Under ferien min i år var det endelig tid for en tur til Japan. En av tingene jeg hadde gledet meg mest til å besøke, var Nintendo-museet, selv om det er lettere sagt enn gjort. Tre måneder før du planlegger å dra, må du nemlig melde deg på et loddtrekning via Nintendo-kontoen din, og to måneder før besøket får du beskjed om du har fått plass eller ikke – og hvis ikke, er det i praksis game over.
Ja, jeg brukte Nintendos pressebilde av utsiden, siden regnet og alle menneskene gjorde det vanskelig å få et godt bilde.
Så populært er stedet, og besøket gir deg bare en ynkelig halvtime å være der. Du kan søke om tre tidsluker, og så er det bare å håpe at en av dem passer for deg. Hvis du vinner, som jeg gjorde, blir ett av de tre tidsvinduene dine godkjent, og du må komme i tide, for etter 30 minutter går tidsvinduet tapt. Jeg vet ikke nøyaktig hvor strengt Nintendo håndhever dette, men jeg hadde ikke tenkt å utfordre skjebnen, og selskapet er kjent for å være ekstremt strengt. Likevel var det nesten akkurat det mine ledsagere og jeg gjorde da vi hoppet på toget til Uji (like utenfor Kyoto) og tilfeldigvis havnet på et Miyakoji Rapid-tog som hopper over flere stasjoner, inkludert Uji. Som et resultat måtte vi reise forbi stasjonen, løpe til en taxi og kjøre tre miles tilbake. Vi rakk det… med en margin på omtrent 5–10 minutter før tiden vår gikk ut, og vi var utrolig takknemlige for at vi hadde hatt den tidsreserven.
Nevnte jeg at det regnet?
For å komme inn på Nintendo-museet må du selvfølgelig gjennom sikkerhetskontrollen før du får et ID-kort med ti poletter til attraksjonene, og hvis du har en Nintendo-konto og har forhåndsregistrert deg, kan du få Mii-figuren din med på bildet. Når du har kommet gjennom sikkerhetskontrollen, kommer du fram foran museet, der det er flotte fotomuligheter med grønne rør, en Mario-flaggstang og et lite piksel-slott. Dessuten er belegningssteinene lagt ut som pikselkunst, noe som gir liv til det som ellers ville vært et anonymt, grått og litt sterilt lagerbygg.
Under besøket vårt regnet det kraftig (det er regntiden i juni), men det hindret verken meg eller gruppen min i å gå bort til de grønne rørene for å ta noen bilder. Etter det var det endelig på tide å besøke museet, som også starter med en fotomulighet i foajeen blant en hel haug med Toad-figurer. Som forventet finnes det en skikkelig gavebutikk du kan besøke både før og etter selve museet, men siden jeg absolutt ikke hadde lyst til å slepe rundt på en haug med ting, bestemte jeg meg for å vente til etterpå.
Utstillinger som denne pryder den øverste etasjen, men det er ikke tillatt å ta bilder der.
Nintendo-museet består i hovedsak av to etasjer. I underetasjen finnes det ulike spill hvor du fritt kan ta bilder, mens øverste etasje har utstillinger. De ti myntene jeg fikk på adgangskortet mitt, kan brukes til både nye og gamle spill, og det er en smart måte for Nintendo å sikre at spillene byttes ut, slik at ingen bruker altfor lang tid på å spille ett enkelt spill. Eldre klassikere koster én mynt, mens de mest moderne (et nyprodusert Zapper/Super Scope-spill) koster tre mynter. Alt har røtter i Nintendos historie, med en Hanafuda-avdeling i sentrum. Hanafuda er kortene som Nintendo startet sin reise med helt tilbake i 1889, så det er rimelig å si at de har vært involvert i spill i 137 år. Jeg kjøpte selvfølgelig en pakke med Hanafuda-kort i butikken (mer om det senere), men fokuset mitt var i stedet på de andre spillene.
Dette inkluderer en slags overdimensionert Game & Watch der silhuetten min forvandles til en spillfigur – i mitt tilfelle var det til klassikeren «Manhole», der du hjelper folk slik at de ikke faller ned i kummer. Det er et sjarmerende konsept (og jeg elsker Game & Watch), men for å være ærlig minner spillopplevelsen om de tidlige Kinect-spillene, og det er høyst tvilsomt om det i det hele tatt er verdt å prøve én gang. Man får like mye glede av å se på når andre spiller...
Det finnes mange morsomme spill å prøve, og alle er spesialdesignet for et museum.
