Redaksjonens lørdagshjørne

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Odd Karsten og Tomas som deler tankene sine rundt spill, tegneserier, filmer og alt derimellom.

Odd spiller

Jeg ble for litt siden endelig ferdig med Dark Souls II etter nær 80 timer spilletid, og mange, MANGE dødsfall. Jeg fikk også tatt skjermbilde av nesten samtlige av disse, og skal redigere de sammen til en gif når jeg får tid. Og fordi jeg hater meg selv begynte jeg umiddelbart etter rulleteksten var ferdig med et annet velkjent spill fra From Software:

Bloodborne

Åh ja! Gotisk setting, vampyrer, monstre, og kapper som subber i gulvet. Jeg ble forelsket i dette spillet så fort jeg så det, og nå - etter det har stått på hylla altfor lenge - ble det endelig min tur til å prøve det. Siden jeg både er vant med horror- og "Soulslike"-spill tenkte jeg ingenting over at jeg startet uten nevneverdig med utstyr eller våpen. Formelen som trådte frem fra tåken ble derfor slik:

1. Se monster.


2. Forsøke å drepe monsteret med bare nevene.


3. Bruke opp mot fem minutter på overstående punkt.


4. Dø.


5. Komme tilbake, løpe forbi monsteret for så å løpe rundt i søken etter våpen.


6. Gå til punkt 1.

Alle disse punktene ble så klart akkompagnert av høylytt skriking, siden figuren min hadde omtrent like mye motstandsdyktighet som den altfor bleke huden min i møte med årets sommersol.
Suzanne holdt ut med dette i brorparten av en time før hun forbarmet seg over meg og googlet hvor en finner våpen i det forbanna spillet.

Det viser seg at, som en god del av dere sikkert allerede vet og er på vei ned til kommentarfeltet for å påpeke, man kan snakke med en NPC helt i begynnelsen for å få et utvalg våpen som gjør livet ditt betydelig lettere. (Dog ikke LETT har jeg fått erfare etter hvert som jeg har spilt videre.)

Dette er et bra spill.

World of Warcraft

Jeg vet, det å trekke frem den ene virkelig kolossale MMO-giganten i et "hva spiller du"-segment er litt som å svare at man "egentlig liker alt" når man blir spurt om hvilken musikksjanger man liker, eller at favorittmaten ens er pizza. Absolutt alle, bestemora deres, og kjæledyrene deres har spilt World of Warcraft. (Eller, nesten alle.)

Likevel har jeg vendt tilbake, som jeg alltid gjør etter å ha sluttet gjentatte ganger. En ny utvidelsespakke står for dør, og jeg er (som alltid) litt sur på meg selv for at jeg ikke holdt ut til slutten av spillet denne gangen heller, så jeg kunne mesket meg med alt av kult stæsj og ridedyr og achievements.
Nuvel! Nytt år - nye sjanser, så i denne tiden før Battle for Azeroth kommer ut rydder jeg i oppdrag, og avslutter eventyr jeg begynte på da Legion kom.

Denne gangen har jeg også en "n00b" med på slep, og det å se noen bli introdusert for et MMO for første gang er en aldeles nydelig opplevelse. Alt er nytt, systemene er forvirrende og til tider arbitrære, og reaksjonene hennes er yndige. Men en overveldende mengde nye ting å sette seg inn i er ingen hindring - min Player 1 tar utfordringene på strak arm, og vi har i skrivende stund kommet oss til nivå 45 sammen!

Jeg benytter også muligheten til å gjøre de unike oppdragene som kun er tilgjengelige i denne mellom-perioden, denne gangen kalt "War of the Thorns". Nå har jeg som nevnt vært borte siden før hele Broken Shore og Argus, men jeg fikk likevel inntrykket av at forholdet mellom Alliance og Horde var på bedringens vei.

[Spoilere under!]

