LIVE

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Live broadcast
Annonser
logo hd live | Pokémon Sword and Shield
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

Lørdagshjørne-spalten er tilbake. Denne uka skriver Ingar om det han har tatt for seg den siste tiden.

Endelig er spalten om våre hverdagslige sysler tilbake. Det er ikke alt vi i Gamereactor gjør som vi får skrevet om til daglig, og derfor er det hyggelig å kunne dele litt av hva man har spilt, sett, hørt og lignende med dere. Det blir tid til litt av hvert utenom det jeg allerede har skrevet anmeldelser om de siste ukene, så la oss sette i gang.

Spilt

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

Untitled Goose Game

Mitt største lingvistiske spørsmål de siste ukene har vært en nøtt jeg ikke kommer til bunns i: «Hva sier gåsa?» Joda, jeg vet at onomatopoetikonet er «kvakk», men hva kaller vi denne lyden på norsk? Vi sier at anden kvekker og svanen synger, men hva gjør egentlig gåsa? Ylvis hadde ikke noe godt svar på dette (de er bare fanatisk opptatt av rever), og mitt beste forslag så langt er at gjess jazzer. Sikkert ikke korrekt, men det svinger i hvert fall litt av det.

Hele dette tankesporet kommer selvsagt som følger av Untitled Goose Game, dette indiespillet som har tatt spillverden med storm i september. Rosen og oppmerksomheten er velfortjent, for dette er et svært underholdende stykke spillkultur. Den enkle grafikken passer som hånd i hanske til spillets lekne natur, og den korte spilletiden og de bestemte oppgavene man har på sjekklista gjør dette til noe langt mer (og bedre) enn en Goat Simulator-klone. Humoren er underholdende, samtidig som den ikke blir oppbrukt takket være den korte varigheten på spillet. Kombinasjonen av leken grafikk, lettfattelig humor og enkle kontroller gjør at dette også er et spill som er lett å anbefale til de fleste.

Jeg har alltid hatt et inntrykk av gjess som noen skikkelige bøllefrø, og Untitled Goose Game bekrefter dette.

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

Control

Jeg likte godt Alan Wake fra finnene i Remedy Entertainment da jeg spilte det for første gang for noen år siden. Quantum Break hadde jeg derimot langt flere problemer med, ikke minst på grunn av en dårlig optimalisert PC-versjon. Derfor er det svært gledelig at Control minner langt mer om Alan Wake, og til og med foregår i samme univers. Den slags gir håp om en mulig crossover i fremtiden.

Control ser lekkert ut, spesielt på PC. Jeg har dessverre ikke RTX-støtte på min enhet, noe jeg skulle ønske, for å se dette spillet på PC-er med topp ytelse er en fryd for øyet. Valget av brutalisme som den arkitektoniske stilen virker kanskje merkelig på papiret, men passer som hånd i hanske for stemningen i spillet. Hvem skulle tro at kalde betongvegger med vibber av kald krig kunne se såpass bra ut?

Mer enn noe annet er Control morsomt å spille. Å leke seg med krefter som telekinese er svært moro, og fysikkmotoren i spillet øker bare moroa. Å kaste rundt på fiender og gjenstander slik at alt i mils omkrets blir ødelagt har ikke vært så moro siden Star Wars: The Force Unleashed. Leken med det paranormale og uforklarlige går også rett hjem hos meg, og jeg er svært glad for at Remedy har gått tilbake til å lage den typen spill de kan best, siden få andre i samme sjanger kan måle seg med dem. Dessuten trenger spillbransjen flere finske vaktmestre.

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

Daemon X Machina

Jeg har svært lite forhold til Borderlands-spillene, så da 13. september kom og de fleste spillere tok turen til Pandora ga jeg meg i kast med å kjempe mot onde AI-er i min japanske mecharobot i Daemon X Machina. Etter rundt fire timers spilletid måtte jeg erkjenne at valget kanskje ikke var det beste jeg har brukt penger på, og inntrykket har ikke endret seg siden.

