Superstore superheltskuffelser

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Epost *

Navn *

Det har kommet mange gode superheltfilmer opp gjennom årene, og mange utrolig dårlige. Så er det en hel haug med filmer som kanskje ikke er fullt så råtne som de blir beskrevet, eller kanskje til og med klart godkjent, men hvor forventningene har vært skyhøye. Som gammel tegneseriesamler og tidligere fan av sjangeren har jeg selvsagt sett mange filmer preget av sine spandexkledde helter som har skuffet meg, og dette er min personlige toppliste over de største av dem.

(10) Guardians of the Galaxy Vol. 2

Den første kom virkelig ut av det blå, og selv om jeg hadde lest et par av tegneseriene som Gunn baserte sin pulp-pregede omgang med fargerike antihelter på, var jeg virkelig ikke forberedt på hvor fantastisk Guardians of the Galaxy skulle bli. Dette betydde selvfølgelig at jeg hadde store forhåpninger til oppfølgeren. Mer 80-tallsmusikk, mer Drax, mer Star-Lord og Ego the Living Planet i midten av det hele. Jeg hadde høye forventninger. Skyhøye. Som jeg burde ha hoppet over, for denne oppfølgeren var så sliten, så kjedelig. Bortsett fra en eneste vellykket scene mellom Mantis og Drax, gikk Gunn virkelig av skaftet, og skuffelsen var et faktum.

(9) Suicide Squad

Det føltes litt som en perfekt kombinasjon. End of Watch/Training Day-Ayer, en gruppe mørke, gretne, voldelige, barnemishandlende skurker som nå skulle opptre som helter for å unngå å bli henrettet i fengsel. Med den alltid undervurderte tegneseriefiguren Deadshot og Harley i front. Det kunne selvfølgelig ha blitt veldig bra. Tung. Mørk. Blodig. Voldelig, og midt oppi det hele skulle Batfleck dukke opp, klar til å dele ut juling. Filmen vi fikk var imidlertid ikke noe annet enn en stor, dyr superfiasko, og skuffelsen var selvfølgelig stor. Men uansett hvordan jeg ser på det, er den bedre enn Gunns Suicide-reboot, som står støtt som verdens mest langdryge, konsentrerte penisvits.

(8) Kick-Ass 2

Jeg elsker Mark Millar, og jeg elsker Kick-Ass i tegneserieform. Jeg er også veldig, veldig glad i Matthew Vaughns nå 15 år gamle filmatisering, som fanger essensen av tegneserien perfekt. Det gjør imidlertid ikke oppfølgeren. Vi snakker om en utvannet, slapp dynge som aldri burde ha blitt utgitt. Jeg husker at skuffelsen var enorm.

(7) Spider-Man 3

Spider-Man 2 er etter min mening ikke bare den aller beste Spider-Man-filmen, den er også den tredje beste tegneseriefilmen som noensinne er laget. Et ultrafarget mesterverk som fanger Doc Op og Parker perfekt på en måte som ingen andre filmer om Stan Lees rødkledde edderkoppgutt har vært i nærheten av å gjøre. Sandman, Venom, dansescenen der Parker blir emo - alt var dårlig her.

(6) Sin City: A Dame to Kill For

Hvis du rister meg våken midt på natten og under pistolhot krever min personlige liste over de beste tegneseriefilmene gjennom tidene, vil jeg svare Watchmen (Director's Cut, selvfølgelig) som nummer én og Sin City som nummer to. For evig og alltid. I en absolutt evighet. Så høyt elsker jeg Robert Rodriguez' helt perfekte filmatisering av mine favoritttegneserier for tenåringer, Frankie Millers fantastiske Sin City. Like god som den er, filmen, like forferdelig synes jeg den andre er der i stedet ingenting fungerer som det skal. Er det én film her som virkelig aldri burde ha blitt laget, så er det A Dame to Kill For.

