Det er Halloween igjen, årets skumleste høytid! Dessverre blir nok feiringen litt annerledes i år, og vi får kanskje ikke gått på fest eller samlet mange venner for å se skrekkfilm eller spille skumle spill sammen. Men vi kommer oss igjennom dette også!
Ingenting kan stoppe oss fra å proppe i oss godteri og kose oss med en film, serie, spill, tegneserie eller bok i dag, og hvis du trenger anbefalninger til hva du bør se eller spille for å komme i stemning i kveld, så har redaksjonen kommet med noen gode tips her:
To fraser gjentar jeg nesten hver gang vi lager samleartikler om skumle ting. Den ene er at jeg ikke er spesielt glad i skrekk som sjanger. Den andre er at Resident Evil-serien på sitt beste går en perfekt balansegang mellom skrekk og action som gjør at jeg liker serien godt, tross min skrekkfobi.
For rundt fem år siden var det få grunner igjen til å følge noe særlig med på Resident Evil-serien, og de fleste kvalitetsstemplene som hadde preget serien på høyden var så å si borte. Så skjedde det noe. I 2017 begynte nemlig Capcom å lage veldig gode spill igjen, og smalt like godt i bordet med Resident Evil 7: Biohazard. Med førstepersonsperspektiv, en ny og lekker grafikkmotor og et skummelt hærskapshus i Louisianas bayou er dette Resident Evil i toppform. Det er nifst og fryktinngytende, og takket være mangelen på våpen og førstepersonsperspektivet føler man sjelden at man har noen som helst form for kontroll over situasjonen. Resident Evil 7: Biohazard er spillet som løftet serien opp igjen, og som lett kan kjempe om plassen som det beste spillet i serien. Er man på jakt etter skrekk i mørke høstkvelder er dette spillet en innertier, særlig hvis du tør å spille det i VR.
Det blir mye snakk om Resident Evil i dag, men som sagt har serien blitt svært aktuell igjen de siste tre årene. I fjor beviste Capcom at suksessen med Resident Evil 7: Biohazard ikke bare var et engangsfenomen, da de leverte en fullstendig nyutgave av det klassiske Resident Evil 2 fra 1998. Nyversjonen var derimot ikke bare et billig forsøk på å innhente penger fra lettlurte spillere. Tvert imot er nyversjonen av Resident Evil 2 selve kroneksemplet på hvordan en nyversjon/remake faktisk skal lages. Her har Capcom tatt alt det som fungerte ved originalen - settingen, rollefigurene, skrekkfølelsen og musikken - og polert det til å skinne så vakkert som bare moderne maskinvare er i stand til å levere. På toppen av det hele sørget Capcom for å forbedre spillopplevelsen med en rekke kvalitetsforbedringer, som sørger for at spillopplevelsen ikke blir hengende unødvendig mye igjen i 90-tallets spillfilosofi. Legg også til at spillet er utviklet i RE Engine, som leverer utsøkte lys- og skyggeeffekter og ansiktsanimasjoner, og resultatet er ett av fjorårets beste spill. Det er nesten så jeg setter meg ned på nytt for å bryne meg på en ny runde med zombier, bisarre gåter og den alltid truende Mr. X.
Jeg har to brødre og noen søskenbarn som er svært glade i Steven Kings bøker, og It har alltid vært den store klassikeren som trekkes frem som den ypperste boka fra mannens imponerende bibliografi. Da den første av to filmer basert på boka kom i 2017 tenkte jeg umiddelbart at dette ikke var noe for meg, men en kveld samlet vi likevel en god gjeng i stua for å se filmen på Netflix. Det gikk overraskende fint, da It etter mitt syn er langt mer psykologisk skrekk enn jump scare-skrekk, noe jeg har en langt høyere smerteterskel for. It har dermed mer til felles med filmer som Alien eller The Thing enn typiske skvettefilmer, og da er min interesse vekket umiddelbart. It er ikke først og fremst en historie om en skummel klovn som hopper ut av kloakken for å spise barn, det er et dypdykk i menneskets psyke og fryktens makt over oss når denne inntar en fryktinngytende form.
Det som likevel bærer de to nye It-filmene utenom historien er selve produksjonen. Dette er svært godt regisserte skrekkfilmer, særlig med tanke på tempo, lys og lyd. Det største trekkplasteret er likevel rollebesetningen, der særlig den første filmen imponerer med sitt fantastiske utvalg av svært unge skuespillere. Bill Skarsgårds tolkning av den skumle Pennywise er en fryd å bevitne, og jeg blir ikke forundret om han har trigget en form for coulrofobi hos mang en kinogjenger.
