I Gamereactor Norge har vi totalt 18 skriveføre, spillinteresserte sjeler med på laget, populært kalt skribenter. Ingen av disse er ansiktsløse droner som studerer skolissene sine når noe skal diskuteres, hvis det skulle foreligge tvil om det. Og hvis det skulle foreligge tvil om det - skjerpings.
Tilfellet er nemlig tvert imot, vi har et ganske stort sprik i preferanser hva spill angår, vi er en fargerik og mangfoldig gruppe spillere, og vi synger kumbaya ikledd hempkjeder og ansiktsmaling når anledningen byr seg. Denne gangen har vi spurt folkene våre hva de vil anbefale av skytespill på markedet og svarene rant inn med ulastelig entusiasme:
Daniel Guanio ble tatt på senga av Singularity:
Noen hadde store forventninger til Singularity, andre hadde små. Som den roboten jeg er lå mine forhåpninger godt plassert derimellom, i skiver av profesjonell avholdenhet. Da jeg en god stund etter lansering endelig fikk sjansen til å prøve meg på spillet som umiddelbart virket å lide av multippel personlighetsforstyrrelse, ble jeg overrasket. Timene gikk, det ble mørkere utenfor vinduet og der spillets historie slo kolbøtter med kronologi og alle former for tidsbegrep, slo jeg kolbøtter i sofaen og oppetter veggen. Tilnærmet.
Singularity kunne nemlig, i tillegg til en spennende fortelling om alternativ verdenshistorie og russisk allmakt, skilte med en hel del skvett meg her og skvett meg der. Hvert bidige troll i hver bidige eske fikk meg til å brøle med grov, sexy mannsrøst, fylt av minst like maskulin frykt, atmosfæren holdt meg på tå hev gjennom hele kalaset og de kule kreftene ble gjort tilgjengelig med akkurat nok mellomrom. Singularity endte opp som en blanding av Half-Life 2, Bioshock og dagligdagse skytemekanikker, men en blanding bestående av akkurat de riktige elementene fra sine ambisiøse inspirasjonskilder.
Clive Barker's Undying var i sin tid et sykt fett FPS laget av Dreamworks Interactive som senere ble endret til EA Los Angeles. Disse gutta står bak spill som Medal of Honor som kom ut i fjor og en del Command & Conquer spill. Det kule med Undying som jeg husker det var at horrormeister Clive Barker, som blant annet står bak skrekkmonsteret Pinhead i Hellraiser-serien, var med på utviklingen ved å skrive deler av historien samt gi sin stemme til en av karakterene.
Når det ble lansert i 2001 var det et ganske unikt spill som bygde på det okkulte. Man spilte en veteran fra første verdenskrig ved navn Patrick Galloway som reiser til en herskapsgård på oppfordring fra en nær venn ved navnet Jeremiah Covenant. Det hele går på å finne ut hva som har skjedd, og man blir fort dratt inn i en familiekamp hvor man slåss mot familiemedlemmer av Hr. Covenant samt en del demoniske monstre og lignende. Clive Barker's Undying fikk strålende kritikk fra de fleste, men dessverre solgte det ikke veldig bra og spillet fikk aldri en oppfølger. Det hadde heller ingen flerspillerdel. Om man har muligheten til å plukke opp dette spillet er det sterkt anbefalt at man prøver seg.
Kim Kristiansen ser tilbake på sin tid som andejeger i Duck Hunt:
Det å skulle velge ut ett enkelt spill fra den ufattelig store, men akk så snevre skytespilllsjangeren, er en umulig oppgave. Heldigvis holder jeg meg selv såpass høyt i aktelse at for meg er det vanskelige en bagatell, og det umulige en utfordring. Der stopper imidlertid undertegnedes og min bevingede helt Solan Gundersens enighet for dagen. Min anbefaling er nemlig den udødelige klassikeren Duck Hunt til NES.
Jeg minnes selv hvordan jeg som nyklekket jypling og kommende bygderamp skulte frem fra bak sofaen da de store gutta i gata var på andejakt. Svartsjuken piplet ut av mine vanligvis så krystallblå øyne da den ene troféanda etter den andre falt brutalt mot bakken og inn i de ubarmhjertige kjevene til spillhistoriens søteste menneskevenn.
