Bruce Lee
Plattform MULTI
Utvikler DATASOFT INC.
Utgiver DATASOFT INC.
Utgitt 1984
Bruce Lee (1940-1973) er filmhistoriens kanskje største kampkunstutøver. I 1984 var han hovedperson i dataspillet Bruce Lee, som kom ut på de fleste spillmaskinene som fantes på markedet.
I spillet er Bruce Lee på jakt etter en mektig trollmanns skatt. For å finne skatten må han dra til trollmannens slott, samle opp lanternene som henger der (ikke spør hvorfor det er farlig for trollmannen) og unngå de mange fellene. Han må også slå seg forbi trollmannens vakter, som er en skummel ninja med uendelig mange liv og en grønn sumobryter ved navn Yamo. Hvem bryr seg om at Bruce Lee er kinesisk, mens ninjaer og sumobrytere er japanske?
Som kampkunstekspert er Bruce Lee selvsagt flink til å hoppe og klatre, og det trengs for å få tak i alle lanternene og unngå fellene. Slåssing er også viktig, man heter jo ikke Bruce Lee for ingenting. Én type flygespark og én type knyttneveslag er alt han trenger for å bekjempe ninjaen og Yamo. De to tåler selvsagt ulik skade og har forskjellige angrep og svakheter. Datastyrte motstandere har vært dumme så lenge dataspill har eksistert. Ninjaen og Yamo gjør ofte feil og blir sittende fast i hjørner eller slår i veggen når Bruce Lee befinner seg på den andre siden. Sluttbossen er selvsagt gigantisk.
Bruce Lees verden er bygget opp av et lite antall pixler i knalle farger. Bruce selv ser ut som om han kun består av hundre sitrongule og svarte pixler. Han må ha på seg svarte hansker for at man skal kunne skille hendene fra resten av kroppen. Til tross for legoutseendet, får grafikken til mye. Yamo har forskjellige ansiktsuttrykk, og når Bruce Lee blir truffet av et slag, blir han helt flat. Flammer har blitt simulert på en genial måte, og man kan til og med se forskjell på lanterner som lyser eller som har sluknet.
Spillet ble laget av programmereren Ron J. Fortier, som også laget Conan - Hall of Volta for Bruce Lees utgiver. Fortier holdt på med spill helt til 1999, da han var med på å lage Recoil for Electronic Arts. Datasoft var eid av den unge forretningsmannen Pat Ketchum. Han kjøpte opp kjente lisenser, til f. eks. filmene The Goonies og Neverending Story, og tegneseriene Heathcliff og Mighty Mouse, og laget dataspill av dem, til stor suksess for firmaet. Ble du nostalgisk finnes det en Windows-remake av Bruce Lee ute på nettet. Kanskje Bruce trenger din hjelp også i 2007?
Alle ingrediensene vi finner i plattformspill i dag, er på plass. De første brettene er enkle og så stiger vanskelighetsgraden etterhvert. Som regel åpnes døren videre på den andre siden av brettet.
Sonic The Hedgehog
Plattform SEGA MEGA DRIVE
Utvikler SEGA
Utgiver SEGA
Utgitt 1991
I det siste har Carl Thomas i redaksjonen gjort sitt ytterste for å svartmale det blå lille piggsvinet Sonic, blant annet ved å totalslakte den siste utgaven i spillserien. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk en liten tåre i øyekroken, da jeg innså at min gamle helt var blitt redusert til en liten raspeball...
Jeg ser det derfor som min oppgave å løfte Sonic opp av søla, og gi han den rettmessige plassen blant de andre store spillikonene. Sonic the Hedgehog var det første TV-spillet jeg fikk, og det fulgte med konsollen Sega Mega Drive. Jeg husker alt som det var i går, selv om det tross alt er over 16 år siden. Mitt valg av konsoll var nøye gjennomtenkt, og det representerte på mange måter et avgjørende veivalg. Alle i vennegjengen min hadde Nintendo og heiet på Mario, mens jeg stod der med Sonic i hånda. Enten går du med strømmen, eller så gjorde du som meg - og gikk i mot. Bare død fisk følger strømmen vet dere. Når sant skal sies, så synes jeg piggsvinet med rød joggesko er ti ganger tøffere enn den småfeite rørleggeren Mario. Og akkurat nå vet jeg at de religiøse lederne i Nintendo-religionen har utstedt en fatwa i mitt navn.
Historien i spillet var kanskje ikke revolusjonerende, men likevel fengende. Din oppgave var å forhindre at Doctor Robotnik samlet seks edelstener, slik at han kunne kontrollere øya South Island. Dette gjorde man ved å samle tilstrekkelig ringer, som åpnet opp muligheten for roterende bonusbrett. Her var målet å få tak i edelstenen uten å komme nær veggene hvor det stod GOAL. I naturens og dyrelivets ånd var selvfølgelig Sonics hovedmål å frigjøre alle sine dyrevenner som Doctor Robotnik hadde tatt til fange. Disse hadde Doctor Robotnik tidligere gjort om til - ja nettopp - roboter.