Strukturen i spillet er ganske gjentakende. Du befinner deg i en base hvor roboten din står midt i hangaren, og velger oppdrag som tar deg med til et område hvor du skal skyte på generiske fiender. Du kan velge å spille sammen med andre, men i det store og det hele flyr jeg rundt alene. Roboten din kan fly eller gå langs bakken, og er du dyktig nok til å skyte fiendtlige roboter kan du plukke med våpen fra slagmarken.

Høres dette kjent ut? Jeg føler i hvert fall at spillet forsøker å gjøre mye av det samme som Anthem, bare med mer animefigurer, mindre Iron Man og mer Gundam/Evangelion. Forskjellen er at Anthem gjør alt bedre, og med tanke på at Anthem ikke var årets beste spill burde det si sitt om Daemon X Machina. Jeg er fortsatt ikke ferdig med historien, og med tanke på at vi snart har en novemberfest foran oss i spillbransjen får vi se hva tiden tillater fremover.

Sett

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

The Dark Crystal: Age of Resistance

Selv om jeg kjenner til filmen The Dark Crystal fra 1982, har jeg aldri sett den. Dermed var det like før Netflix-serien The Dark Crystal: Age of Resistance gikk under radaren min, men takket være et tips fra en kollega har jeg kost meg med de ti episodene serien har å by på. Det er jeg glad for, for Muppets-fan som jeg er falt denne serien øyeblikkelig i smak med sin blanding av sjarm, fantasi, alvor og dramatikk.

Serien tar oss med til Thra, en verden omgitt av tre soler som er befolket av en rase kalt gelflings. Thras liv er knyttet til sannhetens krystall, som blir voktet av den vise og udødelige Mother Aughra. Aughra blir imidlertid lurt av den onde skeksis-rasen, som lokker henne til å vende blikket mot stjernene. Dermed følger tusen år med skeksis-herskerdømme hvor de onde øgleskapningene suger livskraften ut av krystallen. Når serien begynner er Thra i ferd med å nærme seg undergangen, men dette skaper også en rekke helter blant gelflingene som vi får følge i serien.

Serien blander dukketeater slik vi kjenner det fra Muppets og Yoda i Star Wars med dataanimerte effekter der det trengs. Resultatet er en vakker serie som samtidig er overraskende underholdende og dramatisk. Her er det de fysiske effektene som får stå i fokus, og en sparsommelig bruk av digitale effekter gjør at alt føles mer levende og virkelighetsnært. Et rikt utvalg av dyktige stemmeskuespillere som Mark Hamill, Nathalie Emmanuel, Eddie Izzard, Simon Pegg og Benedict Wong på laget sørger også for levende rollefigurer. Det er det ingen tvil om at Netflix og The Jim Henson Company har satset tungt på serien, og resultatet er absolutt vellykket.

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

Black Lagoon

"I have a big gun! I took it from my lord! Sick with justice, I just want to feel you!" Få animesanger er så fulle av nonsens og bisarre setninger som introsangen til Black Lagoon, en serie jeg koste meg med da den kom i forrige tiår en gang. Nå er serien ute på Netflix, og jeg fant ut at det var på tide med et gjensyn. Man blir nemlig aldri for voksen for litt animert gladvold utøvd av mannevonde kvinnelige hovedrollefigurer.

Vi befinner oss i en skjult røverby i Sørøst-Asia, hvor den japanske businessmannen Rokuro Okajima blir tatt av pirater mens han frakter en disk for selskapet sitt. Det viser seg at disken inneholder materiale som selskapet slettes ikke ønsker at innholdet skal lekke til omverdenen, så de beordrer stakkars Rokuro og piratene drept. Problemet er at piratene Rokuro har havnet med slettes ikke lar seg pille på nesa, og dette gjelder særlig for den psykotiske, våpenglade Revi, som både kan drikke og skyte de fleste mannfolk hun møter under bordet.

Serien har en fin balanse mellom absurditet, alvor, handling med god progresjon og en «honor among thieves»-setting som tiltaler meg. Det er moro å se Netflix satse mer på anime også for oss i Norge, og Black Lagoon er ikke et dumt sted å begynne for dem som vil se noe litt mer alvorstungt og voksent enn Pokémon.

