Norsk
Gamereactor
artikler

PlayStation 2 fyller 20 år

Vi har tatt runden i redaksjonen for å mimre om våre favorittspill til tidenes bestselgende konsoll.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Vi visste det ikke da, men 24. november 2000 ble det lansert en konsoll her i Europa som skulle knuse alle salgsrekorder. I 1994 etablerte Sony seg på spillmarkedet med PlayStation, en grå og liten konsoll som likevel endte opp som en kjempe på markedet og spiste markedsandeler av konkurrentene, særlig Sega. Ved årtusenskiftet var Sony endelig klare for å følge opp suksessen. Navnet PlayStation hadde vist seg å bli et verdifullt, gjenkjennelig og sterkt merkevarenavn, og Sony valgte derfor å kalle sin neste konsoll for PlayStation 2. Enkelt, greit og lett forståelig.

PlayStation 2 hadde noen konkurrenter, men i rene salgstall var ingen av disse i nærheten av Sonys vidunderbarn. I løpet av konsollenes respektive levetider solgte Sega 9,13 millioner Dreamcast-konsoller, Nintendo 22 millioner GameCube-konsoller, og konsoll-nykommeren Microsoft solgte 24 millioner Xbox-er. Sony solgte totalt over 155 millioner PlayStation 2-konsoller, et tall ingen andre enkeltkonsoller har klart å matche verken før eller siden. Hvis du var opptatt av spill for 15-20 år siden, er sjansen derfor svært stor at det var PlayStation 2 som preget spillhverdagen din.

Med over 3800 titler lansert til PlayStation 2 er det nok av gode spill å ta av, men hvilke spill er våre personlige favoritter? Vi har tatt runden i redaksjonen og spurt hvilke PlayStation 2-spill vi har de beste minnene fra. I noen tilfeller er det snakk om eksklusive titler, mens andre ganger er det snakk om multiplattformtitler som vi først og fremst spilte på PlayStation 2. Det er ikke dermed sagt at dette er de beste spillene til konsollen, men det er spill vi har satt pris på og som har preget oss som spillere.

PlayStation 2 fyller 20 år

John-Edvard

Sly 2: Band of Thieves

Når folk snakker om PlayStation 2-æraen er det en tid som for meg illustrerer spillbransjens største endring i moderne tid. Denne generasjonen var tiden, i hvert fall i mine øyne, da utviklerne og utgiverne begynte å gjøre alt de kunne for å vise hvor "voksne" spill var, med mer og mer blod, skitt, harde kanter, dystre farger osv. Dette var (og er) en utvikling jeg ikke er så fan av, men jeg hadde heldigvis fortsatt mange spill som appellerte til meg som heller ser en god Disney-film enn noe meget blodig og røft.

En spillserie som virkelig traff det jeg ønsket meg var Sly Cooper-serien. Her fikk jeg et fargerikt og godt plattformspill som samtidig ga meg noe jeg ikke forventet, nemlig en bunnsolid historie. På PlayStation 2 fikk vi tre spill som viste at Sucker Punch ikke bare var en utvikler som klarte å kopiere den kjente plattform-formelen, men som gjorde den til sin egen med Sly og gjengens skreddersydde handlingsrepertoar. I tillegg ga de oss en god og etter hvert overraskende moden historie om familie, hevn og identitet. Nei, jeg verken tuller eller overdriver.

Hvis ikke du har prøvd disse tre spillene anbefaler jeg definitivt å prøve dem på PS2, PS3, PS Vita eller PS Now. Mitt hjerte slår sterkest for Sly 2: Band of Thieves, som har flere gode historie-øyeblikk kombinert med et godt tegneserie-inspirert design og musikk som begeistrer fra ende til annen. Hvis du vil vite mer om Sly-serien, anbefaler jeg sterkt B-Masks videoer om serien.

Og for å ha sagt det, mener jeg at Sly 4 IKKE er like bra som resten av spillene i serien. Spillet ser bra ut og er greit å spille, men det bommer totalt på det som gjør trilogien så utrolig bra: En god historie.

PlayStation 2 fyller 20 år

Anders

Metal Gear Solid 3: Snake Eater

Å rangere de tre første Metal Gear Solid-spillene er omtrent like vanskelig som å tisse i motvind. De har en helhetlig kvalitet som gjør skillet mellom dem minimalt, og i tilfellet PS2 kunne det like gjerne vært MGS2 jeg skrev om. Samtidig er MGS3 anerkjent av mange som det absolutte toppunkt i serien, og det er ikke uten grunn.

MGS3 valgte å ta serien i en ny retning. Etter å ha fulgt Solid Snake gjennom to spill (eller fire om du inkluderer MSX2-spillene), skrudde Kojima tiden tilbake og satt oss i skoene til Solid Snakes forgjenger: Naked Snake. MGS3 viste seg derfor å bli det første spillet i serien rent kronologisk, men fortsatte å bygge videre på formelen som ble introdusert i forløperne.

