LIVE

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Live broadcast
Annonse
logo hd live | Observation
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne - Ayub

La oss se hva Ayub har drevet med i det siste.

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Ayub som deler tankene sine rundt litt av hvert.

Jeg har i det siste tilbrakt tiden min med spill fra ulike konsoller, og har for første gang lest en tegneserie!

Hitman GO

Hitman GO er et flott spill som løsriver seg fra den gode gamle Hitman-oppskriften. Fra å bevege seg fritt i tredjeperson-perspektiv, kvele folk med den velkjente fiberkabelen og muligheten til å gå i full-action med Silverballers-pistolene, er Hitman GO et 'simpelt' turbasert spill som krever mye tenking, kreativitet og god hukommelse. Første gangen jeg fikk med meg nyheten om Hitman GO nektet jeg å kjøpe spillet, fordi jeg mente at det var totalt uakseptabelt og feil av IO Interactive å tillate deres spill å lanseres i dette formatet.

Takket være den store interessen for Hitman 2 har jeg lyst til å fullføre Hitman HD Collection og Hitman: Absolution på nytt. Det er her jeg støter på Hitman GO (igjen) og blir nå mer nysgjerrig på hva spillet har å tilby. Jeg er fremdeles skeptisk, men blir raskt slukt inn i spillets nydelige konsept. Det er jo rene matematikken, og gameplay-mekanismen som krever iherdig mye tenking er heldigvis på plass.

Enn så lenge er jeg fornøyd med Hitman GO. Selv om jeg til tider blir frustrert over hvor vanskelig noen av banene er, har jeg selvfølgelig muligheten til å se på Youtube-videoer, men det vil bare ødelegge opplevelsen og hensikten med å spille det blir da borte. Uansett, det er helt sykt å tenke på hvor mye innstillingen min til dette spillet har endret seg - Fra å være sur og gretten, til å like det med en gang jeg prøver det ut. Det er vel her ordtaket «dont judge the book by it's cover» kommer til sin rett...

World of Final Fantasy

Final Fantasy-serien er for meg en av tidenes beste i RPG-sjangeren, men som i løpet av det siste tiåret harr blitt til noe annet som jeg ikke liker like mye som før. Et 'open world'-spill hvor det klassiske kampsystemet er borte, og historien ikke er like personlig, interessant og tøff som i de tidligere spillene fra PS1- og tidlig PS2-æraen. Muligheten til å kjøpe de gamle spillene på PSN-store er derfor et strålende tiltak, og på den måten kan jeg oppleve nostalgien fra slutten av 90-tallet.

Jeg plukker opp World of Final Fantasy til PS Vita og liker virkelig den sjarmerende, barnevennlige grafikken som jeg (av en eller annen merkelig grunn) klarer å sammenligne med Pokémon-spillene til 3DS. Det må sies at det er deilig å få et gjensyn med noen av seriens aller mest populære figurer som Zack, Zidane, Squall og Tidus, og muligheten til å fange og ha med monstre på laget ditt er ganske kul. I hvert fall når jeg har muligheten til å forvandle et visst antall monstre til mange av de gamle summons fra serien.

For øyeblikket spiller jeg fra begynnelsen av fordi det er såpass lenge siden sist gang jeg spilte det. I starten var det litt surt fordi jeg hadde mange gode monstre på laget mitt som bl.a. Iron Giant, Ifrit, Ramuh og Valefor på den forrige lagringsfilen.

Sunset Overdrive

Jeg har ikke eid en Xbox-konsoll siden 2013 og den gangen satt jeg med en Xbox360 i stua med haugevis av kule spill, deriblant Red Dead Redemption, Gears of War-samlingen, Max Payne 3 og The Darkness II. For litt over en måned siden endret det seg. Jeg bestemte meg endelig for å kjøpe meg en Xbox One på grunn av de eksklusive spillene som finnes til konsollen, men hovedsakelig på grunn av Gears of War 4 og det kommende spillet i serien.

Et av de første spillene jeg prøver ut er Sunset Overdrive. Et spill jeg lenge har sett fram til, i hvert fall etter at jeg fikk vite at det er gjengen bak Ratchet & Clank-serien som har utviklet spillet. Kort fortalt er Sunset Overdrive en voksen og langt blodigere utgave av Ratchet & Clank, og humoren er så ubeskrivelig bra at jeg får ikke nok av å spille det. Jeg ønsker gjerne flere spill som minner om Sunset Overdrive, men aller mest ønsker jeg en oppfølger!

På lik linje med Ratchet & Clank, er det mulig å kjøpe mange forskjellige våpen. Alt fra bomber, til våpen som skyter ut drager og mye mer. Senest denne uken her rakk jeg å spille gjennom historiedelen (etter en måneds tid spilling), så fremover blir det å fullføre det resterende gørrkjedelige arbeidet som gjenstår. Nemlig det å samle inn alle de forskjellige samleobjektene som ligger spredd utover hele Sunset City.

Max Payne 3-tegneseriene

Max Payne 3 er et spill jeg virkelig liker. Å se Max Payne lide seg gjennom et hav av vonde minner samt stadig havne i trøbbel eller nær-døden-situasjoner var ganske tøft. Max Payne, en helt vanlig person som tidligere jobbet for NYPD, ender opp med å miste barnet sitt, kona, venner og familie. For så havne i São Paulo i Brasil for å oppleve (igjen) et hav av problemer, elendighet og tap. Selv om det kun er et (alldeles brutalt) spill, føltes det så virkelighetsnært at jeg noen ganger lurte på om dette er basert på sann historie. Måten Max oppfører seg på, hans tøffe bakgrunn som leder til all depresjonen og ikke minst overdose gang etter gang av smertestillende-tabletter var et veldig sterk og trist syn.

Ved siden av spillet laget Rockstar, i samarbeid med Marvel Comics, tre korte tegneserier som har en veldig interessant og solid historie. Handlingen i tegneseriene går frem og tilbake i tid fra det første til det tredje spillet i serien. Her får du innblikk i hva som skjer med Max Payne og hans nærmeste venner, familie og ikke minst tapet og hans måte å takle det hele med et stort inntak av alkohol. Det høres nesten ut som at det er en deprimerende fyllik som har mistet all håp i livet, men uansett hva så prøver Max Payne å fortsette videre med livet sitt, enten ved å oppføre seg fredelig eller voldelig.

Til vanlig leser jeg ikke tegneserier eller bøker (utenom faglitteratur og slikt), men tegneseriene til Max Payne 3 traff meg veldig hardt. Det gav meg mange flashbacks fra spillet og plutselig er det som om en CD-spiller starter i hodet mitt og den originale Max Payne-hovedsangen begynner å spille. Tegneseriene var såpass interessante å lese at jeg rett og slett fikk lyst på mer, men dessverre ser det ut som at de tre tegneseriene; After the Fall, Hoboken Blues og Fight and Flight er de eneste som har blitt gitt ut. Som Max Payne sa en gang - "Saying goodbye is painful.".

Hva har dere spilt, lest, sett eller hørt i det siste?