Sakte, men sikkert fikk jeg sneket meg til mer og mer alenetid med den brutale zapperen og andefilétene. Før noen av de andre i det hele tatt hadde fått teften i det, anså jeg meg selv som nabolagets fremste massemorder under skolepliktig alder, og var strålende fornøyd med situasjonen.
Det er ikke bare mulig, men heller høyst sannsynlig at én fjær har blitt til fem høns i min heltedyrking av Duck Hunt, men faktum er at det uten tvil har gitt meg mange store stunder og gode minner. Alle gamere med respekt for seg selv bør ha vært triggerhappy med NES-zapperen minst én gang i livet!
Morten Bækkelund erklærer sin kjærlighet til zombiene i Left 4 Dead:
Jeg husker fortsatt den første gjennomspillingen. Valves nye zombiespill var endelig blitt låst opp i Steam, og jeg og tre kamerater kastet oss over tastaturene som sukkerhøye barn i en leketøysbutikk. Forventingene var høye og stemningen stor idet vi bega oss ut på jomfruturen. Men det gikk ikke lenge før løsprat og dårlige vitser ble byttet ut med pinlige jenteskrik og nervøse latterutbrudd. Å utforske de briljante kampanjene i Left 4 Dead var en intens og herlig opplevelse som holdt deg på tå hev gjennom hvert eneste meter, med nye overraskelser rundt hvert hjørne.
Nå, gode 700 spilletimer senere sitter jeg fortsatt klistret til skjermen. Ikke fordi jeg fremdeles skriker som en unge hver gang jeg blir fanget av en hunter, men på grunn av den unike og velbalanserte versus-modusen, som sørger for at alle spilløkter blir forskjellige. Left 4 Dead har en herlig atmosfære, den presise og responsive kontrollen Valve er kjent for, et fantastisk design og er mer avhengighetsskapende enn noe spill jeg vært borti.
Har du så mye som et snev av interesse for samarbeidsbasert skyteaction, eller blodtørstige zombier, er Left 4 Dead verdt hver krone. Og før noen påpeker det - ja, jeg er klar over at det finnes en oppfølger. Toern er også knakende god, men etter min mening når den ikke helt opp til samme nivå som originalen. Mye takket være dårligere brettdesign, påtvungne endringer og dårligere atmosfære. Zombier i dagslys, liksom.
Alexander Lange løfter med all rett frem Portal:
Portal overrasket alle. Selv Valve hadde nok ikke trodd at det skulle bli sånn som det ble; det bitte lille konseptspillet som opprinnelig bare var et lite tilleggsspill i samlepakken The Orange Box med giganter som Half-Life 2 og Team Fortress 2 i forsetet, endte som et av de mest minneverdige spillene som dukket opp i 2007.
Det som nemlig var så spesielt med Portal, og som gjorde at det knapt kunne defineres som et ordentlig skytespill, er det faktum at man ikke skulle skyte kuler i fiendens bryst, men portaler i de hvite veggene som omga deg. I det man med den kunstige intelligensen GLaDOS herskende over seg tenkte seg gjennom ulike testrom med gåter man skulle fullføre med portalgeværet og diverse andre virkemidler, merket man at vold absolutt ikke måtte til for å lage et fullverdig og superunderholdende spill.
Spillegleden lå nemlig ikke i å drepe fienden, men i mestringsfølelsen man fikk av å endelig ha klart en utrolig vanskelig gåte. Dette gjorde Portal til noe unikt, og ikke minst grenseløst moro og sjarmerende med tanke på de fantastisk logiske gåtene og den kullsvarte humoren. Så hvis du ennå ikke har investert Portal, gjør det. Nå. Og få med oppfølgeren i samme slengen.
Richard Imenes setter penga på Half-Life:
Om jeg skal velge ett eneste skytespill å anbefale, så måtte det vært spillet som var med på å forme min ungdomstid. Istedenfor å være ute og spille fotball, var jeg innendørs kledd i en "Hazardous Environment"-drakt og drepte romvesener og marinesoldater. Jeg og Gordon Freeman med brekkjernet.
Valves digitale mesterverk fra 1998 er et av historiens bestselgende PC-spill. Det var også spillet som var ansvarlig for at jeg mistet min FPS-møydom. Dette var spillet jeg spilte om dagen og drømte om når natta kom. Dette var spillet som jeg spilte sammen med kamerater for å ikke bli livredd de gangene det plutselig dukket opp et romvesen fra ingen sted. Black Mesas forskningslaboratorium var en skummel plass.