(5) Deadpool & Wolverine

Den første Deadpool-filmen dukket virkelig opp av den ordspråklige røyken etter Ryan Reynolds' ukjente "lekkasje" av konseptmaterialet som Fox takket nei til, og som deretter ble en hysterisk greie på nettet som studioet til slutt bare måtte finansiere. På mange måter var Deadpool en av de filmproduksjonene som aldri burde ha eksistert, men da den først kom ut, viste den seg å være en genistrek, tonalt midt i blinken, forferdelig underholdende, skrudd og helt fantastisk. Den andre, med en tannknusende Cable i sentrum, var også god, men aldri like god, mens den tredje var en mindre katastrofe. Da Reynolds endelig fikk Disneys tillatelse til å la tegneseriekompisene (som alltid har hatet å elske hverandre) Pool og Logan jobbe sammen, virket det som om verdens beste tegneseriefilm kunne staves Deadpool & Wolverine. Men slik skulle det ikke bli. Langt ifra. Milevis unna. Deadpool & Wolverine handlet egentlig ikke om noe som helst, og hele greia med hvordan de hoppet mellom tilfeldige scener uten noen egentlig rød tråd eller fellesnevner utover banning og mumling, fikk meg til å begrave gubbehodet mitt i hendene flere ganger enn én.

(4)The Batman

Det er sant at jeg på forhånd var ekstremt skeptisk til at han skulle kunne fungere i rollen, den gamle Twilight-prinsen Emo-Robert. Men det faktum at den ekstremt talentfulle Planet of the Apes-regissøren Matt Reeves sto bak roret, og at han ønsket å fordype seg i Finchers Se7en og lage en mørk, gotisk, tung detektivhistorie med så lite fargerikt heltemot som mulig, hørtes veldig tiltalende ut. Farrells toppsminkede gangsterpingvin føltes også superlovende på forhånd, og det samme gjorde fotograf Greig Fraser. sluttresultatet var vakkert som bare faen. En av de flotteste filmene jeg noensinne har sett, mye takket være Fraser og bruken av Epic Games' effektsuite. Som film var den en tynn, hul, ekkoaktig, halvferdig Se7en-kopi der overflaten var viktigere enn substansen i hver eneste scene, og som Batman-film var den nesten like dårlig som Clooney-filmen.

(3) Man of Steel

Jeg har aldri vært noen fan av Supermann som helt, og dermed heller ikke lest mange tegneserier med det underbuksekledde romvesenets høytflyvende bedrifter, men jeg trodde likevel at Watchmen-regissøren Snyder, med hjelp av Chris Nolan (manus), kunne få noe ut av det. Castingen av Crowe som far Jor-El, Costner som adoptivfar Kent og Cavill som Superman virket på forhånd glimrende, og jeg gledet meg til en mørkere og mer seriøs tone, slik Nolan har gjort i sine tre Batman-filmer. Til tross for en grei start, en unnskyldning for Supermann-drakten og en anstendig tolkning av karakteren av Henry, var og er Man of Steel imidlertid en av de største filmskuffelsene i mitt voksne liv. Fokuset var hele tiden på ondskap og skuespillet fremfor karakterene, og det ble raskt springende, rotete og generelt dårlig.

(2) Superman (2025)

Det hørtes ganske morsomt ut på forhånd da Gunn begynte å snakke om at han ville lage ultrafarget pulp med en 60-tallstone av sin "nye" Supermann. Jeg så for meg like deler Pixars De utrolige og Gunns undervurderte Super (2010), men fikk til slutt ingenting av det. Superman (2025) føltes for meg som om vi, seerne, hadde blitt kastet inn i en pågående Warner/CW-serie etter ni episoder, og som om Gunn hadde ambisjoner om å parodiere hele sjangeren, men ombestemte seg halvveis og i stedet kastet sine egne konsepter over bord og la inn alle de parallelle universene, sorte hullene og den totale ødeleggelsen av hele birollelisten som han selv har sagt at han hater. For meg er Superman (2025) en av årets dårligste filmer og en massiv, massiv skuffelse.

(1) Avengers: Endgame

I elleve år og 22 filmer hadde Feige & Co bygget, bygget, bygget og bygget det mest ambisiøse og fremfor alt påkostede delte universet i filmhistorien, og da det endelig skulle komme et crescendo i milliardklassen i form av Endgame, virket det åpenbart for meg at vi ville få se timelange kamper mellom Thanos og hæren hans mot Avengers som jeg antok ville samle seg i store grupper og ta hevn for den lilla store mannens "snap". Jeg antok at Hulk ville komme seg ut av sin ekle impotensperiode og endelig få sin hevn over Loke og Widow, og jeg antok at Fat Thor bare var et dårlig PR-triks for å forvirre oss fans på forhånd. Det viste seg at Russo-brødrene og Kevin Feige satte i gang så mange tvilsomme ideer at sluttresultatet av den store finalen på en elleve år lang superheltreise skulle ende opp som det dyreste antiklimakset i filmhistorien.