Netflix-versjonen av Cowboy Bebop var en av de mest pinefulle TV-opplevelsene jeg noensinne har opplevd. Det var tydelig at skaperne av fiaskoen hadde misforstått den mesterlige serien, og det er ikke den eneste live action-versjonen basert på en japansk modell som har falt til jorden. Det var ikke bare jeg som fryktet at One Piece-filmatiseringen ville lide samme skjebne da den ble annonsert. Det er noen ting som ikke lar seg oversette fra manga eller anime, og One Piece - det fargerike eventyret om en gutt med gummikropp - er intet unntak. Fargerike mangaparykker fungerer sjelden i live action-format. Det samme gjelder manga-melodrama.
Men til tross for de mange argumentene mot en One Piece-filmatisering, så fungerer den på mirakuløst vis. Jeg er faktisk overrasket over hvor mye jeg ble sjarmert av denne live action-filmatiseringen. Kanskje er det nostalgien som snakker her, siden jeg husker hvor oppslukt jeg var av Luffys drøm om å bli piratenes konge, og hvordan jeg bladde gjennom mangabøkene uten å betale for å lese i den lokale godteributikken. Kanskje er det også det faktum at skaperne av serien faktisk elsker kildematerialet og ønsker å oversette hver mangaside så trofast som mulig. Kanskje er det begge deler. Én ting er i alle fall sikkert: Netflix-versjonen av One Piece har uventet mye vind i seilene.
Hvis du er en fan av mangaen, kan jeg forstå en viss kritikk av strukturen. I tillegg til at mange episoder lider av tempoproblemer på grunn av sin lange struktur, kan jeg også føle at noen justeringer fra kildematerialet har gjort at noen historietråder har blitt litt for forhastede, der jeg for eksempel føler at mange av karakterenes hulkehistorier ofte er bortkastet på grunn av dårlig skuespill, og at noen karakterer trenger litt mer rom til å vokse. Jeg synes også at serien kan føles billig og kunstig, til tross for det store budsjettet per episode. Samtidig er det hele så fordømt sjarmerende at det bare flyter. Sesongen blir bedre jo mer du ser den, og sesongavslutningen skriker så mye One Piece-kjærlighet at det var vanskelig å ikke trekke på smilebåndet da Luffy og piratkompisene hans slo seg sammen for å beseire en tilsynelatende uslåelig skurk.
Her har de faktisk klart å få til den varme og myke tonen fra mangaen og animeen. Det er flere vellykkede karaktertolkninger som faktisk fungerer uventet godt i live action-format. For eksempel er fiskefjeset Arlong og den ekle klovnen Buggy virkelig godt portrettert, i tillegg til mesterkokken Sanji og navigatøren Nami, som virkelig vokste på meg etter en treg førsteinnsats i piloten. Favoritten min er nok Garp, der Vincent Regan klarer å bære den tåpelige hundehatten og likevel lede marinesoldatene sine med verdighet og mandighet.
Denne One Piece-versjonen er først og fremst laget for nykommere som ikke har fått med seg det tegneserieaktige formatet, men fungerer like bra for trofaste One Piece-veteraner - selv om de kanskje vil stusse over flere endrede detaljer. Det kunne virkelig ha gått mye verre for Eiichiro Odas fargerike verk, og mer enn det: Det viste seg også å være det mest sjarmerende sjørøvereventyret siden de første Pirates of the Caribbean-filmene. Hvem hadde vel trodd at det skulle bli live action One Piece som endelig skulle bryte live action-anime-forbannelsen?