Half-Life var utrolig nyskapende på mange fronter og selv i dag er spillet en verdig opplevelse. Selv om samtlige forskere så identiske ut og hadde samme metalliske stemme, var det ikke noe problem å leve seg inn i opplevelsen av hvor galt ting hadde gått hos Black Mesa.
Når man endelig hadde vært igjennom dette usannsynlig omfattende komplekset og løpt som en tulling fra enorme monstre, så hadde fortsatt Half-Life tilleggspakker som gav spilleren mulighet til å spille som andre karakterer. I Opposing Force var du en marinesoldat på oppdrag for å skjule beviser i Black Mesa, mens i Blue Shift observerte man katastrofen fra sikkerhetsvakten Barnay Calhoun sitt ståsted. Og vi må naturligvis ikke glemme Counter Strike, som var en modifikasjon til Half-Life og raskt ble hyperpopulær.
Ingar Takanobu Hauge er redaksjonens cyberpunk og hyller Deus Ex:
Selv om jeg opp gjennom årene har hatt mye FPS-moro på LAN-party med spill som det første Call of Duty og Battlefield 1942 (ja, jeg er sååå gammel), og selv om kveldene i guttekjelleren hjemme kunne gå med til time på time med GoldenEye og FPS-brettene i Banjo-Tooie, må jeg helt ærlig tilstå at det er få FPS-spill som virkelig har klart å trigge interessen min opp gjennom årene. Joda, jeg nekter ikke for at det noen ganger er unektelig moro å plukke opp en P90, .357 magnum eller Mosin-Nagant og banke livsskiten ut av gode venner, men når alt kommer til alt foretrekker jeg likevel oversikten et TPS-spill gir deg eller mer historiedrevne spill. For la oss innrømme det: Underholdningsverdien i de fleste FPS-spill ligger ikke akkurat i historieformidlingen eller det dype plottet.
Kanskje er det nettopp derfor Deus Ex trigget en interesse hos meg. Stjerneutvikler Warren Spector samlet spillelementer vi kjente fra klassikere som System Shock og Thief og supplerte med en dystopisk cyberpunksetting satt i fremtidens New York. Men ikke nok med det. Spillets valgfrihet tillater deg å snike deg frem fremfor å leke Rambo, og Deus Ex historiemessig er Deus Ex fremdeles det beste konspirasjonsteoretiske alternativet på spillfronten. At tredje spill i serien kommer i august gjør ikke akkurat grunnen til å anbefale spillet noe mindre.
Mohammed Warsame falt for fremtidens slagmarker i Battlefield 2142:
Jeg pleide å ha et anstrengt forhold til skytespill uten en ordentlig kampanjedel. Hvor mye moro kunne man egentlig ha med et skytespill som manglet en læringskurve? Og var det egentlig en god idé å lage en spirituell oppfølger til et klassisk skytespill uten noen form for fundamental nyvinning? Skepsisen var derfor på plass når jeg først plukket opp Battlefield 2142. Og jeg kan i dag trygt si at jeg det ikke finnes et skytespill jeg ville ha gitt en varmere anbefaling til enn Battlefield 2142.
De aller beste minnene i dette spillet var knyttet til lagarbeidet. Det var ingenting som kunne slå følelsen av å senke motstanderens TITAN-base med alle lagkameratene dine hakk i hæl. Følelsen av å dra med seg troppen og snike seg inn på fiendtlige territorier ved bruk av en duppeditt som lar deg bli usynlig var også ekstremt tilfredsstillende.
Jeg har vanskelig for å innrømme at det tok meg evigheter å bli god nok til overleve i lengre perioder av gangen, men den vanskelige lærekurven gjorde det enklere for meg å sette pris på seierne. Fire år og uttallige timer med moro senere står jeg fortsatt ved min tro om at Battlefield 2142 burde være å finne i spillhyllene til de taktisk orienterte og skyteglade spillerne.
Adrian Berg kjempet for å overleve i S.T.A.L.K.E.R:
Til tross for at S.T.A.L.K.E.R. er alle spilljournalisters mareritt fordi navnet er så tungvint å skrive, er skytespillserien fra Ungarnske GSC Game World noe av det beste du kan få kloa i innen sjangeren skrekk-skytespill. Hvis F.E.A.R., nok et spill med altfor mange punktum i navnet, ble for mye actionspill og for lite skrekkspill for deg, trenger du ikke å se lenger enn S.T.A.L.K.E.R. Tenk deg at du er en moderne gravrøver som sniker deg rundt i Chernobyl i en hjemmelaget "hazard suit".