Hørt

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

Metal Galaxy (Baby Metal)

Jeg liker musikken min tung med talentfulle musikere og nydelig harmonisering. Jeg liker også det meste fra Japan som kan klassifiseres som «kawaii». Bandet Baby Metal blander disse to perfekt, med jenter i maid-kostymer som synger metal bedre enn de fleste andre mens gitar og dobbelpedal hamrer løs. Resultatet er en musikk som appellerer til et bredt spekter av lyttere, og å se hva slags publikum som kommer fra en Baby Metal-konsert er et komisk skue som man fort kunne skrevet en sosialantropologisk doktorgrad om.

Gruppa har hatt et par endringer siden sist, men nå er de klare med sitt tredje album, Metal Galaxy. Her er det sedvanlig kawaii metal som bare Baby Metal kan levere, med noen fantastiske gjesteartister som sørger for høy partyfaktor på låter som PA PA YA!! og Oh! MAJINAI (hvor Joakim Brodén fra Sabaton deltar). Kombinasjonen av klar vokal, harmonier inspirert av japansk folkemusikk og tunge riff gjør at flere av låtene sitter som et skudd. Her er det bare å glede seg til konserten i Oslo 4. februar!

Lest

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019

A Memory of Light: Book Fourteen of The Wheel of Time

Sakte men sikkert nærmer mitt store bokprosjekt seg slutten. The Wheel of Time er bokserien jeg leste mesteparten av på videregående, og som jeg tok opp igjen for et par år siden for å få lest de siste bøkene i serien. Nå er jeg så vidt i gang med siste bok. Det er vemodig, men samtidig uhyre spennende. Det skal også nevnes at de tre siste bøkene i serien ble fullført av Brandon Sanderson, ettersom Robert Jordan døde i 2007 før serien kunne avsluttes. Det har vist seg å være gull verdt. Robert Jordan var meget dyktig på verdensbygging, men Sanderson har en driv når han skriver som gjør at sidene suser av gårde. Med Amazon Prime-serien på vei er dette virkelig rette tid å lese serien på, og jeg drar frem min Kindle hver ledige stund for å lese et kapittel eller to.

Teknisk

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 42, 2019
Slik ser innmaten på en bakoverkompatibel PS3 ut. Det kan være lurt å åpne konsollen og blåse bort støv når man kjøper brukte konsoller, og dette tilfellet var intet unntak.

CRT-TV og bakoverkompatibel PS3

I alle år har jeg vært fascinert over gaminghistorie og eldre konsoller. Mye av det er selvsagt knyttet til nostalgi over spillene jeg spilte i barndommen, men jeg er også opptatt av å ivareta spillhistorie for bedre å forstå dagens spillmarked. Historie er identitetsbygging, noe som også gjelder for spill.

Jeg har lenge drømt om å skaffe meg en gammel kasse-TV (eller CRT som det heter), og da jeg plutselig snublet over en Sony Trinitron på Finn.no spurte jeg kona pent om jeg kunne kjøpe den. Ikke bare sa hun ja, hun begynte til og med å ommøblere i stua slik at vi kunne få plass til den (I married good). Dermed har jeg begynt å bygge et retrohjørne i stua hvor Gamecube allerede er satt opp, og snart følger SNES, Famicom, N64 og Sega Mega Drive, for å nevne noe. Forhåpentligvis gir dette inspirasjon til litt retrostoff her på siden også etter hvert.

Et annet retrofunn jeg gjorde nylig var en bakoverkompatibel PlayStation 3. Den første generasjonen av PS3 kunne nemlig spille av gamle PlayStation-spill, noe som gjør denne ettertraktet. Å se spill som Final Fantasy X og Tekken 5 kjøre så bra som de gjør på en 65" 4K-skjerm er rett og slett et imponerende skue, og det er sårt å tenke på at denne muligheten for retrospilling ble fratatt de fleste PS3-eiere. Jeg kjenner meg klar for å fyre opp spill som Space Channel 5 og Rogue Galaxy når tiden tillater det fremover.

Det var det for denne gang. Fortell gjerne hva dere har puslet med av spill, film, musikk, bøker og lignende i kommentarfeltet!



Loading next content