Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Peter A. Holthe

Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale. La oss nå se hva Peter har drevet med i det siste.

I det siste har jeg gjort litt av hvert, det har gått mest i spill, men også litt film! E3 har jo stått på agendaen, og jeg fikk faktisk sett alle konferansene live! E3 har også hatt litt innvirkning på hva jeg har spilt i det siste.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild - Master Mode:

Etter avsløringen til Nintendo på årets E3, ble jeg nemlig veldig fysen på å ta frem The Legend of Zelda: Breath of the Wild igjen. Men etter å ha gjort det aller meste spillet tilbyr, fristet det å starte helt på nytt. «Hvorfor ikke starte en Master mode-save?» tenkte jeg. Master mode byr på en rekke forandringer som gjør spillet betraktelig vanskeligere. Fra første stund møter man på fiender man vanligvis ikke ser før flere titalls timer ut i spillet. Man ser aldri f.eks. den simple røde Bokoblinen, man møter kun de blå, sølvfargede eller den master mode eksklusive gull-bokoblinen.

Det å møte på såpass sterk motstand på starten byr på mange problemer. Man begynner jo spillet med helt enkelt utstyr, og våpnene man kan finne er veldig svake. Mitt første møte med fiender bydde på enorme mengder frustrasjon. Jeg hadde samlet sammen de beste våpnene jeg kunne finne på Great Plateau, men det nyttet ikke. Alle våpnene mine knuser etter noen få treff, og jeg er død på ett slag. Samtidig virker det som at jeg bare såvidt klarer å svekke disse jævlene. Og straks jeg har skadet dem litt, så har de helbredet seg selv på få sekunder ved hjelp av Master mode sin fantastiske selvgenererende helse. Og hva er dette, en Lynel på Great Plateau? Flott. Plutselig har The Legend of Zelda: Breath of the Wild blitt til et snikespill, for det er virkelig umulig å hamle opp med disse vanvittige skapningene så tidlig i spillet. Jeg sniker meg rundt det verste, og klarer omsider å komme meg av Great Plateau. Nå står resten av Hyrule for tur, hvordan vil denne reisen utarte seg mon tro?

Redaksjonens Lørdagshjørne: Peter A. Holthe

Dishonored:

Da Dishonored ble utgitt første gang kastet jeg meg på hype-toget dag 1, og fikk anskaffet en kopi for min PlayStation 3 på min lokale GameStop-sjappe. Jeg er glad i den typen spill og regnet med at jeg ville falle pladask for det, slik som de fleste anmeldere tydeligvis hadde gjort. Jeg gjorde dessverre ikke det. Jeg kom et stykke på vei i spillet, men la det raskt fra meg igjen. Jeg har aldri helt klart å sette fingeren på hva det er som ikke funket for meg, men jeg tror det kan være grafikkstilen eller måten man spiller spillet på. I de snikespillene jeg liker har jeg som regel hatt tilgang til så mange dingser. Sniper, pistol med lyddemper og lignende. Dishonored er et spill som funker best om man er er mer «up close and personal». Og jeg har merket at spillet funker bedre om man omfavner måten spillet vil at du skal spille. Nå bruker jeg evnene til Corvo for fullt og danser meg gjennom gatene i Dunwall. Jeg har uansett kost meg veldig med Dishonored i dette gjensynet, og jeg har planer om å også gå løs på Dishonored 2 og Dishonored: Death of the Outsider etterhvert.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Peter A. Holthe

Overwatch:

Overwatch er et spill jeg spilte nesten religiøst i over et år da det kom ut i 2016. Etterhvert ble jeg som mange andre litt lei, men jeg har den siste tiden spilt det ganske mye. Jeg har gjenoppdaget hvor gøy det er ved å spille med folk gjennom «find a group» funksjonen og har fått spille med mange hyggelige folk den siste tiden. Overwatch er et spill som krever samarbeid i såpass stor grad at spillet løftes mange hakk om man har noen man kan kommunisere med mens man spiller. Jeg har også blitt introdusert til så mange nye figurer pga mitt lange fravær, og nå har Moira blitt en favoritt.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Peter A. Holthe

Invasion of the Bodysnatchers (1978):

Jeg har det siste året blitt ekstra glad i å sjekke ut gamle filmer jeg har gått glipp av pga min unge alder. Filmer fra 70 og 80-tallet har en type sjarm som rett og slett har gått tapt i dagens filmer. Etter å ha fått en fascinasjon for gamle skrekkfilmer, fant jeg Invasion of the Bodysnatchers fra 1978. Filmen er egentlig en remake av en film med samme navn fra 1956, men det er ikke viktig. Invasion of the Bodysnatchers handler om San Francisco, hvor folk stadig oftere påstår at deres kjente og kjære ikke lenger er dem selv, og har blitt erstattet med en kopi. Dette blir selvfølgelig ikke trodd på av noen som helst, men Dr. Matthew Bennell (spilt av Donald Sutherland) og Elizabeth Driscoll (spilt av Brooke Adams) oppdager litt om litt den grufulle sannheten. Invasion of the Bodysnatchers er en skikkelig god gammeldags grøsser som holder på interessen min hele veien. Handlingen foregår sakte, men slipper aldri tak. Det er en ekkel stemning gjennom hele filmen og paranoia setter inn når rollefigurene ikke lenger er sikker på hvem som fortsatt er et ekte menneske. Og slutten på filmen (som jeg selvfølgelig ikke skal avsløre) er et av de beste sluttene jeg har sett innen skrekksjangeren noensinne. Jeg føler den har mange likheter med John Carpenters The Thing, siden det skumleste i Invasion of the Bodysnatchers er at man aldri helt vet hvem man kan stole på. Vil også nevne at Jeff Goldblum har en mindre rolle i filmen, som selvfølgelig er et stort pluss. Den mannen er jo en gud.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Peter A. Holthe

Ellers litt kort om annet jeg har drevet med i det siste:

- Jeg har blitt svært skuffet over det norskutviklede Draugen

- Dratt frem både The Legend of Zelda: The Wind Waker og The Legend of Zelda: Twilight Princess fordi jeg rett og slett ikke får nok av Zelda for tiden pga alt formye spenning rundt det nye spillet.

- Jeg har sett Chernobyl på HBO, som mange andre, og latt meg imponere stort. Ett av de beste tv-seriene noensinne, soleklart.

- Har såvidt begynt på Earth Defense Force: Iron Rain, et spill (og spillserie) flere burde vite om. Det er bare helsprø japansk moro på sitt beste, og det har split screen, perfekt for når det kommer folk på besøk.

- Prøver å få runna Days Gone, et veldig undervurdert spill.

Nok om meg, hva har DU gjort i det siste?

Redaksjonens Lørdagshjørne: Peter A. Holthe


Loading next content