Du lusker rundt i forfalne bygninger og gamle fabrikker på jakt etter mat, ammunisjon, alt du kan finne av verdi. Plutselig hører du en lyd, en blikkboks som faller. Det er mørkt, og du har bare en lommelykt å gå etter, og kun nok skudd til å fyre av en håndfull ganger. Hvert skudd må telle. S.T.A.L.K.E.R. briljerer på stemning og atmosfære. Det er et guffent spill med en vanvittig detaljrikdom og stor frihet.
Du får bryne deg på mutanter, radioaktive "anomalies" og andre lykkejegere. S.T.A.L.K.E.R. er ikke et typisk run-and-gun spill. Det krever list og tålmodighet, og er survival horror i ordets sanneste betydning. Der er tre spill i serien, men de er bare løst knyttet sammen, så du kan trygt plukke opp hvilket som helst av dem og kose deg med å utforske de radioaktive ruinene i Chernobyl.
Kristian Nymoen tok seg en dukkert i Far Cry:
Fra den første stunden jeg skimtet den blå himmelen gjennom det krystallklare havet, følte jeg spillmagi. Luftboblene som strømmet opp mot vannoverflaten mens jeg i det blikkstille vannet forberedte meg på overraskelsesangrepet.
Intetanende soldater småpratet og holdt på med sitt, samtidig som jeg svømmet inn til land for å angripe i det stille. Jeg tok dekning inne i et skjul og siktet inn på to soldater gjennom et vindusgløtt. Fienden sto og fisket ved siden av en rød bensintønne (når skal de lære?), og etter et velplassert skudd flyr soldaten gjennom luften og lander i vannet.
Idet fiendtlige soldater strømmet til for å se hva som foregikk, har jeg allerede forduftet ut baksiden av det lille skjulet og ned i vannet. Jeg er sporløst forsvunnet. Slike øyeblikk fikk vi oppleve i hopetall med Far Cry. Et veldesignet spillunivers som ga rom for kreativitet, valgfrihet og lek i angrepene. Jeg elsket de store tropiske omgivelsene og den solide kunstige intelligensen som sørget for en lang rekke med minneverdige spilløyeblikk.
Robin Høyland tar på seg ansvaret om å minne oss på Battlefield 2: Modern Combat:
Battlefield 2: Modern Combat er et av de spillene som fikk altfor lite oppmerksomhet da det ble utgitt i 2005, på Playstation 2 og Xbox. Spillet tilbød en dyp flerspilleropplevelse a la Battlefield 2, og spillere fikk muligheten til å spille 12 mot 12 på relativt store kart, samt tilgang til flere kjøretøy, deriblant stridsvogner og helikopter.
Det er dessverre bare to spilltyper i flerspilleren: Capture the Flag og Conquest, men de aller fleste vil kunne finne mer enn nok å sette tennene i med Conquest-modusen, hvor to lag kriger om kontrollpunktene på kartet. Det er her Modern Combat skinner sterkest. Neida, det når aldri helt opp til Battlefield 2, rent kvalitetsmessig, men Modern Combat er også Dices første forsøk på konsoll.
Sammen med en meget givende flerspiller kom Modern Combat også med en kampanjedel hvor spilleren kunne bytte mellom medsoldater i kampens hete ved et enkelt knappetrykk. Denne delen av spillet er en flott liten opplæring for flerspillerkampene, men ikke så veldig mye mer enn det. Battlefield 2: Modern Combat er likevel et spill jeg med hånden på hjertet kan anbefale til enhver fan av Digital Illusions skytespillserie. Spillet fikk også en relansering på Xbox 360 i 2006, og på Xbox Live finnes det fortsatt en god dose spillere som piler rundt i favorittkartene sine.
William Thorstensen Karlsen takker Retro Studios for Metroid Prime:
Jeg startet ikke å spille videospill aktivt før jeg flyttet til et sted hvor de over 60 var i overlegent antall. Dette var starten av PlayStation 2 sin æra og av den grunn fikk jeg ikke spilt Metroid til NES eller Super Metroid til SNES. Men noen år senere, da Nintendo Wii kom ut og lanseringen av Retro Studios' Metroid Prime Trilogy-samlepakke var rundt hjørnet, var det ingen hinder for meg å ta rollen som spillindustriens kuleste dame, Samus Aran.
