Pokémon Concierge

Til tross for å være en over 25 år gammel merkevare har Pokémon vært overraskende lite eksperimentelt når det kommer til TV-serier og filmer. Animeseriene har for det meste vært i den samme og velkjente serien, der endringene vi har sett underveis ikke har vært som forventet i tråd med den TV-teknologiske utviklingen. På filmfronten har det også vært mye av det samme, selv om vi har fått unntak i form av den dataanimerte Pokémon: Mewtwo Strikes Back - Evolution og spillefilmen Pokémon: Detective Pikachu.

Bare dette gjør den nye Netflix-serien Pokémon Concierge verdt en titt. I motsetning til de fleste andre Pokémon-produksjoner som legger seg på en typisk animestil er denne korte serien på fire episoder laget i stop motion, noe The Pokémon Company har fått hjelp av franske Dwarf Studios til å realisere. Selv om vi i europeisk kontekst er godt vant med denne animasjonsteknikken i form av alt fra Flåklypa Grand Prix til Wallace and Gromit, er det svært sjelden vi får høyprofilerte japanske stop motion-produksjoner av denne sorten. Dette gjør at kombinasjonen av dukkeanimasjon og japansk animeestetikk i Pokémon Concierge føles både frisk og annerledes.

I historien følger vi Haru, som etter tidenes marerittuke der alt i livet hennes går på tverke bestemmer seg for å bryte opp fra sitt vanlige liv og begynne på noe helt nytt. Hun ender dermed opp på ei øy der ferieparadiset Pokémon Resort drives, hvor hennes nye jobb som concierge innebærer at hun har én enkel oppgave: Å sørge for at gjestene har det bra. Tilsynelatende verdens letteste arbeidsbeskrivelse, vil noen si, men for en karrierejeger og systematiker som Haru er det lettere sagt enn gjort å gi slipp på sitt gamle tankesett og innstille seg på sitt nye liv.

Sjangermessig befinner Pokémon Concierge seg trygt innenfor såkalt slice-of-life, der hverdagens bedagelige tempo står i sentrum. Her er det ingen verden som skal reddes, store persondrama som må løses eller en dystopisk apokalypse som truer alt. I stedet handler hver episode om situasjoner der Haru forsøker å bli vant til det rolige livet som preger Pokémon Resort og hvordan hun best mulig kan hjelpe de ulike Pokémon som befinner seg der. Noen ganger må hun også bistå monstrene med det som måtte hindre dem fra å slappe av på sine egne premisser, for eksempel i form av en Magikarp som sliter med å svømme eller en Rattata som konstant blir jaktet på av en Furret. Parallelt med å forstå hvordan hun best mulig kan hjelpe gjestene lærer også Haru mer om seg selv. Det er kanskje ikke den dypeste handlingen vi blir vitne til i hver episode, men det er unektelig avslappende og koselig å se på, og noen ganger blir det hele faktisk en smule rørende også. Idet julefreden tar slutt og hverdagens tjas og mas melder seg igjen, gir Pokémon Concierge en utrolig passende og fin påminnelse om hvor viktig det er å ta det med ro en gang iblant.

Selv om Haru er hovedpersonen er det selvfølgelig de ulike Pokémon på øya som er de store stjernene, både de som kommer til ferieparadiset som gjester og de som holder til i den lokale naturen fra før. Her er det særlig en lokal Psyduck som stjeler showet med sin klønete fremtoning og sjarm, og dynamikken mellom Psyduck og Haru er både søt og humoristisk uten at den noen gang blir spesielt nyskapende. Dette er enkel og grei humor som fungerer for både store og små seere uavhengig av hvor godt de kjenner til Pokémon fra før, og noen ganger er det alt man trenger for å skape en lun og trivelig serie. Gamle seere vil muligens reagere litt på at Pokémon som Psyduck og Magikarp ikke lager de samme lydene som i animeseriene, men dette føles ubetydelig når resten av serien byr på så mye kos.

Sjarmen underbygges av den visuelle presentasjonen, der både Dwarf Studio og The Pokémon Company virkelig har truffet spikeren på hodet. Hver eneste Pokémon er brakt til live med et enormt blikk for detaljer, der alt fra Furrets lodne pels til Bulbasaurs lianer føles levende og ekstremt tro til universet. Mer enn noe annet gir det seeren lyst å bare hoppe inn i TV-skjermen og gi alle de søte skapningene verdens største klemmer, og det skal godt gjøres å ikke bli forelsket i dette ferieparadiset. Sammenblandingen av stop motion og Pokémon må dermed kunne sies å være en suksess, og jeg håper virkelig vi kan få et storskala Pokémon-spill i fremtiden med en grafisk stil som kanaliserer den samme lodne og koselige stemningen vi er vitne til i denne serien, noe ala Yoshi's Woolly World eller Kirby and the Rainbow Paintbrush.

Pokémon Concierge er en kort og god affære som leverer sjarm og kos i bøtter og spann så lenge det varer. De menneskelige rollefigurene byr ikke på spesielt mye dybde, men måten de ulike monstrene er brakt til live på sørger for at man ikke tenker så mye på dette. De ulike episodeplottene serverer heller ingen store overraskelser, men også her treffer serien noen strenger som gjør det hele overraskende rørende og vakkert til tider. Alt dette gjør Pokémon Concierge til et vakkert og friskt tilskudd til Pokémon-familien, og jeg håper virkelig vi ikke har sett det siste av denne herlige stilen.