Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler
The Elder Scrolls V: Skyrim

Norrøn kulturhistorie i spill - The Elder Scrolls V: Skyrim

I den tredje og siste delen av artikkelserien om norrøn kulturhistorie i spill, undersøker vi det kulturelle lappeteppet av historiske og litterære referanser som er Skyrim.

Skyrim anses som en av de største bragdene i frihetsbetinget spillmekanikk. Utvikleren, Bethesda Game Studios, er kjent for sine detaljrike verdener og hundretalls timer med innhold. Med mye innhold kommer også mange referanser. Fremfor å ha noe enkeltstående å sammenligne med er Skyrims innhold en sandkasse av kulturelle referansepunkter som peker i alle retninger - hjemover og utenlands. Ligger det en hensikt bak disse, og hvordan påvirker det spillet?

Skyrim er etter alt å dømme et eventyrspill med en fantasy-vri på det kjente nordiske kulturlandskap. Landsdelen ligger langt mot nord og er avsides og ugjestmildt. Nordene er kopier av vikingskikkelsen, og emulerer vikingtidens rådende kriger- og æreskultur. Selv om de er polyteistiske tilber Nordene hovedsakelig Talos, en heltegud som gjennom prøvelser arbeidet seg til gudestatus. Dette er dog mer likt Herakles i gresk mytologi enn Tor i norrøn mytologi, men mytene om begge disse heltene er preget av store bragder.

The Elder Scrolls V: SkyrimThe Elder Scrolls V: Skyrim
Til venstre: Statue av Talos i Whiterun. Til høyre: Heracles and the centaur Nessus av den flemske billedhuggeren Giambologna.

Bakgrunnen for borgerkrigen mellom nordene og imperialistene kan sammenlignes med kristningen av Norge. Nordene, som en del av imperiet, er forbudt fra å tilbe en av sine sentrale gudeskikkelser, helteguden Talos. Likheten ender dog i årsakene. En av betingelsene var å kriminalisere tilbedelsen av Talos som et ledd i assimileringspolitikken alvene fører.

Nordenes livssyn og åndsliv er i stor grad preget av deres tro på etterlivet. Som tidligere nevnt etterlignes kriger- og æreskulturen fra vikingtiden, i den tro om at man havner i Sovngarde. Dør man under betydningsfulle omstendigheter får man tilbringe evigheten i Sovngarde og De Tapres Hall, hvor mjød og helstekt gris er på menyen til evig tid. Et lite subtilt nikk til Åsgard og Valhall i norrøn mytologi.

Skikk og tradisjon rundt død har vært under utvikling i lang tid. I nåtidens Skyrim begraves de døde i «De Dødes Hall,» som befinner seg i de fleste storbyer. I fortiden ble det bygd enorme gravhauger for å huse kroppene, ofte i avsidesliggende områder, men i det hele ikke ulikt vikingtidens gravhauger som for eksempel i Borreparken i Horten kommune i Vestfold.

The Elder Scrolls V: SkyrimThe Elder Scrolls V: Skyrim
Til venstre: Shroud Hearth Barrow ved Ivarstead. Til høyre: Borrehaugene i Vestfold.

Det er et rikt kulturliv å spore i Skyrim. I provinsens nordvestlige strøk finner man en høyskole for barder og musikere. Årlig arrangerer de en festival hvor de brenner strådukker av en konge folket hater. Dette kan sammenlignes med den engelsk-protestantiske skikken i å brenne dukker av Guy Fawkes og andre autoritære skikkelser; deriblant paven og den tidligere britiske statsminister David Cameron.

The Elder Scrolls V: SkyrimThe Elder Scrolls V: Skyrim
Til venstre: Brenningen av Kong Olaf i Solitude. Til høyre: Brenningen av Guy Fawkes.

På oppdrag fra denne høyskolen bes du om å finne en bok av tapte vers døpt; «Kong Olafs Vers.» Oppdragsgiveren hevder at dette verset er fra en samling bøker i «Den Poetiske Edda,» bardenes gjenfortelling av Skyrims historie og sådan landsdelens litterære hovedverk. Noen beskrivelse av det fullstendige innholdet får man ikke, men navnet alene er en direkte gjengivelse av tilnavnene til Den Eldre Edda. Ut i fra beskrivelsen derimot, er det en mer direkte sammenligning å trekke til den norske historikeren Peter Andreas Munchs «Det norske Folks Historie,» et åttebinds verk om norsk historie.

De fastboende nordene har tydelige skandinaviske navn som spillet ikke gjør mye for å forandre. Som nevnt ovenfor finner vi «Olaf» men det er flere å ta av, deriblant «Erikur,» «Kjeld,» «Ragnar,» «Tova» og «Dagny.» Dragespråket er blant Skyrims utdødde språk. I utseende er det et symbolspråk og kan sammenlignes med kileskrift, et eldgammelt skriftsystem brukt i oldtidens Mesopotamia.

Det er uten tvil langt mer å hente fra Skyrim og Elder Scrolls-serien i sitt hele, som hvordan imperialistene er lite subtile "kopier" av det romerske keiserdømmet. East Empire Company er en variasjon på det britiske ostindiske kompani. Den hodeløse rytteren man tidvis får øye på i villmarken er et nikk til den amerikanske forfatteren Washington Irvings novelle The Legend of Sleepy Hollow. Kulturelle og litterære referanser i ulik skala men de er statiske.

For sammenligningens skyld tok de litterære referansene styringen i Hellblade: Senua's Sacrifice. De bestemte hvordan handlingen utfoldet seg og gav en symbolsk betydning. I Skyrim er de bare til stede. Verdien i dette vil da bero på hvor mye kunnskap man har om verdenshistorie og kulturer. Til tross for sin enorme størrelse og mengder av (populær)kulturelle betraktninger er Skyrim ironisk nok det spillet med minst å si.

Må dette være en dårlig ting? Skyrim er tross alt et action-orientert rollespill. Det å kunne leve seg inn i omgivelsene man rollespiller i er en absolutt nødvendighet. En fargerik og variert verden med karakter og historie hjelper på opplevelsen. Historiske og kulturelle allusjoner, slik de fremstår her, blir da ideelle for verdensbygging og innlevelse.

Slik bruker Tamriels imperium det romerske imperiet for å signalisere at de er en sterk militærmakt. Kanskje er den norrøn-inspirerte settingen spillet ikler seg en referanse i seg selv? Nordene ifører seg skinn og pels og bruker geriljataktikker mot imperiet for å illustrere deres tilknytning til landet sitt. Kultur er slik. Alltid refererende, og den ser seg alltid tilbake.