Nintendo har lenge vært den eneste alvorlige aktøren på det håndholdte markedet. Helt siden den gamle grå mursteinen fra 1989 og helt til nå har den japanske giganten vært rimelig trygg markedsleder, men det har da vært enkelte utfordrere på arenaen fra tid til annen. Den mest alvorlige har vel kanskje vært Segas GameGear, som allerede i 1991 hadde fargedisplay. Batteritiden lå dog på rundt et kvarter, men farger er farger! Historien kjenner vi alle sammen - ingen aktører har klart å velte Nintendo. Nå er det Sony sin tur til å utfordre kjempen fra øst, og den lekre PSPen kan faktisk ende opp som vinner!
Nå skal vi ikke dele ut premier og pokaler helt enda, men Sony fortjener en medalje for dette smykket av en maskin - uansett utfall. Det mest opplagte her er jo selvsagt den enorme skjermen. Den er så stor og så knivskarp at det er vanskelig å ikke la seg fascinere av dens blendende grafikk og grensesprengende kvaliteter. Aldri før noen sinne har jeg sett en så vakker grafisk dans på en håndholdt maskin - DS`en inkludert. Vi snakker 16:9 widescreen TFT LCD som stolt viser deg 16.77 millioner farger på en 480 x 272 pixel høyoppløselig skjerm. Med andre ord - svært bra. Det er ganske enkelt et enormt vindu inn i spillverdenen, som ingen andre håndholdte aktører kan konkurrere med.
Denne maskinen er jo konvergensens sanne ansikt. Om du slår opp på konvergens i leksikon, burde du se et bilde av denne skinnende mediestasjonen. Når du skrur den på for første gang kommer du inn i maskinens operativsystem. Dette er svært oversiktlig å fint, og er delt inn i fem kategorier; Settings, Photo, Music, Video og Game. Settings tar seg av innstillinger som språk og USB 2.0-tilkobling, og under Photo kan du se på bilder som ligger lagret på minnekortet - og om du skulle ha et kamera med samme type minnekort, Memory Stick, så kan du ganske enkelt plugge det i og se bildene dine på den flotte skjermen. Videre kan du høre på mp3`er eller se på film i mpeg4-basert format, og i løpet av året skal det komme Memory Stick`s på opp til 2 GB - så du burde få plass til et par filmer og noen låter på denne maskinen. Sist, men absolutt ikke minst, kommer jo da Game, hvor du entrer PSP`ens innerste og helligste kammer.
Nå er det ikke kommet så altfor mange spill på våre breddegrader enda, men noe har vi da fått fingrene i. Det første jeg prøvde var selvsagt Ridge Racers. Jeg fyrte det opp, og jeg tror jeg var uten bakkekontakt der et øyeblikk. Først ble jeg litt overrasket, for spillet som møtte meg hadde enkel og dårlig 80-talls standard. Litt som Pac-Man, bare at du kjører en Formel-1 bil i stedet. Det var jo ikke dette jeg hadde ventet meg, men det er jo selvsagt et loade-spill. Det er rett å slett HERLIG dristig å introdusere en ny maskin på denne måten. Jeg trykket meg forbi og inn i introen, og nå var jeg garantert uten bakkekontakt. Ingen ord kan beskrive det, det må rett å slett oppleves.
Så, du tenker at denne ville vært god å ha under flyturen over Atlanteren, eller på den Transibirske jernbane? Jo da, det er den helt sikkert - i en seks timers tid. Skal du nyte denne hele veien, må du nok belage deg på å ha med ekstra batterier, for rundt seks timer er i underkant. Man håpet jo på at Sony ville forbedre dette før en europeisk lansering, men neida. Seks timer er det du får.
Kontrollen kjenner nok de fleste fra før. I grove trekk er det tradisjonell Dual Shock kontroll, men med kun én analog stikke. Denne stikka har også litt kort pinne, så den er litt tyngre å styre enn på Dual Shock. I tillegg skulle jeg ønske den hadde samme overflate som Dual Shock, for om du skulle bli litt svett i henda, kan den bli litt glatt. Og svett i henda blir du. Det største aberet med PSPen er dog lyden. To knappenåls-høytalere er plassert under maskinen, og klarer omtrent bare diskant. Det er forferdelig synd, men sånn er det. Og de proppene som følger med er ikke særlig gode de heller. Har du derimot noen bra øreklokker, så er mye gjort. Men man kan jo ikke få alt man peker på heller da - her har vi tidenes største skjerm i hendene!
