Superstore superhelt-overraskelser

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Epost *

Navn *

(10) Avengers

Joda, nå hadde Marvel Studios befestet sin posisjon som de beste i subsjangeren, og det var ingen tvil om at de skulle spille ut alle kortene, bruke alle pengene og putte alle heltene de da allerede hadde i sine egne filmer inn i Avengers. Full fart fremover, full rulle - maksimalt budsjett, og alt det der. På denne måten var det selvsagt ingen stor overraskelse at Avengers ble et spandex-spektakel vi aldri hadde sett maken til. Men jeg trodde ikke på en ensemblefilm av den typen Feige og Whedon bestemte seg for å lage, og etter den meget bleke Thor og den meget middelmådige Iron Man 3 var jeg mildt sagt skeptisk. Jeg hadde forventninger, noe som resulterte i et fullstendig kinosjokk da det viste seg at Avengers var helt vanvittig bra. Velskrevet, finurlig formulert, frisk, morsom, nerdete og superstilig med karakterportretter som føltes tradisjonelle og tegneseriekorrekte og superfriske - alt på samme tid.

(09) Hellboy

Det føltes veldig merkelig at Columbia Pictures ga Guillermo del Toro frie hender til å prøve å overføre Dark Horse Comics' undergrunnssuksess Hellboy til det store lerretet. Det føltes også dødsdømt da Mignola selv uttalte i britisk presse før kinopremieren at han ikke likte det Del Toro hadde gjort med sin elskede tegneseriefigur, og på forhånd luktet dette langt på vei flopp. Men! The Old Man from Hell kom ut av intet og stormet inn i sjangeren som en rødmusset virvelvind. Filmen i seg selv var fryktelig underholdende, Pearlman var perfekt i rollen som Hellboy, og selvfølgelig viste det seg at Del Toros merkelige estetikk og mørke billedspråk passet perfekt sammen med Mignolas stilistiske tegneserier.

(08) Captain America: Winter Soldier

Personlig føltes First Avenger-debuten til den Supermann-aktige, heltemodige, svigermorsdrømmeduftende kjedsommelige Steve Rogers som en glipp. Bortsett fra scenen der han forvandles i Tony Stark Seniors spesialbygde mutasjonskammer (med tilhørende biljakt til fots), er det en direkte dårlig film, spør du meg. Jeg hadde derfor absolutt null forventninger til oppfølgeren der vi skulle følge en kunnskapsløs Cap i en "moderne setting" etter at han våkner opp fra sin lange dvale.

(07) Blade

Regissøren hadde aldri laget en spillefilm før, Blade var relativt ukjent selv for tegneseriefans og ingen av oss skjønte noe som helst da det ble klart at New Line Cinema skulle investere hundrevis av millioner i å lage en skrekk/actionfilm basert på en Marvel-figur. Til å begynne med hørtes Blade ut som en ren katastrofe. Dette skulle imidlertid raskt vise seg å være helt feil, for Blade var ikke bare en bemerkelsesverdig film på mange måter (mørk, voldelig, blodig, spennende, kul og med en utrolig velmotivert og deilig mytologi), men den innbrakte også mye penger til et filmselskap i økonomiske vanskeligheter.

(06) Ant-Man

En film om en mann som gjør seg så liten at han kan ri på ryggen til flygende maur, med den gamle mannen fra I Love You, Man i hovedrollen. Det føltes ærlig talt som en eneste stor, dårlig vits på forhånd. Men den ferdige filmen, dyktig orkestrert av Yes Man-regissør Peyton Reed med manus av Shaun of the Dead-skaperen Edgar Wright - skulle vise seg å være mye bedre enn premisset lovet. Rudd var perfekt i hovedrollen, og det samme var Douglas og Lilly. Humoren var midt i blinken, og den lille skalaen (både i overført betydning og bokstavelig talt) på fortellingen gjorde at den føltes intim og koselig i motsetning til Marvel Studios' vanlige spektakulære produksjoner.

