Pixelert kjærlighet: Sosial Gaming

Mennesket er et sosialt dyr. Vi trives best i flokk, og det er nok ikke tilfeldig at ordet "selskap" både betyr "fest", "å være sammen med noen" og "forretningsvirksomhet". Nesten alt blir mer gøy når man ikke er alene om det.

Det gjelder selvfølgelig også spillinteressen. Det er fint å spille alene, men for mange er det aller best å spille sammen med andre. Det er kult å ligge henslengt i sofaen med Tekken i tournament mode, men det er enda bedre å denge bestekameraten sin i samme spill. Internett gjør at man ikke trenger å forlate huset for å få tilbringe tid med gode venner; det er mye selskap i en bredbåndslinje. Massive onlinespill har blitt så populære fordi de er sosiale fenomen. For mange er lengden på buddy-lista viktigere enn antall levels og mengden kult stæsj. Online shootere som Battlefield og CS er også sosiale fenomen - det dreier seg om samvær og konkurranse med andre mennesker. Selv om samværet går ut på å skyte hverandre i huet, så er det likevel i bunn og grunn en sosial aktivitet.

Prateprogrammer som TeamSpeak og Ventrilo forsterker samværet online, men det finnes ingen erstatning for å være samlet på samme sted. Det er nok grunnen til at det blir stadig mer vanlig å kombinere spill med sosialt samvær. Folk drar på spillkafe og blåser høl i huet på hverandre over en halvliter - eller jobber lag mot felles fiender. Vi drar med oss de styla maskinene vår ned i kjellerstuer, hvor vi bruker hele kvelden på å koble og mekke før nettverket funker. Så spiller vi mot og med hverandre helt til morgenen gryr. Hver påske blir vikingskipet fylt av folk på The Gathering, verdens største LAN-party. Folk som ikke har skjønt hvor moro det er med spill ser selvfølgelig ikke poenget med LAN's heller. Men det er jo ganske enkelt: hvis du har en sterk interesse, vil du dele den med andre. Folk som liker trekkspillmusikk og hjembrent drar på titanofestivalen for å dyrke sine felles interesser. Folk som liker fotball drar på fotballkamp. Folk som liker musikk drar på konsert. Vi som synes headshots mer gøy enn tequilashots drar på LAN og har det minst like festlig.

Nå finnes det også en rekke utmerkede partyspill man kan spille sammen med familie og venner. De fleste av spillene er lett tilgjengelige også for folk som ikke er vant til spill. Disse spillene synes å være utviklet for å gi folk gode, sosiale opplevelser. På sitt beste skaper partyspill glede og fellesskap, og ofte er de dessuten ganske fysisk krevende. Sånt kan vel ingen påstå er negativt.

Noen av mine aller beste spillopplevelser har jeg hatt sammen med kamerater. Jeg har tilbragt utallige timer med tøyseprat over TeamSpeak i WoW og Star Wars: Galaxies, og jeg har hatt det aldeles utmerket som utkrøpen snikskytter i Battlefield på LAN. For det er ikke slik at sosial gaming er destruktivt, usunt og innadvent. Sosial gaming er først og fremst sosialt - enten man spiller Donkey Konga eller Counterstrike - selv om det er noe eget med å fragge folk når du kan høre dem banne på den andre siden av rommet. På et sted jeg jobbet en gang, pleide vi å spille Quake etter arbeidstid, med pizzapause og debriefing mellom slagene. Det var ikke bare minneverdige gamingopplevelser - jeg husker fremdeles detaljene rundt noen av killsene, nailgun ruuuler - men det var utmerket trivsel på jobben. Gamingen styrket samværet og teamfølelsen. Vi trengte ikke å base rundt i gummibåt eller bygge menneskepyramide eller hva de nå gjør på teambuildingseminar. Vi holdt sammen fordi vi spilte sammen, vi. Det å skyte noen i huet med rakettkaster skaper et sterkt og underlig samhold. Som ordtaket burde ha sagt: "Families that play together, stay together".