Squid Game: Sesong 3

Jeg har alltid vært fascinert av Squid Game. For meg er det scenografien, kombinert med den nesten karikerte ondskapen som setter inn når grådigheten får lov til å fortære alle andre umiddelbare instinkter. Det er en nedadgående spiral til helvete, der selv de beste mennesker lar seg korrumpere for økonomisk vinning.

Men samtidig har hele premisset alltid hatt en utløpsdato. Den ganske åpenbare symbolikken og det singulære rammeverket er så tydelig at selv om andre sesong utvidet litt, har vi etter hvert sett hva Hwang Dong-hyuks univers har å by på.

Derfor er det så forfriskende at selv om Squid Game fortsatt er Netflix' største suksess noensinne målt på en rekke parametere så er dette om ikke annet slutten på hovedserien. Denne kortere sesongen på bare seks episoder avslutter Seong Gi-huns historie. Og heldigvis avslutter vi med et emosjonelt, intenst og velkonstruert smell.

Den tredje sesongen fortsetter der den andre sesongen slapp. Seong Gi-huns opprør har slått feil, The Front Man har avslørt seg selv, og spillet fortsetter. Samtidig intensiverer politimannen Hwang Jun-ho sin leting etter øya der lekene finner sted, og nordkoreanske Kang No-eul kan ende opp med å stikke kjepper i hjulene - de tre enkelttrådene samles langsomt i to særdeles eksplosive avslutningsepisoder.

Det er vanskelig å beskrive handlingen eller karakterutviklingen uten å nærme seg potensielle spoilere, så la oss bare si at hele det brede sørkoreanske skuespillerkorpset fortsatt leverer strålende prestasjoner som balanserer på en knivsegg mellom det følelsesmessig hardtslående og det usannsynlig karikerte, som om det hele var en slags parodi.

Det samme kan dessverre ikke sies om de vestlige "VIP-ene" som, som i første sesong, sjekker inn for å overvære de dødelige kampene. Det er helt utrolig at så talentfulle filmskapere, både sørkoreanere og Netflix' internasjonale team, har godkjent alt fra manus til levering her, og det føles nesten som om replikkene ikke bare er skrevet av en AI, men også fremført av en. Faktisk er forskjellen mellom de sørkoreanske skuespillernes troverdige prestasjoner og det tullet som kommer ut av munnen på disse VIP-ene så slående at jeg mistenker at det på en eller annen måte er en del av parodien. Kanskje det er slik de ser på oss? Uansett er det uakseptabelt dårlig.

Ellers er scenografien, musikken og tempoet perfekt, og skaper et smell av en avslutning som, selv om den ikke akkurat finner opp hjulet på nytt, leverer en minneverdig avslutning på en serie som vil gå inn i historien for mange - og det er også fordi den vet når den skal gi seg.