(05) Batman

Den eneste Batman vi hadde sett utenfor tegneseriene på denne tiden, var 60-tallsserien med en sørgelig udugelig Adam West (uten en muskel på kroppen og med påmalte øyenbryn på utsiden av masken) som Bob Kanes maskerte hevner. Kapoow! Lousy var bare fornavnet, noe som på mange måter betydde at de fleste på den tiden hadde utelukket Batman fullstendig når det gjaldt hans mulige fremtidige karriere som stor filmstjerne. Men så kom Beetlejuice-mannen Tim Burton inn i bildet og lovet (dyrt og hellig) at han skulle kunne hjelpe Warner med en totalrenovering av alt som hadde med Batman å gjøre, noe han (som vi alle vet) også gjorde. Sjokket da Batman ble rullet ut på kinoene (1989) var totalt, og jeg husker praten på skolen. Alle var lyriske, og det var på mange måter denne filmen som startet hele sjangeren som i dag har blitt mettet noe enormt av ti årlige tegneserierullinger.

(04) Sin City

I nesten 25 år ble Frank Millers drømmeprosjekt Sin City beskrevet som en av de relativt få tegneseriene som ikke kunne bli spillefilm. Den var for stilistisk, for rå, for mørk, for voldelig og for mye Miller til å kunne overføres til lerretet. Men... Desperado-gubben Robert Rodriguez fikk en idé, etter å ha blitt ekskludert fra Hollywood-fagforeningen og kastet ut av Tinseltown, og startet sitt eget studio i Texas. Sammen med Frank klarte han kunststykket å fange perfekt det som gjorde tegneserien så genial, og Sin City står som en av de absolutt beste filmene i denne sjangeren som noen gang er laget.

(03) Guardians of the Galaxy

La oss være ærlige her, ingen kjente til tegneserien før Marvel lot galningen Gunn gjøre den om til en overdådig Hollywood-film. Og jeg mener ingen, knapt nok de mest ivrige Marvel-samlerne. Som Gunn har for vane, valgte han et knippe obskure figurer fremfor tegneseriegigantens mer kjente fjes, alt for å få plass til sin pulpete, supertypiske fortellerstil og snodige humor. Det var også slik at den korpulente Parks &; Rec-komikeren Chris Pratt aldri føltes som en hunky, veltrimmet hovedrolleinnehaver på forhånd, og med det sagt var forventningene til denne filmen lik null. Ikke-eksisterende. At den til slutt ble helt briljant, gjør at den står støtt som en av subsjangerens største overraskelser.

(02) Watchmen

Mange manusforfattere hadde forsøkt å ta fatt på oppgaven med å forvandle Alan Moores mørkt morsomme, satirisk skarpe og briljante kommentar til 1980-tallets stadig ekspanderende verden av tegneseriehelter, men ingen hadde lykkes. Mang en regissør hadde forsøkt å strukturere en måte å filmatisere bestselgeren Watchmen på, og alle hadde hoppet av. Men så tok Metal Gear Solid-stemmeskuespilleren David Hayter på seg oppgaven med å skrive om manuset, mens Dawn of the Dead-regissøren og den tidligere musikkvideogiganten Zack Snyder sa ja til å regissere. Sammen med den prisbelønte Larry Fong bak kameraet klarte de alle det nesten umulige kunststykket å yte Moores tegneserieroman rettferdighet i det jeg anser som tidenes beste tegneseriefilm og tidenes største tegneseriefilmoverraskelse.

(01) Iron Man

Marvel hadde ambisjoner, men ingen erfaring, ingen erfarne studiosjefer eller anerkjente, prisbelønte regissører. De fikk den tidligere assisterende produsenten (hos Marvel) Feige og hans kompis Jon Favreau til å foreslå at de kunne spare mye penger ved å droppe forslagene om å la Matt Damon eller Tom Cruise spille hovedrollen i deres første egenproduserte film, og i stedet satse på Robert Downey Junior, som relativt nylig hadde blitt løslatt fra sin siste runde på avvenningsklinikken for rusmisbrukere. Marvel Studios var grunnlagt, og til tross for at de manglet et manus, satte Feige, Favreau og Downey alle kluter til da de sammen skrev manuset til det som skulle bli en av Hollywoods største underdog-suksesser noensinne. Som samler leste jeg aldri særlig mye Iron Man, jeg forsto aldri hvorfor Marvel ville begynne i den enden, og jeg trodde aldri på forhånd at Downey ville fungere i rollen. Null reelle forventninger. På en film som skulle vise seg å bli helt fenomenal.