Det er nesten så man ikke kan spille uten å ta på seg silkehanskene. Også må man pusse litt på den etterpå, tilfelle det skulle lagt seg et støvkorn, eller det skulle ha forvillet seg en fettfinger på en av dens skinnende overflater. Du kjenner følelsen. Den er deilig. I tillegg er det jo trådløst nettverk på dette litte sjarmtrollet. Flere spill lar deg spillet opp til åtte stykker mot hverandre via 802.11b (Wi-Fi) wireless LAN, og det blir rimelig hett om ørene i en intens runde Ridge Racers med syv kompiser. Det kan jeg skrive under på!
Denne maskinen er intet mindre enn ett smykke som garantert gir deg mange timer tilfredsstillende underholdning. Det er ganske enkelt konvergens i ytterste konsekvens - du kan gjøre bortimot hva som helst med denne multimediestasjonen. Så - er dette slutten på Nintendo? Det håper jeg virkelig ikke, selv om PSP utvilsomt kommer til å gjøre det meget bra. Dette er lekkert, det er deilig, det er svært velfungerende - det er rett å slett sexy. Vi bare må like det.
Memory Stick Duo:
Til å lagre save-games fra spillene dine, MP3-filer, film og bilder, brukes Sonys eget Memory Stick Duo-kort. Kortet er halvparten så stort som det kortet du muligens kjenner fra Sonys egne digitalkameraer, og har en mye raskere overføringshastighet. I den pakken som lanseres her i Europa (Value Pack-utgaven), får man med et 32 MB kort. Dette er selvsagt ikke imponerende mye hvis man benytter seg av alle maskinens funksjoner. Dessuten blir kortet relativt raskt fylt opp hvis du downloader ekstra baner, våpen og menn til alle spillene dine. I WipeOut Pures tilfelle har staben allerede meddelt at man vil slippe nye baner, musikk og skip på en månedlig basis, og at hver av disse pakkene vil fylle rundt 4MB stykket. Memory Stick Duo kan i dag fås i opp til en gigabyte, men prisen er også deretter.
Spill trådløst over Wi-Fi:
Med en PSP i hånden kan du invitere til trådløse dyster. Maskinen har Wi-Fi, hvilket betyr at du kan spille med opp til syv andre spillere over et nettverk, uten å skulle begynne å styre med kablene. Som man er vant til det fra pc’en, hoster en spiller dysten mens de andre kobler seg på. De enkelte spillene bestemmer naturligvis antall deltagere, og i et spill som Everybody’s Golf har man ikke "direkte" kontakt med sin motstander, her ser man ham på scoreboardet. I andre, som WipeOut Pure, opptrer alle på banen samtidig. Wi-Fi kan også brukes til å overføre rundetider, spøkelser og annet til maskinen til en kompis. Dessuten er funksjonen viktig når man skal videresende informasjon via Game Share, eller når man stikker inn innom en såkalt Hotspot for å finne nye ting å laste ned. Rekkevidden på Wi-Fi-forbindelsen er ca. 100 meter.
Strømsluker:
PlayStation Portable er en ytterst strømsugende konsoll. Når maskinen er ladet helt opp kan man spille på den i 5-6 timer, se film i 2-4 timer og høre på musikk i opp til 12-14 timer. En av grunnene til at maskinen eter opp lithium-batteriet såpass raskt ligger i UMD-mediet. Dette snurrer konstant i maskinen for å hente inn ny informasjon - og det koster krefter. En annen ting er skjermen som, når den lyser som best, også tærer godt på batteriet. Det samme gjelder lydnivået. Konsollens mulighet for å gå i dvale uten å avslutte spillet som er i gang er også noe som langsomt trekker maskinen tom for batteri, men funksjonen er uunnværlig når man er på farten. Du kan kjøpe et ekstra batteri til maskinen hvis du skulle ha bruk for et, og det er også mulighet for å få fatt i et helt nytt batteri senere i år, som ifølge Sony holder lengre.
Universal Media Disc:
PSP-maskinen bruker Sonys eget nye disc-format som heter Universal Media Disc, eller i kortform, UMD. Det er plass til 1.8 GB på discen og firmaet lanserer ikke bare spill på denne måten, men også en lang rekke filmer. Spillene lanseres uten regionbeskyttelse (med mindre den enkelte utgiver ønsker det), mens alle filmene er beskyttet, som du kjenner det fra DVD. Det betyr at du kan kjøpe spill fra hele verden til din europeiske maskin, men at de filmene du setter i den må være kjøpt i Europa. Alle discene kommer i en plastinnpakning som gjør det vanskelig å ripe de opp. Denne beskyttelsen tas ikke av når spillet settes i maskinen. Ved bruk av mediet er det sjeldent summing eller annet støy fra maskinen - spillet lastes inn nærmest lydløst. Loadetiden på de enkelte spillene er meget forskjellig.