Norsk
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne - Uke 49

Ny lørdag, nytt Lørdagshjørne. Denne gangen er det John-Edvard sin tur, og han bruker anledningen til å reflektere over Kingdom Hearts-serien.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Når man snakker om spillserier som gir nostalgiske følelser til det tidlige 2000-tallet, er ofte Kingdom Hearts-serien en del av samtalen. Den absurde blandingen av Disney, Final Fantasy og en usunn dose JRPG-dop var ikke bare et rart engangsfenomen da det dukket opp på PlayStation 2. Det er en serie som på en eller annen måte har overlevd helt til herrens år 2019, hvor serien til og med slo salgsrekorder. Kingdom Hearts 3 ble nemlig et av 2019s bestselgende spill. Da er jo spørsmålet hvorfor denne serien slo så godt an. Er det bare fordi de har Mikke Mus på coveret, eller er det noe magisk under panseret som gjør at fansen kommer tilbake igjen og igjen?

Redaksjonens lørdagshjørne - Uke 49

Jeg bør vel gjerne begynne med å gi dere min korte Kingdom Hearts-historie. Jeg observerte spillene på avstand som barn, og trodde egentlig serien var en Disney-kopi, og ikke ekte vare. Jeg var Disney-fan, så jeg ville ikke støtte forfalskninger! Etter hvert bevitnet jeg andre spille Kingdom Hearts 2, og fant ut at dette faktisk VAR Disney-karakterer, så da første HD-remaster av spillene kom til PlayStation 3, tok jeg sjansen. Opplevelsen varte ikke lenge. Kingdom Hearts 1 var et tungt spill, som begynner med å presentere sin egen verden og karakterer, fremfor å gi meg det jeg ville ha, nemlig Disney. Jeg gav til slutt opp pga. tungvinte og kjedelige mekanikker, men det gjorde vondt å vite at det var en haug med spill stappfulle av Disney-karakterer jeg ikke fikk oppleve.

Noen år senere snudde jeg meg tilbake til serien, og klarte å komme meg igjennom Kingdom Hearts 1 uten å krepere. Kanskje var det fordi jeg hadde modnet som gamer, kanskje var det fordi jeg brukte podcaster for å hjelpe spillet litt der det ble grusomt kjedelig. Uansett, jeg kom meg igjennom, og nå bruker jeg ledig spilletid på å jobbe meg gjennom hele Kingdom Hearts-serien! Nå har jeg spilt igjennom Kingdom Hearts 1, Kingdom Hearts 2 og Kingdom Hearts: 358/2 Days, samt sett igjennom historie-scenene til Kingdom Hearts Re: Chain of Memories (det spillet var så dødelig kjedelig at jeg gav opp etter å ha prøvd både PS4 og GBA-versjonene). Og etter å ha konsumert alt dette sitter jeg fortsatt igjen med spørsmålet: Hva er greia? Hvorfor liker folk dette? Hvorfor liker JEG dette? LIKER jeg dette, egentlig? Så, det er det jeg nå skal prøve å finne ut av, litt for deres underholdning, og mest for å finne ut hva som eventuelt er galt med meg...

Redaksjonens lørdagshjørne - Uke 49

La oss ta det første først: Kingdom Hearts er stort fordi det er Disney. Spillene har Donald, Langbein og ikke minst selveste Mikke Mus på coveret, og det gav spillet et stort forsprang da serien ble lansert. Det er tross alt derfor jeg er interessert i serien. Men det virker egentlig ikke som at serien selv er så interessert i Disney, i hvert fall ikke i like stor grad som serien liker å fortelle sin egen historie. Kingdom Hearts-serien bruker nemlig Disney-universene mer som springbrett for å fortelle egne historier, hvor heltene og skurkene i bunn og grunn ikke er Mikke, Donald og Langbein som kjemper mot Maleficent og Svarte-Petter, men heller Sora, Riku, Kairi, samt en drøss med andre krigere med nøkler i sverd-størrelse, som kjemper mot en haug med forskjellige versjoner av store-slem Xehanort.

Nå er ikke dette i første omgang negativt. Tross alt lages disse spillene av Square Enix, en av verdens ledende utviklere når det kommer til JRPGer, og å la dem fortelle en fantastisk historie med Disney som bakteppe er kanskje ikke så dumt. Dessverre synes ikke jeg at Square Enix leverer dette. Kingdom Hearts er en serie som elsker å lansere nye konsepter om hjerter, sjeler, kropper, tidsreise og mye rart, ofte med en vag forklaring som kanskje blir enten rettet på eller forklart bedre i et senere spill. Samtidig virker kanskje serien mest som en lett dopet filosofi-student som skal prøve å få alt fra en ispinne til Disney-filmer til å gi dypere mening, uten at vedkommende egentlig har prøvd å fortelle en god historie. Det skal sies at historiene fra Disney-filmene blir fortalt på greit til godt vis, men de blandes sjeldent inn i kjerne-historien til spillene, som etter hvert blir ganske frustrerende.

Så da har vi kommet frem til at Kingdom Hearts-historien egentlig ikke er noe bra. Hvorfor er det da sånn at verden i dag er fylt av folk som spiller denne serien, ikke bare fordi de er Disney-fans, men fordi de har blitt Kingdom Hearts-fans? Har de bare dårlig smak? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at Kingdom Hearts-serien handler om en ting, forklart på veldig mange måter, og selv om spillene ofte ikke klarer å sy sammen et godt narrativ, så klarer de ofte å få ut noen gode budskap som i bunn og grunn handler om en ting: identitet.

Hva mener jeg med at serien handler om identitet? Dette er jo en serie som nevner flere høytflyvende konsepter enn den tidligere-nevnte rusede filosofi-studenten, er det ikke? Og det er sant, men det er nemlig slik at disse elementene ofte kan trekkes tilbake til nettopp identitet. Vi begynner med å møte Sora i Kingdom Hearts 1, en karakter som bor sammen med vennene sine på Destiny Islands. Allerede her er det snakk om venner som tar plass i hverandres hjerter osv.

Redaksjonens lørdagshjørne - Uke 49


Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.