Da Elden Ring ble utgitt, rangerte vi spillets seks legacy dungeons, og planen var å lage en enkel oppfølger for å markere utgivelsen av Shadow of the Earth Tree. Det viser seg imidlertid at utvidelsen visker ut grensene mellom fangehull og den åpne verdenen mer enn hovedspillet, og tilbyr bare to klassiske legacy dungeons. Ikke det beste grunnlaget for en god gammeldags rangering. Så vi har endret planen og presenterer vår rangering av spillets 10 remembrance-bosser og en ekstra vi ikke kunne motstå å ta med. Vi er ikke redde for å avsløre at listen inneholder noen fantastiske kamper, men også noen åpenbare fiaskoer. Og vi håper selvfølgelig at du vil bidra i kommentarfeltet.
Metoden for rangeringen er enkel: Vi gir en karakter til hver boss og legger dem sammen. I tilfelle uavgjort har vi, som de voksne vi er, rolig funnet en vinner.
Og med det avklart, starter vi rangeringen med en bunn uten sidestykke.
11. Kommandør Gaius
Troels:
Jeg elsker vertikalitet i FromSoftware-spill, og akkurat som det var en fornøyelse å finne veien til det dypeste området i The Land of Shadows, Abyssal Woods, var det også en fornøyelse å finne ut hvordan jeg skulle komme meg opp til toppen av Shadow Keep. Stien fører gjennom et oversvømt distrikt og det bibliotekslignende Specimen Storehouse, og du må bruke alt fra forsteinede monstre til spinkle planker og heiser for å nå toppen. Her venter naturligvis en bosskamp, men det som møter deg i et ellers vakkert område, er en av de mest frustrerende bosskampene i hele Elden Ring-opplevelsen. En krigsgeneral stormer øyeblikkelig mot deg på ryggen av et villsvin og starter kampen med et angrep som tilsynelatende er umulig å unngå, og som minner om Dark Souls 2s beryktede hitboxer. Den åpne arenaen oppmuntrer til kamp på hesteryggen, men når Gaius dreper Torrent med ett slag og din Tarnished ligger lammet på bakken virker denne strategien fullstendig suboptimal. Men selv uten Torrent sukker du høyt mens du prøver å unngå villsvinets dårlig telegraferte angrep med støttenner og bakbein. Gaius er en forglemmelse, Miyazaki.
Troels: 3/10
Ketil: 2/10
Totalt: 5/20
10. Promised Consort Radahn
Troels:
Ideen om å kjempe mot en "førsteklasses" Radahn er noe jeg er helt for, siden Radahn er en av favorittfigurene mine fra hovedspillet. Men jeg føler ikke at utvidelsen gjør nok narrativt for å bygge opp til hans gjenoppstandelse, så det føles ganske tilfeldig når han plutselig dukker opp foran deg som den siste sjefen. Når det gjelder historien, er det også vanskelig å forstå hvorfor han og Miquella virker så nære, med tanke på at Malenia, Miquellas søster, var Radahns erkefiende.
Og så er det selvfølgelig selve kampen. Den første fasen er grei, selv om jeg hater hvordan han skyter på deg som et prosjektil så snart du setter foten på arenaen. Men det er i den andre fasen hvor det hele går galt etter min mening: et non-stop, dårlig telegrafert bombardement av angrep med enorm rekkevidde, skade og sprutskade. De siste bossene kan være vanskelige, men det er rett og slett ikke gøy å ha et brøkdels sekund til å gå til motangrep for hvert tiende dødelige angrep bossen kaster mot deg.
Troels: 5/10
Ketil: 5/10
Totalt: 10/20
9. Scadutree Avatar
Ketil:
Ut fra det jeg kan lese på nettet er min erfaring med Scadutree Avatar mer positiv enn de fleste. Jeg skjønner at de tre stadiene er litt for like, men jeg likte virkelig å lære meg den store solsikkens bevegelsessett og sakte, men sikkert knuse den. Mange av angrepene er varslet i god tid, noe mine nesten 40 år gamle hender setter pris på. Spesielt veggen av torner var en fornøyelse å unngå til venstre eller høyre. Som alltid med store fiender i et FromSoftware-spill er kameraet litt irriterende til tider, og designet på blomsten er ikke blant DLCs beste, men jeg kan ikke komme unna det faktum at det var en av kampene jeg likte best i min tid med Shadow of the Erdtree.
Ketil: 7/10
Troels: 5/10
Totalt: 12/20
8. Romina, Saint of the Bud
Ketil:
Romina er etter min mening en litt malplassert boss som ikke helt får den behandlingen plasseringen hennes berettiger. Som en av de få obligatoriske bossene i utvidelsen - og den nest siste i tillegg - burde hun være en seriøs utfordring, spesielt siden hun vokter nøkkelen til spillets siste område. I stedet er kampen mot denne kvinne/skorpion-hybriden en underholdende, men også overraskende overkommelig affære som må settes godt i gang med en av utviklerens stemningsfulle mellomsekvenser. Opptakten er også litt klønete med måten omgivelsene brått skifter karakter til Scarlet Rot-temaet som passer Romina. FromSoftware pleier å være skarpere i sin verdensbygging. Uansett, Romina er fortsatt en morsom motstander med sin blanding av Scarlet Rot og fysiske angrep som skaper en morsom variasjon, og førstnevnte er ikke like ødeleggende som i noen andre spill, noe jeg faktisk anser som et pluss.
