Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Ayub Dizaei

Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale. La oss nå se hva Ayub har drevet med i det siste.

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne gangen kastes ballen videre til Ayub.

Det er litt rart å si det, men jeg har faktisk under en måned igjen av sommerferien før jeg hopper ut i arbeidslivet. Som dere sikkert la merke til så var jeg litt inaktiv i mellom mai og juni, noe som skyldtes siste innspurten av skoleåret og et par skriftlige- og muntlige eksamener. Som alle vet så er utdannelse viktig, og skolen er alltid min førsteprioritert. For å si det på en annen måte: utdanning er nøkkelen til alt. Nok voksenprat... Kort oppsummert endte jeg opp med å fullføre hele lærerutdannelsen min, få meg jobb på en barneskole og sist men ikke minst, komme for fullt tilbake med skrivingen hos den herlige GameReactor-gjengen og for dere flotte lesere!

I år velger jeg å bryte tradisjonen min som går ut på å spille Final Fantasy IX i løpet av sommerferien. For å være helt ærlig så glemte jeg det faktisk, men med så mange andre gode spill ute på markedet så tenker jeg det er like greit å ta en pause fra Final Fantasy IX-universet. Det øyeblikket jeg skrur på PS4-konsollen begynner jeg å lure på hva jeg skal starte sommeren med. Kanskje litt Battlefield 1, Rayman Legends eller skal jeg spille igjennom God of War III en gang til? Nei, jeg ønsker heller å prøve ut noe nytt og ender derfor opp med å finne en del spill som jeg har samlet opp fra PS Plus-abonnementet mitt.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Ayub Dizaei

Mafia III

Jeg endte opp med å velge å oppleve historien til Lincoln Clay i Mafia III - et spill jeg hadde store forventninger til, men som dessverre viste seg å være noe helt annet. Mafia III er, utenom selve historiedelen som i og for seg er veldig interessant, ikke noe for meg. Allikevel velger jeg å se gjennom hele pakka, fra start til slutt i håp om å endre min mening, men slik ble det nå ikke. Om jeg en dag sitter med mye fritid så vil jeg nok kanskje prøve meg på platina-trofeet. Ellers er det over og ut for Mafia III for min del. Uansett, jeg finner andre spill som jeg får stor glede ut av som blant annet Resident Evil 5 (Xbox One), Devil May Cry 5 (PS4) og Silent Hill: Homecoming (Xbox One). Tre helt forskjellige spill, men som er verdt å prøve ut. I hvert fall Devil May Cry 5, det MÅ du bare spille for det er helt fantastisk bra laget!

Redaksjonens Lørdagshjørne: Ayub Dizaei
Dette er rett før siste sjokoladebit skal bli spist opp fra middagsbordet.

Resident Evil 5

Jeg velger å brake løs sommeren med god gammeldags skrekk fra Capcom, nemlig Resident Evil 5. På lik linje med Resident Evil 4 er etterfølgeren et spill jeg er godt kjent med. Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har spilt gjennom historiedelen, men det å huske lokasjonen til så og si alle BSAA-emblem og hvor de sjeldne relikviene ligger, sier litt om hvor mye tid jeg har tilbrakt i Resident Evil 5. Akkurat hvorfor jeg velger å spille Resident Evil 5 som er over 10 år gammelt er mest på grunn av at det nylig ble lagt til i Xbox Game Pass-katalogen og at valget var mellom Monster Hunter: World eller Resident Evil 5. Siden jeg allerede eier Monster Hunter: World på PS4, så velger jeg å tilbringe tiden med Xbox One-konsollen i den varme delen av Afrika samt whoppe en hel gjeng med virus-infiserte mennesker.

Historien er god, men det er ikke det som er høydepunktet for min del. Jeg velger heller å fokusere på gameplayet og alt det andre rundt. Det beste med Resident Evil 5 er uten tvil samarbeidsmodusen, mener nå jeg personlig. Det er så kult å velge mellom å enten spille med en venn på delt skjerm eller med andre spillere gjennom internettet. Det morsomste med å spille sammen med andre er å kaste egg av ulike sorter mot hverandre (utenom Gold- og Rotten egg som er vanskelig å finne). Jeg er nå på nest siste kapittel i spillet, men valgte å legge det til side til fordel for å skrive en anmeldelse av The Sinking City (den kan du lese her), men sannsynligheten for å fortsette der jeg slapp sist er stor. Foreløpig er det mest Devil May Cry 5 tiden går til.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Ayub Dizaei
Smil!