Ved å finne sted i den russiske villmarken, implementerte MGS3 nye snikeelementer og et samlet gameplay med svært god flyt. Når det først smeller har MGS3 noen av seriens beste actionsekvenser, et knallsterkt rollegalleri og en historie hvor du blir sittende igjen som et nervevrak når rulleteksten dukker opp på skjermen. MGS3 ble således et knutepunkt hvor serien forgrenet seg i ulike retninger og som siden har skapt et av de mest komplekse og innviklede spillunivers som har hatt gleden av å se dagens lys.

PlayStation 2 fyller 20 år

Shadow of the Colossus

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke anerkjente Shadow of the Colossus på PS2 i like stor grad som jeg gjør den dag i dag. For en som på den tiden var mest opptatt av det rent spillmessige var kontrollene kronglete, samt at det var utfordrende å finne frem i den vidåpne verdenen. Shadow of the Colossus var en fin opplevelse, men det satte ikke like dype spor som et par andre spill på konsollen. I hvert fall ikke der og da.

Men det fascinerende med Shadow of the Colossus er hvordan det kan sammenlignes med en flaske rødvin. Det blir bare bedre og bedre med årene. For hver gang jeg har gått tilbake til spillet har det nemlig minnet meg på hvor bra det faktisk er, og særlig nyversjonen i 2018 slo virkelig til under beltestedet. Jeg har blitt så vanvittig interessert i Fumito Uedas univers i voksen alder. Den mystiske, smådystre og melankolske stemningen hvor historien fortelles med få ord, samt et gameplay som ofte er ulikt noe annet som er å oppdrive i spillmediet. Det er nettopp her Shadow of the Colossus briljerer som mest.

Møtet med de majestetiske kolossene må tilnærmes på nokså ulike måter, og spillet er ikke særlig behjelpelig med mer enn å gi svært vage hint om hvordan de skal felles. I en tid hvor spillene nå gjerne inneholder en overflod av navigasjonssymboler, er det fint å tenke tilbake på hvor vanskelig spill faktisk var før i tiden. Shadow of the Colossus står igjen som et kroneksempel på mystikk, utfordring og unikhet, og sammen med sine slektninger Ico og The Last Guardian er det blant de mest uforglemmelige spillopplevelsene jeg noensinne kommer til å ha.

PlayStation 2 fyller 20 år

Dark Cloud og Dark Chronicle

Ser man bort ifra store kjemper som Pokémon og Final Fantasy, var Dark Cloud et av de første japanske rollespillene jeg var så heldig å stifte bekjentskap med. Både Dark Cloud og oppfølgeren Dark Chronicle handler om verdener som er lagt i grus og det er din oppgave å bygge dem opp igjen. Dette løser Dark Cloud gjennom en blanding av typisk "dungeon crawling" hvor du dreper monstre og samler materialer og simulasjon for å gjenoppbygge landsbyene.

Der Dark Cloud var rimelig simpelt både med tanke på kampsystem og enkel "point and click" for å plassere ting og mennesker i hus, videreførte Dark Chronicle formelen og skapte en av de beste kombinasjonene av rollespill og simulasjon jeg har sett i et spill til nå. Nå kunne du selv velge hva slags bygninger du skulle sette ut, hvem du ville ha til å bo der, i tillegg til å male bygningene dine i egne farger og gi dem eget interiør.

Begge spillene klarte også å inkludere interessante historier, fargerike karakterer og utsøkt musikk, selv om det er et stykke unna det beste jeg har vært borti i denne sjangeren. Det hindrer likevel ikke Dark Cloud og Dark Chronicle til å være høyt oppe når jeg skal trekke frem mine rollespillfavoritter, og jeg kommer nok alltid til å gremmes over at Level 5 valgte å legge fra seg serien.

PlayStation 2 fyller 20 år

Grand Theft Auto: San Andreas

Grand Theft Auto-serien er enormt populær, noe salgstallene til Grand Theft Auto V viste nylig. PlayStation 2 var så heldig å få hele 3 (!) GTA-spill, hvorav det var San Andreas som virkelig gjorde seg bemerket for undertegnede.

Spillet er satt i den fiktive, amerikanske delstaten San Andreas. Du plasseres i skoene til Carl "CJ" Johnson og tar del i nokså samfunnsrelevante hendelser, for eksempel gjengslagsmål og innblanding med korrupte politimenn. I sin reise gjennom delstaten besøker CJ alt fra øde landområder til yrende byliv og støter på en fargerik bukett av mennesker underveis. Den herlige blandingen av bilkjøring og tredjepersons skyting er ypperlig balansert, oppdragene er spennende og varierte, og det er til og med dyttet inn et og annet rolespillelement som gir deg muligheten til å fikse både hår og klær på vår kjære CJ.