Da Sonic the Hedgehog ble lansert, var det et av de raskeste plattformspillene på markedet. Sonic kunne løpe, hoppe og rulle i en hastighet vi aldri hadde sett i et spill før. Brettene var samtidig designet for at spilleren skulle bevege seg raskt gjennom lange hopp, bratte fall og store looper. Alt uten at frameraten ble reudsert. I tillegg utnyttet spillet den utvidede fargepalletten som 16-bits konsollene åpnet for. På samme måte som jeg ser på Crysis i dag, husker jeg at jeg syntes Sonic the Hedgehog så fantastisk bra ut.
Det morsomste brettet var uten tvil Spring Yard Zone, et brett som utnyttet alle spillets særegenheter maksimalt. I ettertid kan det nærmest minne om et flipperspill, hvor Sonic i spinnende turbofart spratt fra stjerne til stjerne og samlet ringer.
Til min store frustrasjon var det ikke noen lagringsmulighet i Sonic. Dette innebar at jeg måtte spille gjennom spillet fra start til slutt, uten mulighet for pause - en prøvelse som ikke bare jeg, men også mine foreldre måtte leve med, spesielt med den noe enerverende men også legendariske musikken.
Det er det høye tempoet, den spreke grafikken, det nydelige banedesignet, de karakteristiske karakterene og den utrolige spillbarheten som har gitt Sonic en velfortjent plass i spillhistorien.
Det er mulig dagens Sonic burde legge de rød løpeskoene på hylla. Det er derimot litt trist hvis folk har glemt hvor betydningsfullt dette lille piggsvinet var en gang i tiden. Sonic var og vil alltid forbli en underdog i forhold til Mario. Men han var definitivt mye raskere, og i mine øyne mye kulere.
De første Sonic-spillene står stadig som noen av de beste plattformerne i historien, og var i sin tid noe av det raskeste vi hadde sett på en TV-skjerm. Og noe av det lekreste.
Grim Fandango
Plattform PC
Utvikler LUCASARTS
Utgiver LUCASARTS
Utgitt 1998
Det er ikke lenge siden Tim Schafer annonserte at han jobbet med Brütal Legend, og dermed syns vi det var på sin plass å ta en nærmere titt på en av spillskaperens tidligere genistreker - Grim Fandango. Vi har hatt lange diskusjoner om det faktisk kan kalles et "retrospill", det kom jo så sent som i 1998! Men det er snart 10 år siden, og i denne bransjen er jo det praktisk talt steinalderen!
Grim Fandango handler om Manny Calaveras ferd mot det niende under-verden, og hans søken etter den vakre Mercedes "Meche" Colomar. Hun har ikke gjort en eneste ting galt i hele sitt liv, og har dermed fortjent en lynreise til den niende underverden. Men pengene vil det annerledes, og det korrupte reisebyrået selger Merches gullbillett til uverdige syndere. Og sånt blir det trøbbel av. Og et fantastisk spill.
I nydelig noir-stil forteller Tim Schafer et eventyr om korrupsjon, motgang, vennskap og kjærlighet. Manny Calavera står fortsatt som en av tidenes mest sympatiske hovedrolleinnehavere, og historien og dialogen mangler sidestykke i moderne spillhistorie.
Men hva skjedde egentlig med de genuint morsomme dialogene og de ulogiske gåtene som kjennetegner Lucasarts' adventureæra på nittitallet? De døde med Grim Fandango. Det ble aldri noen stor kassasuksess, og man antok da at gamere var mettet på humor og puzzles. Nå ville de ha action og romvesen istedenfor, og med det begynte en ny epoke i spillhistorien. FPS-æraen begynte for alvor med Half-life og Counter-strike, og resten er historie.
Grim Fandango er fast inventar på Tidenes spill-lister verden over, og vant den høythengende Game of the Year-prisen til den amerikanske spillnettsiden Gamespot i 1998. Umiddelbart høres det kanskje bare middels imponerende ut, men la meg diskret minne om at både StarCraft, Zelda: Ocarina of Time og Half-life kom ut samme år.
Tim Schafer er en av spillverdens store genier, men vi kan vel kanskje si at også han hadde sin storhetstid på nittitallet med tidløse klassikere som Monkey Island-serien, Day of the Tentacle og Full Throttle. Etter noen år ute av søkelyset er han nå i sving igjen. Psychonauts fikk gode kritikker over nesten hele fjøla, og hans siste prosjekt, Brütal Legend ser bare hysterisk harry ut, og alle hjerter gleder seg.
Selv om det er nesten ti år siden Grim Fandango fant veien til hyllene, så er det stadig svært spillbart, og selv grafikken er helt akseptabel. Det stiliserte designet skuler de tekniske begrensningene, så det ser nesten bedre ut enn noe annet spill fra samme tid. Det var også det første spillet fra Lucasarts som var i full 3D, og selv om kontrollene ikke var optimale for den tredje dimensjonen, var det likevel en meget vellykket 3D-debut.
Om du ennå ikke har spilt deg gjennom Manny Calaveras fantasifulle, atmosfæriske og hysteriske eventyr, så må du ganske enkelt komme deg til nærmeste tilbudskurv og håpe at du kan rote frem en billig utgave. Dette kan du bare ikke gå glipp av.
Det spesielle karakterdesignet er inspirert av calaca, skjelett som brukes som dekorasjon under den meksikanske høytiden Dia de los Muertos, eller Day of the Dead. Historien i Grim Fandango strekker seg over fire fantastiske år, med hver sin setting - alle like fantasifulle og fulle av atmosfære.