Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Sjefens spilleliste 2019

Eirik og skribentene har lagt ut i det vide og det brede om hvilke spill de gleder seg til i år, og nå er det endelig sjefen sjøl sin tur. Med et utgangspunkt i 20 spill har hun nå mekket sammen ei liste på 10 spill.

Jeg tror kanskje 2019 er det året hvor jeg har gledet meg til flest spill på forhånd. Det blir spennende å se hvordan det går. Av spillene jeg hadde på fjorårets liste ble to spill utsatt (Anthem og Bloodstained: Ritual of the Night), to spill viste seg å være relativt middelmådige (Lake Ridden og We happy Few), ett var helt ok (A Way Out) og to spill blåste sokkene av meg (Red Dead Redemption 2 og Fe). Jeg satser på mer av det siste i året som kommer! Da jeg satt meg ned for å lage en oversikt over hvilke annonserte spill, som forhåpentligvis kommer ut i 2019, jeg gleder meg til endte jeg opp med en liste på godt over 20 spill. Etter mye grubling og hytting med neven har jeg kuttet de 20 spillene ned til en litt mer håndterlig liste på 10 spill. Og jeg begynner med:

Storspill

Life is Strange 2

Jeg falt pladask for Life is Strange sitt fokus på vennskap og valg, og følte en enormt sterk tilknytning til hovedfigurene, Max og Chloe. Tidsreisemekanikken var kul, og jeg digget at historien ble stadig dystrere og mer tragisk jo lengre ut i den man kom (og jo mer man tuklet med tiden).

I Life is Strange 2 er det ingen tidsreising, og fokuset er ikke lenger på vennskap, men på familie, nærmere bestemt brorskap. Første episode startet med et smell, og introduserte oss for et spennende galleri av veldig interessante og relaterbare figurer, samt rasisme og et trøblete politisk klima. Den introduserte oss også for den sentrale konflikten: De gryende og ukontrollerbare kreftene til lillebror Daniel Diaz, og hvor langt storebror Sean er villig til å gå for å beskytte ham. Første episode ga oss en forsmak på en lavmælt X-Men-lignende fortelling a la Logan, og jeg gleder meg så sykt til å se hvor det hele bærer hen. Neste episode kommer 24. januar, så jeg trenger ikke å vente spesielt lenge.

Rage 2

RAAAAAAAAAAAAGE!
Jeg er en av de som digget Rage da det kom ut. Spillet var latterlig pent, det hadde noen av de smarteste fiendene jeg har sett noensinne og hver gang man kræsjet bilen sin i noe kom figuren din med et himla morsomt lite skrik. Dette, kombinert med kule monstre, en relativt interessant historie, avanserte mekke- og tilpasningsmuligheter og en co-op-del, gjorde dette til en av höydarene i 2011. Jeg og min bror spilte det spillet nærmest i stykker.

Og til sommeren får vi altså Rage 2, som bringer med seg all galskapen og kaoset fra det første spillet og stapper det inn i en langt åpnere, mer fargerik og ødeleggbar verden. I tillegg får man våpen og krefter nok til å bli en enmannshær. Jeg gleder meg til å herje rundt i den postapokalyptiske ødemarken og sette frykten i mutantene.

Gears 5

De som har fulgt meg en stund vet at jeg har et langvarig kjærlighetsforhold til Gears of War-serien og den, i likhet med Marcus Fenix, blir bare bedre med alderen. Det å spille gjennom Gears-spillene er et ritual jeg utsetter alle nye venner og bekjente for på et eller annet tidspunkt.

I Gears 5 får vi endelig en kvinnelig hovedfigur, Kait, og får fortsette på historien som ble påbegynt i Gears of War 4. Jeg gleder meg til å finne ut av hva som skjer videre, og finne ut av hva som er greia med smykket til Kait. Og ikke minst finne ut av hva som er koblingen mellom Reyna og The Swarm. Men mest av alt gleder jeg meg til å se hvillke nye fiender og monstre jeg kommer til å støte på, og hvilke nye våpen jeg får til å hamle opp med dem. Fingrene klør etter å revve opp motorsaga og dele noen Locusts i to!

Doom Eternal

Doom fra 2016 skrudde intensitet- og adrenalinnivået opp til 11, og blodtrykket skyter fortsatt i været så fort jeg hører noe av den eminente musikken til Mick Gordon (ryktene skal ha det til at han ser etter et heavy metal-kor til soundtracket til Doom Eternal). Det å ta på seg rollen som Doom Slayer, som gir bengen i autoriteter og ordre, og drepe demoner på de mest groteske og oppfinnsome måter var enormt gøy og stressende.

Jeg gleder meg til å hive meg ut i fantastisk aggressive kamper på jorda nå som demonene har bestemt seg for å invadere (en veldig dårlig idé, spør du meg), og dra til Phobos for å utslette dem i stor skala med BFG 10000. Jeg gleder meg faktisk til å være så stressa at hjertet dundrer som et trykkluftbor i brystkassa og jeg kun orker å spille i 40-minutters intervaller.

Wolfenstein: Youngblood

Altså, jeg har vel aldri hatt det så gøy med å knerte nazister som jeg hadde i Wolfenstein II: The New Colossus. Jeg digget figurene, grafikken og historien, samt at den store skurken var badass som fy! Og så kommer MachineGames og forteller meg at jeg i 2019 kan få gjøre dette sammen med Player 2? Som døtrene til B.J. Blazkowicz? I Paris? På 80-tallet? Sign me right the f%¤# up!

Herregud, 2019 blir et bra spillår for hardbarka action-fans (hvis alle spillene faktisk kommer ut i år, vel å merke)! Men hvordan står det til på indiefronten? Det finner du ut av på neste side!