Men der San Andreas virkelig traff gullfuglen, var gjennom sine radiokanaler. Det er knapt mulig å finne et annet spill som har en så utsøkt blanding av musikk som San Andreas. K-DST byr på kjente rockelåter, countrykanalen K-Rose vekker din indre bonde, mens "rappekanalen" Radio Los Santos og Playback FM utfyller gangsterlivet i delstaten på en helt usaklig god måte. Utvalget er så stort og så bra at du kan kjøre rundt i San Andreas uten egentlig å foreta deg noen verdens ting. Dette gjør GTA San Andreas til et av de mest minneverdige spillene jeg noensinne har spilt og derfor kommer det også til å stå igjen som et av de beste gjennom tidene.

PlayStation 2 fyller 20 år

Odd Karsten

God Hand

Et av Shinji Mikamis mindre kjente slagere, men et kultspill uten like. God Hand er et hardcore beat-em-up laget for fans av sjangeren med flere komiske avbrekk for å holde humøret oppe. Dette er det originale Demon's Souls i min mening, hvor vanskelighetsgraden er nær urettferdig uten at det noen gang tipper over. Slåssingen er tegneserieaktig til det ekstreme, men siden spillet ikke tar seg selv seriøst for fem flate øre funker det. Når man har dengt nok løs på fiendene får man etter hvert en "finisher," som kan være alt fra et ballespark (med tilhørende klokkelydeffekt) eller at man slår noen så hardt med et balltre at de forsvinner ut i atmosfæren (igjen med et fint "pling" lik når Team Rocket flyr av sted igjen).

Spillet har dessverre ikke eldes suverent bra, da fremskritt både sosialt og kameramessig planter det stabilt på 2000-tallet. Det er faktisk imponerende hvor mange ganger jeg har dødd fordi en fiende har angrepet fra utenfor synsvinkelen min. Klarer man å se mellom fingrene her (og ikke minst skaffe en kopi hvis man ikke tyr til emulering) er det bare å forberede seg på et skikkelig unikt PS2-spill som fanger tidsånden lik intet annet.

PlayStation 2 fyller 20 år

Tekken 5

Vi kommer ikke unna en PlayStation uten å prate om Tekken. Selv om Tekken 5 var det tredje i linjen på PlayStation 2 (etter Tekken Tag Tournament og Tekken 4) er det kanskje det beste til konsollen i min mening. Tekken 5 var merkbart mer "cinematisk" enn forløperne, med blant annet rivalkamper hvor man fikk snutter med historie og informasjon hvis man i arkademodusen kjempet mot rollefigurens nemesis. Tekken 5 bød også på "Ghost Battles" hvor profiler fra arkadekabinettene rundt omkring i verden ble gjenskapt og implementert i spillet. Helt som å spille mot den aktuelle arkadespilleren var det ikke, men det ga oss som bodde i gokk uten bra internett (ikke at Tekken 5 hadde den muligheten) eller store Fighting Game-communities vesentlig mer innhold å leke seg med offline.

At man kunne låse opp massevis med innhold, klær, og tilpasninger hjalp mye også. Jeg har mistet tellingen over hvor mange timer jeg satt foran PS2-en i kjelleren hjemme hos mamma og grindet Tekken 5. Senere, da Tekken 5: Dark Resurrection kom i HD på PS3, spant timene virkelig ut av kontroll. Der var det til og med litt eksperimentell online multiplayer, men dessverre ble ikke Tekken sin netcode perfeksjonert før i 2020, sent i Tekken 7 sitt livsløp.

PlayStation 2 fyller 20 år

Ingar

Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty

Fansen vil nok aldri bli enige om hvilket spill i Metal Gear-sagaen som er det beste, men ofte koker det ned til de to spillene vi fikk servert på PS2. Selv om jeg uten tvil er en stor fan av Metal Gear Solid 3: Snake Eater, er jeg blant dem som holder en knapp på Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty som det beste spillet.

For meg skiller Metal Gear Solid 2 seg ut på så mange måter. Dette er spillet som bygget opp til et gjensyn med Solid Snake, for så å introdusere deg for en helt annen hovedrollefigur som du må spille gjennom spillets gang (litt herlig trolling fra Hideo Kojima der, altså). Det er også spillet som bygget videre på det solide grunnlaget fra forgjengeren og brakte Metal Gear Solid-spillene inn i neste generasjon, med blant annet muligheten for å sikte i førstepersonsperspektiv. Men mest av alt er det historien, musikken, settingen og den narrative teknikken som gjør at jeg aldri slutter å la meg fascinere av spillet. Dette er et spill som forteller en historie som utelukkende lar seg fortelle i form av spillmediet, og ved spillets slutt sitter man igjen med et spørsmål om hva som faktisk har skjedd eller ikke. Spillet byr også på heftige konspirasjonsteorier av den gode sorten, mens historien treffer overraskende presist når det kommer til en kommentar om informasjonssamfunnet, nyhetsflyten og "fake news"-ideologien vi lever i og med anno 2020.

