3D.
Og så var det de personlige favorittene som kanskje aldri ble kritikernes favoritter. Ocean Softwares Mission: Impossible er et slikt spill. Jeg vet at det er langt fra perfekt. Men noen spill finner en plass i hjertet ditt som anmeldelser aldri kan måle. Jeg husker spionoppdragene, stemningen og, fremfor alt, den fullstendig absurde baklengs saltoen Ethan Hunt gjorde hver gang han døde.
Jeg må si at dette Conker-spillet er helt strålende; bare ved å se på bildet skjønner du at du kommer til å ha det kjempegøy.
Mischief Makers var like merkelig som det var strålende. Et spill fullt av personlighet, kreativitet og ideer som ingen andre så ut til å våge å prøve. Det passet egentlig ikke inn noe sted, og det er kanskje nettopp derfor det fremdeles føles så spesielt.
Når kamper måtte avgjøres på tradisjonelt vis, var det ofte Fighters Destiny som tok seg av saken. Med sitt ukonvensjonelle poengsystem og fokus på teknikk skapte det kamper som føltes helt unike i en kampspillgenre som ellers ikke var konsollens sterkeste side. Konsollen var også fødestedet for Super Smash Bros-serien – en serie som har vokst og blomstret gjennom årene.
Mot slutten av konsollens livssyklus kom også Paper Mario – et spill som fremdeles utstråler den samme varmen, humoren og sjarmen som da det først ble utgitt. Den eventyrboklignende estetikken gjorde at eventyret føltes tidløst helt fra starten av. Porten av Resident Evil 2 var et velkomment tilskudd til konsollen – en port som fremdeles er utrolig imponerende, selv i dag, med tanke på den begrensede lagringsplassen på kassettene.
Tretti år senere er det lett å snakke om polygoner, tekniske fremskritt og klassiske spill. Men når jeg tenker på « Nintendo 64 », er det ikke grafikken jeg husker først.
- Jeg husker telefonsamtalene om Zelda.
- Jeg husker kvelder med flerspiller med Smash, Kart og GoldenEye.
- Jeg husker musikken og de sære lydeffektene i Banjo-Kazooie.
- Jeg husker Conkers episke opera.
- Jeg husker Pokémon Stadium og hvordan alle så Pokémon i 3D for første gang.
- Jeg husker baklengs saltoen i Mission: Impossible.
Og jeg husker følelsen av at hele spillverdenen lå foran oss, klar til å bli oppdaget.
Nintendo 64 var kanskje bare en spillkonsoll. Men for mange av oss ble den også et sted der noen av våre mest levende barndomsminner ble skapt.
