Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler

PIT - en bokanmeldelse

Suzanne har lest en roman om gaming og spillpsykose.

I november fikk jeg en forespørsel fra Flamme Forlag om ikke en ny bok de hadde gitt ut kunne vært interessant for oss? Den heter PIT og er en drøy, mørk og humoristisk roman, med et flust av referanser til gaming. Jeg er, som dere kanskje har fått med dere, en ihuga leser (og tidligere bokansvarlig for Outland), så sjansen til å kombinere to av lidenskapene mine - bøker og spill - er ikke en jeg lar slippe fra meg sånn uten videre. Jeg leste kjapt beskrivelsen av boka som nevnte Dark Souls, men også Xenoblade Chronicles, Destiny og Super Mario og takket ja til et lesereksemplar. Den virket himla lovende!

PIT er skrevet av Ole Petter- Arneberg, en 31 år gammel forfatter som tidligere har gitt ut novellesamlingen MEPÅNO i 2008. Han er oppvokst på Rjukan, er medredaktør i den litterære fanzinen Kollege og spiller i bandet Feilkontroll.

PIT handler om en spillutvikler ved navn Pit, tatt fra Kid Icarus så klart, som opplever at bestekameraten Stein begår selvmord, og alt som følger i kjølvannet av det selvmordet. Pit vet ikke helt hvordan han skal takle vennens død, mye fordi han har dårlig samvittighet på grunn av en krangel de hadde før han døde, og synker inn i en apatisk tilstand hvor han bare spiller Dark Souls, røyker, ser på porno og forlyster seg selv. Rinse and repeat. Kjæresten hans forsøker å hjelpe ham, men han synker bare dypere og dypere ned i en depresjon. I et forsøk på å få til noe, får han seg jobb ved en psykiatrisk omsorgsbolig, men det går snart ad undas det også takket være Pits selvdestruktive tendenser. Han støter på kjæresten til den avdøde kompisen, Evi, og blir øyeblikkelig fascinert av henne, dumper sin egen kjæreste og faller ned i en avgrunn godt hjulpet av dop og usunne forhold, og ender til slutt opp i en full psykose hvor en rekke spillunivers flyter sammen med livet og psyken til Pit.

"Det har vært interessant for meg å undersøke hvordan vi ser oss selv gjennom teknologi, hvordan vi finner identifikasjon på digitale flater, og gjennom sosiale medier. Pit har mistet sin følelse av identifikasjon i disse overflatene, og blir tvunget til å skape den når virkeligheten hans blir til Minecraft," sier forfatteren.

Det er et interessant konsept, det er det. Det er bare så synd at det føles ut som det har blitt gjort så mange ganger før, men det kan ha noe med litteraturen og forfatterne Arneberg har latt seg inspirere av, enten bevisst eller ubevisst. Her kan man trekke likheter til Salinger, Bukowski, Knausgaard, Ingvar Ambjørnsen, Hamsun, til en viss grad Ernest Cline og den gjengse norske krimroman. Knausgaard dukker faktisk opp i boka, sammen med Harald Eia, som er en relativt sentral bifigur, OnkelP og 50 cent.

Pit har noe av den samme referansebonanzaen og name-drop-oramaet som man finner i Ready Player One, kombinert med det gritty verdensbildet man finner i norsk samtidslitteratur, den virkelighetsnære dialogen fra Pelle og Proffen (med Evi som en analog for Lena) og menneskesynet til Holden Caulfield.

Absolutt en spennende kombinasjon, men det gjør Pit til en ulidelig usympatisk figur som det er vanskelig å bry seg om, og det virker nesten som plottet kun er der for at Pit skal ha grunner til å spy ut kvasi-intellektuell edgelord-retorikk man vanligvis finner på 4chan, reddit eller Twitter ("the red pill" blir nevnt). Pit er Holden Caulfield hvis Caulfield hadde vært gamer. Han går riktig nok ikke rundt og kaller mainstream-mennesker for phonies - Pit har valgt seg det langt mer fengende "ikker" og "slim". Som forfatterne, og deres respektive hovedfigurer, nevnt ovenfor er Pit og PIT ekstremt navlebeskuende og så overbevist om sin egen evne til å si noe nytt og interessant, noe dypt og meningsfyllt, men ender bare opp med tråkke opp gamle stier og spre spillreferanser som brødsmuler på veien. Innimellom pyntes det på med diverse vagina dentata-metaforer og hentai-referanser for å putte ting en smule på kanten, men det føles veldig påtatt og lykkes ikke i å sjokkere leseren. Man blir heller mettet og lei. Hamsun brukte i det minste disse sparsommelig - metaforene, ikke hentai-referansene, altså!

Når psykosen endelig slår ut for fullt, og jeg sier endelig fordi man sitter egentlig bare å venter på at Pit skal få som fortjent og det skjer ikke før over halvveis ut i boka, blir man servert et gjensyn med den enigmatiske Stein i form av Stein-Mario, som prater stadig mer vrøvl og pølsevev. Dette fungerer som fyllmasse for et plott som ender opp med å fisle ut i ingenting. Spilluniverset Pit forsvinner inn i dukker opp og forsvinner på et blunk og psykosen virker overfladisk. Det virker som den er der mest for å kunne bidra til flere spillreferanser og mer kvasi-intellektuelt vissvass.

Slutten er så å si fraværende, og kan garantert forsvares med «Du skjønte den bare ikke». I tillegg er alle figurene, utenom Pit selv, vandrende klisjeer og troper og veldig karikerte. Jeg synes også navnet Pit er et merkelig valg, foruten at det er et spill på «avgrunn» og en referanse til Kid Icarus. Det gir bare ikke mening i den settingen det blir brukt i, til tross for at forfatteren forklarer dette ved å gi Pit en amerikansk mor. Pit er ikke et vanlig navn på noe som helst hvis, og moren virker ikke videre spillinteressert. Det er også noe merkelig anakronistisk ved fortellingen, eller bare ved Pit selv, han bruker en klapptelefon, men det finnes avansert VR-teknologi, som virker mer avansert enn den vi har i dag ut ifra beskrivelsene å dømme, men boka foregår en del år tilbake i tid.

Man kan trygt si at denne boka ikke var for meg. Men nå skal det sies at jeg ikke er noen fan av de bøkene og forfatterne jeg sammenligner den med heller, så det har nok veldig mye å si. Liker du tanken på en Ready Player One/Catcher in the Rye/Pelle og Proffen-crossover så er denne boka definitivt for deg. Den er lettlest og flyter relativt godt og var aldri kjedelig. Men jeg synes dessverre ikke den var spesielt humoristisk eller original. Jeg hadde nok fått mer ut av å spille Ride to Hell: Retribution om igjen.