Pixelert kjærlighet: Ding!

Jeg står til kness i døde monstre. Jeg har blødende og infiserte sår over hele kroppen, og hitpointsa tikker jevnt nedover. Jeg er sterkere, raskere og tøffere enn motstanderne - men det er bare så altfor mange av dem. Følgesvennene mine er i samme situasjon. Presten har to orker på seg, og roper «I'm out of mana!» Magikeren er i full retrett. Krigeren er i ferd med å gå i bakken, og paladinen har mer enn nok med seg selv. Jeg beregner at vi er ca. 15 sekunder fra total utryddelse. Jeg får endelig en ork i bakken, men har to til å hanskes med og akkurat like mange millimeter igjen på helsebar'en - dette vil aldri, aldri gå.

Men så skyter en gylden lysstråle opp fra mitt slitne legeme. En triumferende fanfare makerer at jeg fylles av innsikt, livskraft og ny energi. Jeg har gått opp i level! Med full helsebar går de gjenværende orkene kjapt i dørken, presten får et pusterom og magikeren kan våge seg tilbake til kampen. Ærens mark er vår, og jeg har utvilsomt reddet dagen. Jeg elsker å gå opp i level.

Det jeg ikke elsker, snarere tvert i mot, er å sanke erfaringspoeng. Endeløs grinding av monstre for å nå frem til et sagnomsust «end-game» med «high end content» - det elsker jeg ikke. Dessuten viser skuffelsen seg alltid å bli stor når man kommer frem til siste level: målet er nådd og grunnen til å spille borte, for det etterlengtede «high level content» er som regel klin likt «bottom level content». Begge deler går som regel ut på å kverke flere monstre for å finne mer stæsj som gjør deg tøffere slik at du kan kverke enda flere monstre og få enda mer stæsj. Hele level-dansen er en trettende tredemølle, og jeg drømmer søtt om level-frie spill hvor jeg bare kan konsentrere meg om å ha det gøy. Uten å måtte sanke ett eneste erfaringspoeng for å levle opp. Men det spillet finnes ikke - enda. Den dagen det kommer, står jeg først i køen.

Levels ødelegger dessuten for gruppespill. Har du en karakter på level 50 og kammeraten din ligger på level 30, kan dere stort sett glemme å spille sammen. Jeg har sett mange klaner slites i filler av at enkelte ivrige powerlevlere drar ifra de trege latsabbene (som meg selv), og kjapt går in-game kameratskap i filler. Like meningsløst er det å koble levels og PvP sammen. En level 50 gnom grisedenger en level 10 drage, og sånn er den saken. Kort sagt synes jeg at nesten alt som er galt med genren massive onlinespill kan oppsummeres i ett enkelt ord: levels. Jeg hater levels.

Men likevel elsker jeg å gå opp i level. Nye evner, nye gjenstander som kan tas i bruk, mer helse og større skade, hipp hurra! Jeg elsker fanfaren og lysshowet, jeg elsker å rope «DING!» i area chat, svart av «Gratz!» og «/cheer» av lagkameratene. Jeg elsker å løpe til trenerne mine for å velge og vrake i nye angrep eller magiske formler jeg kan lære meg. Jeg nynner fornøyd mens jeg fordeler nyvunnede poeng på karakter-skjermen for å lage den optimale karakteren. Etter at jeg har gått opp i level, er jeg veldig fornøyd. I minst fem minutter.

Og så er det på'n igjen. Mere XP må sankes, for nå trengs dobbelt så mange poeng for å nå neste nivå. Dermed bærer det tilbake til tredemølla igjen, i den evige jakten på neste ding.