En ville kanskje ikke tro at denne artikkelen ville inkludere et Wii-spill, med tanke på at Wii-versjonen skal spilles med Wii-fjernkontroll og nunchuck, men kontrolloppsettet kom aldri i veien for min glede av spillet. Metroid Prime er bygget opp som et klassisk Metroid-spill, det finnes dører som bare kan åpnes med de rette prosjektilene, og tilsynelatende uoppnåelige bergskår blir oppnålige med jetpack-hopp og gripehaker. Metroid Prime-serien er fantastiske eventyrspill i førsteperson, og jeg ville ikke vært foruten.
Ole Andreas går tilbake til sine formative ungdomsår med Tribes 2:
For 10 år siden gikk jeg på musikklinja ved Molde videregående skole. Mye av livet mitt gikk med til å prøve å synge som han i Muse, se tøff ut i grelle klær fra Fretex og forsøke å lokke til meg pene damer med tvilsomme gjengivelser av rockens store klassikere på en sliten nylongitar.
Men av og til kunne ungdommens strabaser ta på - det viste seg at rosa cordbukser ikke var en damemagnet - og jeg hadde av og til behov for å lukke døren til verden utenfor, og koble av med mitt daværende favorittspill, Tribes 2. Tribes 2 er et lagbasert spill over nett, hvor opptil 64 spillere kan kjempe seg til seier på gigantiske kart, med futuristiske våpen og kjøretøy i arsenalet. I tillegg er alle spillere utrustet med hver sin jetpack, som gjør at man også må forholde seg til motstanderne vertikalt.
Denne lille funksjonen var i sin tid med på å gi Tribes 2 et særpreg ingen andre skytespill kunne skilte med for 10 år siden. Jeg ble hodestups forelsket i dette spillet, mye på grunn av valgfriheten man fikk som spiller. Dette var før Battlefield-seriens innmarsj, og bare det å ha muligheten til å kunne sette seg inn i en tanks i stedet for å ta kampen til fots, var herlig innovativt for 10 år siden.
Line Fauchald er kvinnen med den gylne pistol og velger Golden Eye 64:
Jeg vet fortsatt ikke hvordan James Bond-interessen oppstod. Dressene, replikkene, musikken og atmosfæren over det hele gjorde Bond-universet så godt som uimotståelig, og det er derfor ingen overraskelse at nettopp James Bond var mannen som ga meg min beste FPS-opplevelse. Med 64-kontrolleren godt plassert i hendene snek jeg meg frem som en panter i mørket, mens den ene fienden etter den andre falt død foran øynene mine. Jeg var Secret Agent Fauchald - i det minste virtuelt.
Kampen mot rundetidene ble et aldri så lite helvete for nattesøvnen. Jeg ville se hver eneste endring, finne hver eneste beskyttelsesvest og gjennompepre hver eneste fiende som prøvde å overvinne meg. Og det var så vanskelig. Så utrolig vanskelig. Etter hvert som dagene skled forbi og dødstallet ble høyere fant jeg min rette plass på 00-Agent, og huset meg fast bak snikskytterriflen til broren min ble gammel nok til å spille Trevelyan i deathmatch. Det var bare så morsomt.
Jeg vet ikke om dette er nok til å melde meg inn i Facebook-gruppen GoldenEye 007 for N64 Changed my Life, men det er sannelig ikke langt unna. I de senere år har riktignok kvaliteten dalt, men om du fremdeles eier en Nintendo 64 og ikke har spilt GoldenEye 007 er det bare en ting å gjøre: løpe til tastaturet og legge inn en desperat annonse på finn.no i søken etter spillperlen. For det er det verdt.
Det er selvfølgelig en del gode skytespill som ikke er nevnt, men her har vi i hvert fall gitt dere noe å gå på.
Hvilket skytespill velger dere?
Skribentene som ikke hadde tid (eller energi) til å bidra denne gangen, er som følger: Ole-Kristian Lima Anfinsen, Ole-Christian Johansen, Martin Sollien, Kristina Soltvedt Wiik og Martin Andresen. Blir ikke noe pølser på dere under sommerfesten, folkens!