Hva i all verden gjør det fargerike Kingdom Hearts i en artikkel om skumle spillanbefalinger? Det er et særdeles legitimt spørsmål og det bunner ut med utgangspunkt i en spesifikk verden, og ikke spillet/spillene som helhet. I både Kingdom Hearts og Kingdom Hearts II finner du nemlig et område kalt Halloween Town, et relativt guffent sted sammenlignet med mange andre verdener du besøker i disse spillene. Halloween Town er direkte basert på Tim Burtons animasjonsfilm The Nightmare Before Christmas og i Kingdom Hearts II blir også dette stedet utvidet med Christmas Town.
I Halloween Town blir Sora, Donald og Langbein ikledd festlige kostymer og slår seg sammen med den ikoniske Jack Skellington, for å stoppe de skumle planene til busemannen Oogie Boogie. På tross av en relativt kort visitt er Halloween Town et av de lekreste stedene i spillet rent visuelt, med detaljer som overskygger de aller fleste verdener som ellers er å finne i disse spillene. I tillegg til en morsom storyline som er krydret med herlige utgaver av This is Halloween (eksempler her og her), gjør nok at det ikke er rent besynderlig at Halloween Town har blitt en favoritt blant fansen.
Etter å ha lidd- spilt meg gjennom Dino Crisis nylig har jeg en ganske fersk oppfatning av denne klassikeren. Er du lei av zombier eller mutanter i overlevelseshorroren din? Da er du kanskje interessert i DINOSAURER! I Dino Crisis følger vi Regina og teamet som skal hente en VIP fra en øy hvor noe har gått forferdelig galt. Det tar en ganske heftig omvei via vitenskapseksperimenter og seriøst utfordrende puslespill, men etter hvert finner vi ut hvorfor det er faktisk-i-levende-live dinosaurer som prøver å spise Regina, Doktor Kirk, Gail, Rick og flere.
Spillet treffer spikeren på hodet midt mellom kårni og seriøst. I tillegg byr det på okay stemmeskuespill og kanskje den uintensjonelt morsomste tekstoversettelsen på denne siden av Zero Wing. Vær forbredt på inventory management og det å måtte velge mellom helsepakker eller ammunisjon på veien!
Det er mange spill som baserer seg på en eller annen form for skrekk eller skummelhet, men det spillet som virkelig har gitt meg høyest puls, svette håndflater og en trang til å sjekke at kysten er klar før jeg går rundt hjørnet, er Bloodborne. Dette spillet har et utrolig godt grafisk uttrykk som presenterer alt fra små til store fiender som er ganske ekle og skumle. Å kombinere dette med souls-sjangerens kjente vanskelighetsgrad gjorde flere høstkvelder med Bloodborne i stuen til noe jeg virkelig digget, men som samtidig til tider var ganske skremmende. Her er et spill som ikke bare ser skummelt ut, men det er også skummelt å spille! Dette er et spill jeg vil anbefale de fleste å prøve, men jeg forstår det også godt hvis du ikke fullfører løpet.
Nå for tiden er det ingen som er overrasket over at Batman Arkham-serien er hyllet av spill-verdenen, men det var et tidspunkt hvor det virkelig var et positivt sjokk. Min største opplevelse med serien var definitivt starten, som baserer seg på at Batman er sperret inne i Arkham Asylum, omringet av sine verste fiender. De senere spillene i serien snudde seg litt mer mot et "kulere" uttrykk, men jeg mener Asylums fokus på ekle, mørke, skumle ganger, skurker og annet virkelig gjorde det til et unikt spill. Jokeren, som er litt mer realistisk enn vi er vant til, men likevel nesten like animert som i tegnefilmene, gjør en fryktelig (hehehe) god figur her, mesterlig spilt av Mark Hamill. Dere kan si hva dere vil, det er han som er min Joker, fra nå og til evig tid. Dette spillet har et skummelt preg, men det som skremte meg mest var en del mot slutten av spillet. Jeg skal ikke spolere nøyaktig hva som skjer, men jeg trodde i noen sekunder at konsollen min var ødelagt, og jeg var sekunder fra å trykke på power-knappen for å prøve å finne ut hva som foregikk.
La meg begynne med å være ærlig. Dette er ikke en bra filmserie. Men kan den være artig med rett instilling? Definitivt! Saw-filmene handler om "Jigsaw-morderen", som oftest fanger mennesker med mørke forhistorier (forfølgere, mordere, løgnere, korrupte osv.), og straffer dem med en test hvor de som regel ender opp død på brutalt vis. Filmene kan ofte ses på som to deler satt sammen: fellene, som gjerne er det man kaller "tortur"-porno, og historien om morderen, samt de som prøver å redde dagen. Den første delen er ekkel, men dog ofte ganske kreativ, men delen jeg virkelig liker, og som gjør at jeg anbefaler å i hvert fall se eneren, er den som omhandler dramaet rundt mordene. Her skapes det et overraskende avansert, men likevel forståelig plott, og jeg mener fortsatt at denne serien har noen av filmverdens mest artige, men likevel trolige plot-twists! Jeg vil anbefale de fleste som tåler det å se Saw 1, og kjenn deretter selv på om du er gira på mer!