Da Scream debuterte i 1996, markerte den en gjenfødelse for slasher-sjangeren, som hadde vært døende i lang tid. Med sin intertekstualitet og selvbevissthet ble den en kjempesuksess, og vi vet alle hva en kjempesuksess betyr for dresskledde Hollywood-folk: det er penger å tjene. Nå som Scream 7 snart har premiere, tenkte jeg å benytte anledningen til å rangere mine favoritter i serien, fra dårligst til best. Spoiler alert!
6. Scream VI (2023)
Allerede fra starten av begynner jeg å ane ugler i mosen når romertall plutselig begynner å dukke opp i tittelen, mens forgjengerne (og den syvende delen) bruker arabiske tall. Denne inkonsekvensen i nummereringen er på ingen måte filmens største problem. Ghostface på t-banen i New York City hørtes sikkert ut som en morsom idé da historien til denne femte oppfølgeren ble pitchet, men dette har allerede blitt gjort i Friday the 13th Part VII: Jason Takes Manhattan (1989), som vi alle vet er en av seriens merkeligste og dårligste episoder. Filmen er kjedelig hele veien, med svært få, om noen, lyspunkter, og den avsluttende kampen i det forlatte teateret er forferdelig. Etter min mening ville denne filmen ha vært mye bedre hvis de hadde blitt i Woodsboro. Scream er rett og slett på sitt beste som en småbyskrekkfilm.
5. Scream (2011)
Etter 11 års pause gjør Scream comeback med en tredje oppfølger, og det er tidlig klart at filmskaperne har tenkt å gjøre en storslått tilbakekomst, noe jeg ikke synes de har lykkes med i det hele tatt. Åpningssekvensen er en film i filmen (kalt Stab) i filmen. Dette kan sees på som noe supersmart og originalt, men fra min side fremkaller det mest et tungt sukk over denne Inception-referansen. De fortsetter å ri på bølgen av hva som er aktuelt gjennom hele filmen, og det betyr alt fra found footage til reboots. Mye dreier seg også om sosiale medier, noe jeg ikke synes er det minste morsomt i slasherfilmer. Men jeg er gammel, trangsynt og konservativ, så det får jeg bare akseptere, for en av Screams styrker har alltid vært at den er tidsriktig, og sosiale medier var i aller høyeste grad et hett tema i 2011. Nye karakterer introduseres, og den mest fremtredende er kanskje Jill, som er kusinen til Sidney Prescott (Neve Campbell), seriens siste jente, som jeg synes er litt kjedelig og feig. Det trenger ikke alltid være en slektning som gjør entré og står i sentrum, det kan også være en karakter som ikke har noen som helst familiebånd.
4. Scream 3 (2000)
Denne andre oppfølgeren er enda mer meta enn den forrige, ettersom filmen for det meste utspiller seg på filmsettet til Stab 3, og innspillingsstedet er også flyttet til Hollywood. Jeg husker at jeg ble skuffet over filmen da den kom ut ved årtusenskiftet, og ingenting har egentlig forandret seg med årene. Det skal sies at filmen kom ut på et relativt ubeleilig tidspunkt, hvis det er det rette ordet, med tanke på Columbine-massakren. Filmstudioet beordret Wes Craven og teamet hans til å inkludere mer humor og mindre vold. Som sagt så gjort, og det ble sikkert godt mottatt, men i dette tilfellet var mer humor og mindre vold en negativ ting. Enda kjedeligere blir det når det avsløres at filmens morder er Sidneys halvbror og hjernen bak mordernes plan i den opprinnelige filmen. Etter denne filmen tok serien, som nevnt ovenfor, en pause på 11 år før neste oppfølger, som i ettertid er svakere enn denne.
3. Scream (2022)
En lang pause betyr ikke alltid en dårligere film, som ovenfor, men de 11 årene (igjen) som gikk mellom den fjerde og femte filmen (som merkelig nok bare heter Scream, som originalfilmen) innebar en slags ny begynnelse. Volden er tilbake, og mye føles nytt og friskt. På en positiv måte, kan jeg legge til, for en tradisjonalist som meg. Når det gjelder skrekk- og slasherfilmer, altså. Jeg tror også Wes Craven satt i regissørstolen oppe i himmelen, så ned og ga to tommeltotter opp. Nye metabegreper introduseres, nemlig requel, som er en kombinasjon av remake og oppfølger, der dette betyr at en serie startes på nytt, men med gamle karakterer som ikke er drivkrefter som før. Det føles friskere enn på lenge. Likevel kunne hallusinasjonene/drømmesekvensene med Billy Loomis, en av drapsmennene fra den første filmen, vært utelatt.
2. Scream 2 (1997)
En fullverdig oppfølger som tjente inn nesten like mye penger som originalen (noe som gjør Scream 2 til den nest mest innbringende filmen i serien). Wes Craven tar oss med på en tur, og leverer mer av det samme uten å gjenta seg selv nevneverdig. En kul scene er når Ghostface jager Gale og Dewey i de lydisolerte rommene, en strålende visuell metafor som lener seg mot Hitchcock med sin klaustrofobiske følelse. Craven kan sine saker! En annen ting han gjør, er å sjokkere oss ved å drepe skrekkfilmkjenneren Randy, midt på lyse dagen. Han fungerte som et slags talerør, eller en form for forteller om du vil, for oss skrekkfilmnerder som så på. Det er rett og slett en veldig bra oppfølger som leverer det man ønsket seg på forhånd.
1. Scream (1996)
Ingen av de ovennevnte kan selvfølgelig konkurrere med originalen, som etter min mening er en av de absolutt beste filmene i moderne (skrekkfilm-)tid. Jeg så den sist på Halloween og ble nok en gang slått av hvilken perfekt skrekkfilm den egentlig er. Det er ekte spenning gjennom hele filmen, stilige mord (noe som er positivt i denne sammenhengen), og en selvbevissthet som er helt utrolig. Filmen veksler virkelig mellom å hylle slasherfilmer og å gjøre narr av sjangeren. Vi ser alle slags referanser til skrekkfilmer som gjør nerder som meg helt i ekstase. Det er også fascinerende og forfriskende å se en mer menneskelig morder enn for eksempel Jason Voorhees og Freddy Krueger. Det ser man allerede i åpningsscenen når Ghostface blir slått ned to ganger, først av et slag i ansiktet og deretter av et spark rett i kronjuvelene. Jeg tror jeg lar det være med det, for det er ikke utenkelig at det dukker opp en mer dyptpløyende artikkel om denne filmen i en ikke altfor fjern fremtid.
Er du enig i denne rangeringen, eller ville du ha gjort det annerledes?