Den gang ei! Tydeligvis har Sylvanas, Warchief of the Horde, bestemt seg for å starte en krig med the Alliance - og the Alliance har svart på utfordringen.
Det nye materialet Azerite og kampen om dette fungerer som bakgrunn, og for en (figuren min) som har vært mest fokusert på å heller redde Azeroth fra de mange truslene som har kommet enten utenfra eller nedenfra er en kamp mellom de to faksjonene ikke noe som er av stor interesse.

Frem til the Horde brant ned Teldrassil. Hjemmet mitt. Helt siden jeg stavret meg ut og frem i 2004 på ustø Nightelf-ben har Teldrassil, og hovedstaden Darnassus, stått hjertet mitt nært.
Jeg (helt personlig) ble faktisk opprømt og sint da jeg så hendelsene utfolde seg, og noe av det første jeg gjorde etterpå var å aktivere "War Mode" (World PvP-modus) og dra på hevn-tokt.
Så hatten av til Blizzard, de har fått meg engasjert!

Tomas spiller

PixelJunk Monsters 2

Et klassisk eksempel på å fikse noe som ikke er ødelagt. PixelJunk Monsters 2 er oppfølgeren til det mest ikoniske spillet i PixelJunk-serien, som en gang i tiden bestod av en rekke velpolerte 2D-spill. Dette innslaget i serien minner mer om Q-Games sitt forrige spill, The Tomorrow Children, i at det har fått råstilig 3D-grafikk, men til gjengjeld føles som en uferdig og teknisk haltende opplevelse.

Monsters-oppfølgeren er ikke direkte dårlig, og er verdt å anbefale til en som er glad i tower defense. Det er bare det at det til syvende og sist er en mindre oversiktlig, mindre utfordrende utgave av forgjengeren, og at det mangler det unike lydsporet fra Otograph. En svært begrenset flerspillerdel gjør heller ikke mye å for å sette plaster på såret.

Persona 5

Jeg mistet litt motivasjon da en venn fortalte meg at det tar 100 timer å runde Persona 5. Det har tatt meg over et år å klokke inn 40 timer, så det spørs om jeg når målstreken med det første. Det er synd, for Persona 5 har virkelig vist seg å være et kvalitetsspill, og det er først nå de begynner å virkelig stille noen av de vanskeligere spørsmålene rundt hvor moralskt det er å snike seg inn i hodet på slemme mennesker og stjele deres hemmelige lyster.

Det er også et av de mest tematisk gjennomførte spillene jeg noensinne har spilt. Banedesignet, menyene, musikken - alt spiller på den unike blandingen av Japan, gentlemanstyveri og disco, og på temaene om rettferdighet, undertrykkelse og opprør. Et mulig mesterverk som jeg håper jeg får gjort meg ferdig med før eller siden.

Rocket League

I en ganske travel hverdag er det greit å ha noe som er relativt enkelt å hoppe inn og ut av. Rocket League er nok spillet jeg har brukt mest tid på PlayStation 4 totalt sett, og nok også i sommer. Forløperen til Rocket League, Supersonic Acrobat Rocket-Powered Battle-Cars, fyller 10 år i oktober, så jeg håper jeg får satt meg ned en dag og skrevet en jubileumsartikkel.

Fortnite

Jepp, jeg spiller Fortnite jeg også. Typisk etter å ha tapt et par ganger på rad i Rocket League.

Annet

Ellers har jeg brukt sommeren til å oppdatere meg på noen av superhelt-filmene jeg klarte å gå glipp av da de gikk på kino, hovedsakelig Black Panther og Thor: Ragnarok. Likte begge to, og særlig sistnevnte. På Netflix har jeg sett de geniale standup-showene til James Acaster, og forsøkt meg på Final Space, som ikke overbeviste. Dessuten har jeg sett The Darkest Hour, og begynt på en tjukk biografi om Churchill. Så ingen spoilers om andre verdenskrig, takk!

Hva har du spilt, sett, lest eller lyttet til den siste tiden?