Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 15, 2020

Enda en uke har kommet og gått. Akkurat nå sitter jeg litt igjen med følelsen av at å markere ukedager med egne navn blir mer og mer meningsløst. Tiden føles... Tynn. Strukket ut, liksom. Som for lite smør på for mye toast. Men med følelsen av at tiden og forstanden begynner å glippe finnes det et lite lyspunkt: Vi som vanligvis sitter på ræva og spiller hele dagen har trent på dette hele livet. Endelig kan vi redde verden bare vi fortsetter å bure oss selv inne!

Spilt:

Modern Warfare 2 Campaign Remastered

Jeg og madammen har fått hendene våre på denne oppussede utgaven av Modern Warfare 2. Eller rettere sagt, kampanjedelen av Modern Warfare 2. I et forsøk på å forhindre spillerbasefragmentering (Puh! For et ord!) har Call of Duty-utviklerne bestemt seg for å dele spillet i to: Multiplayer, samlet under Modern Warfare-banneret. Og singleplayer segmentert inn i de forskjellige kampanjene.

Enn så lenge har det vært kjempegøy å få et gjensyn med Roach, Soap, Ghost, Eplemost, Superkalifragelistiskekspialidarisk, og de andre soldatene fra MW-universet. Vi har ropt i frustrasjon over Favela-banen, som er mildt sagt frustrerende. Vi har jublet over å ha (spoiler alert!) reddet Pryce fra gulagen. Men mest av alt har vi bare kost oss med et cinematisk førstepersons skytespill som gir fredagsfilm-med-VanDamme-og-Stallone-følelsen.

World War Z

Ellers har jeg, madammen, og hennes søsken surret oss sammen og skutt zombier i uante hopetall. Da WWZ var å skaffe helt gratis på Epic Store forleden var det ikke vanskelig å overtale de om å skaffe denne morsomme Left 4 Dead-klonen.

Selv om vi ikke har vært super-koordinerte har vi etter hvert greid å komme oss gjennom mesteparten av kapitlene. Normal vanskelighetsgrad er snart for lett, men Hard er fremdeles et stort hinder. Det at det ofte blir en aftenpils eller tretten til spillingen hjelper ikke. Men det er gøy da!

Death Stranding

Forøvrig har jeg fortsatt på min søken etter å "Platinume" Death Stranding. Selv om vi ble ferdig med historien for svært så lenge siden er det fremdeles morsomt å levere pakker. Nå nyligst har jeg fått reparert alle veiene i spillet. Så det å frakte noe fra Mountain Knot City til Lake City er lett som en plett. Jeg sliter litt med å finne nok tidskritiske leveranser for å få opp nivået mitt der, men det skal gå med nok "grinding".

Peter Englert skal få den siste pizzaen sin koste hva det koste vil!

Hørt:

For tiden har jeg gått på en kjempesmell når det kommer til nostalgifronten. Trance og techno har fått sneket seg inn i Spotify-algoritmen min så nå sitter jeg og nikker med hodet samtidig som jeg føler meg 12 igjen!

På den positive siden er det fantastisk musikk å konsentrere seg til, så jeg merker knapt at arbeidsdagen er omme (og at jeg har glemt å spise). Kanskje det er måten jeg endelig kan komme meg ned i vekt til bryllupet på?

Sett:

Rich Bride - Poor Bride

Ja som nevnt over så er bryllupet vårt nær forestående. Litt under et halvt år igjen, faktisk. Som en del av oppvarmingen har vi kommet over et fantastisk realityprogram på YouTube hvor brudepar prøver å avvikle et bryllup uten å sprenge budsjettet.

Det som gjør det litt morsomt er å se hvor mye parene krangler seg imellom. Jeg har sympati for at det er en stressende affære, men likevel. Det virker som at kun et fåtall av parene faktisk har lyst til, eller burde overhodet, gifte seg. Fra daffe og tafatte brudgommer, til overbærende foreldre, og kontrollerende bruder. Dette programmet har alt!
Heldigvis er det klipp i pausene fra par som har giftet seg og holdt sammen, så man mister ikke helt troen på ekteskapsinstansen.

The Bye Bye Man

Menneskeheten derimot er det lett å miste troen på! Iallefall om man ser denne filmen. Jeg prøver alltid mitt beste å være positivt innstilt, og i det minste verdsette arbeidet folk legger i lidenskapene sine. Denne filmen er dessverre så fri fra lidenskap og innsats at jeg vil begrense meg til å anmelde den med to ord: Kjedelig ræl.

Skrekkfilmer sliter ofte med at folk tar premisset på alvor. Det kommer nok aldri tydeligere frem enn i The Bye Bye Man. Ikke bare er navnet kjempeteit, det er faktisk morsomt! Og det er få ting som kveler skrekk så effektivt som at noe er morsomt.

Prøv det selv. Prøv å si "The Bye Bye Man" på en gravalvorlig måte. Så se for deg at denne skapningen skal komme for å drepe deg. Det går ikke. Vi fniste i sofaen hver gang en av karakterene nevnte navnet hans.
Heldigvis dukker Carrie-Anne Moss opp som detektiv, så deler er i det minste kule. Så lenge hun er på skjermen iallfall.

Lest:

Jeg har gjort et forsøk på å rette opp i en feil i nerdeheten min. For altfor lenge har jeg unngått vestlige tegneserier. Ikke fordi jeg ikke har en interesse av det, langt ifra. Men de er ofte forferdelig vanskelige å sette seg inn i. Parallelle universer, reinkarnasjoner, one-offs, kronologisk surr og så videre og så videre. Men nå har jeg blitt servert to ferdigkuraterte tegneserier så jeg har gitt de et tappert forsøk.

Ms. Marvel

Forsøket mitt har forsåvidt vært en suksess! Dette er den nyeste utgaven av Ms. Marvel, hvor personen under masken er unge Kamala Khan. Tegnestilen er lekende og eksperimentell, og forskjellige tegnere har tatt de forskjellige kaptilene. Produktet kan bare beskrives som organisk og morsomt. Flere ganger bryter jeg ut i et glis fordi tegnerne har klart å fange Kamalas glede på en spesielt briljant måte. Dette er absolutt en tegneserie jeg kan anbefale videre. Tegneserien byr på spennende nye synspunkter, en fiffig cameo, og en historie jeg gleder meg til å fortsette på.

Superman: Red Son

Denne fikk jeg i gave av madammen, da det er en av hennes personlige favoritter.
Red Son forteller historien om et alternativt univers hvor Supermann landet i Russland istedenfor gode gamle US of A. Et utfordrende konsept, som jeg synes de har utført særs godt. Red Son unngår også den altfor enkle fallgraven med Russland/kommunisme dårlig USA/kapitalisme bra, og leker seg heller med en mengde gråområder.
Om du vil se en litt mørkere side av Supes, er denne definitivt for deg!

Bygget/gjort:

På hobbysiden har virusutbruddet gjort at vi nå sitter med masse ekstra fritid. Derfor har jeg gjort som alle skjeggbefengte hvite menn i voksen alder, og startet min egen Twitch-kanal.
Enn så lenge har det vært litt knot med innstillinger, men jeg har i det minste hatt det gøy!
Vi har også fått streamet det meste av World War Z-spillingen vår, så om du vil se hvordan tre sørlendinger og en trønder (som forøvrig høres ut som en sitcom-serie) er det bare å stikke innom: twitch.tv/OddKMS.

Ellers har vi brukt de siste tre dagene på å pusse opp balkongen vår fra en traurig metallbeslått greie til en fiffig mini-beergarden. En del slit, som jeg kjenner i rygg og armer, men definitivt verdt det!