Både Metal Gear Solid 2 og Death Stranding tyder på at Hideo Kojima har en profetisk nådegave. Spøk til side: Kojimas spill har en tendens til å treffe blink, og det gjør Metal Gear Solid 2 fortsatt.

PlayStation 2 fyller 20 år

Shadow of the Colossus

Det er litt juks av meg å ta med dette spillet som ett av høydepunktene på PlayStation 2, ettersom jeg ikke spilte det før Ico and Shadow of the Colossus Collection dukket opp på PlayStation 3. Likevel tenker jeg først og fremst på Shadow of the Colossus som en PlayStation 2-tittel, siden det var der spillet først så dagens lys i 2005.

Shadow of the Colossus ligner ikke på noe annet. I en tid hvor de store studioene kjempet om å slenge inn mest mulig innhold, fiender, bygninger, historie og filmsekvenser i sine spill, gikk Team Ico i nesten stikk motsatt retning. Her har du minimalt med dialog, en øde verden, ikke noe kart som viser deg hvor du skal gå, og de eneste fiendene du støter på er seksten gigantiske kolosser som du skal bekjempe for å gjenopplive hovedpersonens store kjærlighet.

Shadow of the Colossus er et kroneksempel på et spill utviklet ut ifra det japanske konseptet "ma", som handler om fokus på tomrommet ("negative space" er delvis samsvarende med dette konseptet, men ikke helt). I ma gjelder det å dvele ved stillheten, tomheten og det øde for å være til stede i det. Når noe så entrer scenen eller bildet, skaper dette en en desto større kontrast dersom ma er riktig gjennomført. I nyere tid er The Legend of Zelda: Breath of the Wild det beste eksemplet på en slik designfilosofi, men kontrasten mellom det øde landskapet og de enorme kolossene som man må klatre på for å beseire viser at Team Ico virkelig mestret denne kunsten allerede ti år tidligere. Ingen andre spill ligner helt på Shadow of the Colossus, og det gjør det også til et mesterverk.

PlayStation 2 fyller 20 år

Final Fantasy X

Det sies av og til at man får et ekstra kjært forhold til det første spillet man spilte i en serie. For min del stemmer ikke dette, i hvert fall ikke når man snakker om Final Fantasy. Mitt første møte med Final Fantasy-serien var Final Fantasy III til DS, et spill som ga mer-smak uten at jeg husker særlig mye fra spillet i ettertid. Det som skulle gjøre meg forelsket i serien var imidlertid Final Fantasy X, et spill som sammen med Metal Gear Solid-spillene var ett av hovedargumentene for at jeg i studietiden kjøpte meg en brukt PS2 (dette var da PS3 kom på markedet, men som fattig student hadde jeg ikke råd til en ny konsoll til svimlende 6000 kr).

Final Fantasy X hadde alt det jeg har lært meg å forbinde (og forvente) av et godt Final Fantasy-spill. Her får du et høyst minneverdig rollefigurgalleri, en verden og setting som føles unik og uforglemmelig, mesterlig musikk som virkelig gjenspeiler stemningen og vekker følelsene, samt et velpolert kampsystem som engasjerer i time etter time. Sistnevnte vil nok noen diskutere ettersom Final Fantasy X byr på et fullstendig turbasert kampsystem, men som fan av dette synes jeg Final Fantasy X sammen med Persona-spillene leverer ett av de mest underholdende systemene av denne typen.

Mest av alt tror jeg Final Fantasy X traff meg så godt på grunn av den melankolske og triste stemningen som preger hele verdenen og spillet. Her blir du kjent med en verden plaget av det destruktive monsteret Sin, som med jevnlige sykluser gjenoppstår for å ødelegge verden. Denne konstante følelsen av frykt, dødsangst og forgjengelighet preger historien, rollefigurene og musikken, og det er et spill som tidlig gjør det tydelig at du ikke nødvendigvis kan forvente en lykkelig slutt. Dette rammes inn av noen av de beste sangene Nobuo Uematsu har levert i sin Final Fantasy-karriere, og sammen med Masashi Hamauzu og Junya Nakano byr Uematsu på et av de beste spillsoundtrackene noensinne.

Hvilke PlayStation 2-titler er deres favoritter? Del gjerne deres favorittspill og historier fra konsollen i kommentarfeltet!



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.