Ketil: 6/10
Troels: 7/10
Totalt: 12/20
7. Putrescent Knight
Ketil:
Å snuble over Stone Coffin Fissure var et av de største Siofra-øyeblikkene jeg hadde i min tid med Shadow of the Erdtree. Og det er bare noe spesielt med en boss som punkterer en stor oppdagelse som dette. Når det er sagt, skulle jeg gjerne hatt en litt bedre introduksjon av Putrescent Knight, selv om det også er noe kult med måten den stormer inn på scenen. Selve karakterdesignet har en fin Bloodborne-smak, og selv om Putrescent Knight er aggressiv er den også håndterbar. Og historiebelønningen er definitivt i den bedre enden.
Ketil: 7/10
Troels: 6/10
Totalt: 13/20
6. Metyr, Mother of Fingers
Troels:
Det lengre sideoppdraget, som begynner med en skummel prest i den gotiske katedralen Manus Metyr og fører deg til de stemningsfulle, men dessverre ganske tomme Finger Ruins, er en eneste lang påminnelse om hvor gode FromSoftware er på kosmisk skrekk. At den tredje og siste Finger Ruin ligger gjemt under katedralen er en herlig vri, og sjefen som venter her er absolutt ingen skuffelse. Dette kosmiske misfosteret er visuelt sett et høydepunkt blant utvidelsens andre bosser, og til tross for sitt frastøtende utseende synes jeg det er noe merkelig klønete og nesten søtt over den, i likhet med bossen Rom the Vacuous Spider i Bloodborne. Kampen mot Metyr er en av de mer overkommelige i utvidelsen, siden det er en av de eneste kampene der du kan kjempe på avstand og få igjen pusten mellom angrepene. Den unike arenaen der kampen finner sted fortjener også ros.
Ketil: 7/10
Troels: 7/10
Totalt: 14/20
5. Divine Beast Dancing Lion
Troels:
Denne orientalske løven er utvidelsens første store boss, og er virkelig en illevarslende indikasjon på hva som kommer til å skje. Med et febrilsk og variert bevegelsessett bestående av bitt, spark, klør, røyk, is og torden, kan ikke kampen annet enn å føles som en merkelig dans. Denne følelsen understøttes også av et unikt og overraskende fengende lydspor som ikke bare består av kirkekor og orgel, som FromSoftware vanligvis er litt for glad i. Bossens dungeon, Belurat, Tower Settlement er mer enn innafor, men har dessverre ikke det samme intrikate designet som utvidelsens andre legacy dungeon, Shadow Keep.
Troels: 8/10
Ketil: 7/10
Totalt: 15/20
4. Bayle
Ketil:
Jeg elsker alt ved Bayle. Historien som bygges opp gjennom den fantastiske Igon og dragepresten, måten Jagged Peak danner et truende bakteppe for utallige scener gjennom hele utvidelsen, og til slutt den episke reisen til toppen av toppen. Drager pleier å være blant fiendene jeg ikke synes fungerer optimalt i FromSoftware-spill. Bayle har også noen av de vanlige problemene, som et klønete kamera og litt ulogiske hitboxer, men jeg liker bevegelsessettet, og det er en av bossene der det føles naturlig å få litt hjelp fra Mimicen min og selvfølgelig den nevnte Igon. Jeg er tross alt oppe mot den ondeste og tøffeste dragen i universet.
Ketil: 8/10
Troels: 8/10
Totalt: 16/20
3. Messmer, the Impaler
Ketil:
Messmer er Shadow of the Earthtrees poster boy og manges absolutte favoritt, og Marikas sorte får er et av høydepunktene i utvidelsen. Han avslutter spillets beste legacy dungeon, og hans skumle, men tragiske væremåte er som skapt for de beste FromSoftware-sjefene. Samtidig gjør utviklingen av duellen, etter hvert som Messmer blir stadig mer desperat, den til en narrativt engasjerende affære. Vanskelighetsgraden balanserer på en knivsegg og er på grensen til å være litt for kaotisk for en med mine ferdigheter og tålmodighet, så det var andre bosser jeg likte bedre å kjempe mot.
Ketil: 8/10
Troels: 9/10
Totalt: 17/20
2. Rellana
Troels:
I likhet med Midra og til en viss grad Messmer synes jeg Rellana er en utfordrende, men rettferdig 1v1 av høyeste kaliber. Denne ruvende søsteren til hovedspillets Rennala er delvis ridder og delvis magiker, og det er en fornøyelse å unnvike prosjektilene hennes og deretter kjempe mot henne sverd mot sverd. Det kan hevdes at hun går litt for langt i den andre fasen med sine Pontiff Sulyvahn-inspirerte sverd og månemagi, men jeg synes faktisk det var en morsom utfordring å unngå de fallende månene ved å hoppe. Hadde Rellanas fangehull Castle Ensis vært lengre og litt mer engasjerende, ville jeg ikke ha nølt med å gi henne toppkarakter.
Troels: 9/10
Ketil: 8/10
Totalt: 17/20
1. Midra, Lord of Frenzied Flame
Ketil:
Midra er min personlige favoritt blant bossene i Shadow of the Earth Tree. Den treffer blink på alle parametere for meg. Reisen mot ham går gjennom den uhyggelige Abyssal Woods, som er et av mine favorittområder i spillet når det gjelder atmosfære. Ved enden av skogen sniker Midras Manse seg nesten inn i bildet. Et kompakt minifangehull som introduserer Midra med historie fra en NPC og ulike gjenstander, og som viser FromSoftwares kryptiske historiefortelling på sitt beste. Midra introduseres deretter gjennom en litt grotesk cutscene som viser hvor fantastisk motbydelig FromSoftware kan være. Og selve kampen? Vel, heldigvis skuffer den heller ikke. Midra er tøff. Han slår hardt, og timingen på slagene hans kan være vanskelig å få kontroll på. Men han føles håndterbar, og formen hans, som ligger et sted mellom menneske og monster, innbyr til en duell én mot én.
Ketil: 9/10
Troels: 9/10
Totalt: 18/20