Devil May Cry 5

Devil May Cry 5 er det eneste spillet jeg manglet for å eie hele spillsamlingen. Dette er serien jeg har vokst opp med siden barndommen, og fremdeles den dag i dag hender det at jeg tar frem HD-utgaven av Devil May Cry for å nyte den fantastiske historien til den legendariske demonjegeren, Dante.

I starten av sommerferien foregår Days of Play-salget, og gjett om jeg finner Devil May Cry 5: Deluxe Edition på salg. Om du lurer så kjøpte jeg spillet uten å tenke noe særlig over det. Jeg ser på det som en verdig bursdagspresang til meg selv. Uansett om det er bursdagspresang eller ei, så er det i hvert fall verdt det etter knallharde måneder med skolearbeid.

Hva skal jeg si? Jeg er stort sett fan av serien og det er veldig lite negativt jeg har funnet i de tidligere spillene i serien (utenom den fordømte toeren som like gjerne kan dra langt dit hvor pepperen gror!), men selvfølgelig er det noe man alltid vil savne i ethvert spill. Devil May Cry er, etter min mening, et av nåtidens beste hack-and-slash-spill med usedvanlig bra gameplay, og ikke minst er musikken like bra, om ikke bedre enn før. Det eneste jeg savner er egne DLCer som tar for seg historien til Trish, Lady og gjerne et eget som tar for seg handlingen til Morrison. Med sistnevnte så vil jeg nok tro at Capcoms tanke er å få meg til å heller se anime-serien (noe som jeg ikke har gjort riktig enda).

Nå som historiedelen er unnagjort så er neste steget å fullføre Bloody Palace etterfulgt av jakten på platina-trofeet. Sistnevnte tror jeg kommer til å bli sykt vanskelig. I hvert fall med det ene trofeet som sier at jeg må få S-rank i alle oppdragene i historien på absolutt alle vanskelighetsgradene (utenom en blant de mange ulike vanskelighetsgradene). Det i seg selv er et helt sinnsykt stort krav, men som man pleier å si - øvelse gjør mester!

Redaksjonens Lørdagshjørne: Ayub Dizaei
Jeg vet ikke om jeg har så lyst til å stikke innom legen nå lenger...

Silent Hill: Homecoming

Skrekk er min spesialitet og jeg velger å tilbringe de sene kveldene med Silent Hill: Homecoming. Egentlig så pleier jeg å vente til perioden mellom Halloween og vintertiden for det er som regel rundt den tiden av året hvor det blir raskt mørkt ute. Nå må jeg vente til rundt klokken 12 på kvelden for å kunne nyte spillet på best mulig vis. Det er et par spill som jeg pleier å spille kun når det enten er snø ute eller at det faktisk snør, og det er Until Dawn og Silent Hill: Shattered Memories. Akkurat det her orker jeg ikke å gjøre med Silent Hill: Homecoming, for dette er et spill som jeg virkelig har ventet en god del år på å få tak i. Dessuten så vil det komme andre skrekkspill innen den tid som for eksempel The Dark Pictures Anthology: Man of Medan, Daymare 1998 og (trommevirvel!) Remothered: Tormented Fathers til Nintendo Switch!

Å hoppe rett inn i den høyeste vanskelighetsgraden fikk jeg erfare at ikke var særlig lurt å gjøre. Fiendene er mye vanskeligere enn jeg innbilte meg, og gjenstander som ammunisjon er noe man må lete nøye etter for å finne nok av. Det komiske er at en del av monstrene faktisk føles mye vanskeligere å slåss mot enn de ulike bossene du vil møte på. Jeg holder fremdeles på med historiedelen og synes spillet helhetlig er greit, men jeg må innrømme at det ikke stemmer overrens med mine forventninger. Ja, det er elementære ting som kjennetegner Silent Hill-universet, men det er en del bugs og tekniske problemer som er med på å ødelegge spillopplevelsen bittelitt. Sammenlignet med de andre spillene i serien, føles Silent Hill: Homecoming en smule mindre skummelt, men det er uten tvil brutalt.

Hva har du sett, spilt og lest i det siste?



Loading next content