I samme rom som disse finnes det også massevis av retro-konsoller. Det kan virke litt bortkastet å spille retro-spill som jeg like gjerne kunne spilt via Switch Online hjemme, samtidig som jeg må betale ekstra for en begrenset periode. Vennene mine hadde imidlertid det kjempegøy med å spille blant annet «Balloon Fight» og «Clu Clu Land», og det er noe spesielt ved å spille virkelig gamle Nintendo-spill på Nintendo-museet. Det er også en konkurranse med fem NES-spill å spille (der alt teller med i totalpoengsummen), noe jeg syntes var kjempegøy.
Etter det prøvde jeg blant annet Ultra Machine SP, et klassisk Nintendo-leketøy med baseballtema og pingpongballer. Den teller hvor mange treff du får, og det er forskjellige effekter hvis du klarer å skyte ballene inn i et objekt, noe som gjør det til et morsomt lite spill som jeg virkelig likte. Mine ti mynter var i ferd med å ta slutt, men jeg benyttet også anledningen til å prøve Mario Kart med en gigantisk kontroller, der to personer spiller, og den ene bruker D-pad-en mens den andre styrer knappene. Det er en smart måte å blåse nytt liv i en klassiker på. I tillegg kommer Nintendos klassiske kjærlighetsmålere og noen andre småting.
Høydepunktet var da undertegnede sikret seg seieren.
Det største trekket for meg var imidlertid et nyutviklet spill som spilles med Zapper eller Super Scope, som i bunn og grunn bare er et oppgradert lyspistolspill, men et der rundt åtte personer spiller samtidig og deler skjermen. Zapperen er raskere og mer nøyaktig, mens Super Scope er tregere, men gir et bredere treffområde. Jeg valgte sistnevnte og skjøt ned hver eneste fiende som dukket opp på skjermen (mens jeg prøvde å unngå venner som Luigi og Peach). Spillet er delt inn i flere runder, slik at man kan se stillingen før den siste runden, som jeg, i all beskjedenhet, tok hjem og vant hele greia. Hurra for meg, på en måte.
Som nevnt kunne man ikke ta bilder i øverste etasje, men den byr på en virkelig grundig presentasjon av Nintendos historie. Her finner du alle konsollene de har laget, for eksempel Color TV Game (lenge før Famicom og NES), spillomslag, konseptkunst, gamle leker og mye mer. Det var helt herlig bare å vandre rundt og se seg om, og selv om jeg anser meg selv for å være ganske godt kjent med Nintendo, har de gjort så mye jeg ikke visste om.
Nintendos klassiske kjærlighetstester i gigantisk format.
Jeg liker også hvordan Nintendo absolutt ikke skyr unna sine fiaskoer, men omfavner dem, så det er til og med utstillinger om ting som Virtual Boy og Wii U. Det er også helt herlig å se tidlige skisser som viser hvordan elskede ikoner kunne ha sett ut før de fikk sine nå velkjente design. Likevel, etter omtrent en time med å se meg rundt, begynte magen min å rumle.
Så jeg stakk innom butikken, som er utrolig godt fylt med fantastiske småting. Tenk bare på at hver eneste konsoll siden Famicom har sin egen T-skjorte, kopp og diverse merchandise. Selv endte jeg opp med fire krus og fire T-skjorter (NES, Virtual Boy, GameCube og Nintendo DS). Jeg kjøpte også noen Hanafuda-kort, som jeg nå har tenkt å lære meg, i tillegg til briller, små japanske skåler, nøkkelringer og mye mer. Selv når yen er så billig, blir et sted som Nintendo-museet farlig dyrt!
Temadeksel til kummer og oppbevaringsskap – ingenting er blitt utelatt.
Planen var å spise en matbit på restauranten på stedet også, men en times lang kø og regnet fikk oss til å avslutte dagen og forlate Nintendo-museet (hvor jeg på vei ut la merke til at oppbevaringsskapene så akkurat ut som Game Boy-kassetter). Med hodene fulle av inntrykk stoppet vi noen hundre meter lenger fremme for å spise en skål med deilig ramen, for å snakke om alt vi hadde sett og opplevd, og bare glede oss over at vi faktisk hadde klart å holde oss til planene våre til tross for togproblemet, mens vi tok inn alt vi hadde sett og gjort.
Når det er sagt: Hvis du skal til Japan og planlegger å besøke Kyoto eller Osaka, må du absolutt prøve å skaffe billetter til Nintendo-museet. Dette er ren og skjær hyllest til den underholdningsformen vi alle elsker så høyt, og et must for alle som har det minste snev av nerd i seg.
