Etter hvert som The Witcher skrider frem er det tydelig at Netflix' beist er noe helt annet enn Sapkowski-bøkene, som mange av oss håpet at skulle få den kjærligheten de fortjener. For hver nye sesong føles det nesten urettferdig å bedømme Netflix' The Witcher som en filmatisering, ettersom det ser ut til at de for det meste har gitt opp den jakten. Hvis vi utelukkende skulle bedømme den ut fra hvor tro den er mot kildematerialet, ville The Witcher fått en feit nuller, kanskje én av ti hvis vi føler oss snille. Det kan være en nesten uhyggelig opplevelse å se The Witcher som fan av bøkene, ettersom vi ser personer med kjente navn, plottlinjer som ser ut som om de går i en kjent retning, og steder vi husker godt, men etter alt fra noen få episoder til noen få minutter er de alle ugjenkjennelige.
Men å dømme The Witcher for hva fansen vil at den skal være, ville være en håpløs oppgave på dette tidspunktet, så i stedet er det best å vurdere den for hva den er. Sesong 3 Volume 1, for eksempel, er en serie som er full av feil, men som klarer å redde seg selv fra å bli en total katastrofe takket være noen solide prestasjoner og en sterk åpning og avslutning.
Vi fortsetter omtrent der vi slapp på slutten av sesong 2. Geralt, Ciri og Yennefer er på flukt, og Cintran-prinsessen blir forfulgt overalt. De er ikke i stand til å oppholde seg på ett sted i mer enn en kort periode, og må hoppe fra det ene provisoriske hjemmet til det andre. Geralt og Yennefer vet at dette ikke kan fortsette, og dermed starter jakten på et trygt sted for Ciri, som egentlig er hovedmålet med første halvdel av denne sesongen. Som sagt skiller episode 1 seg ut som en av de sterkeste som The Witcher har produsert, med et lavere tempo som lar oss nyte karakterene Geralt, Yennefer og Ciri mens de bygger opp sin pseudo-familiedynamikk. Det hjelper at Freya Allan (Ciri), Anya Chalotra (Yennefer) og Henry Cavill (Geralt) har en sterk kjemi på skjermen som jeg gruer meg til å miste når Cavill forsvinner.
Etter åpningen klarer imidlertid ikke The Witcher å ta seg opp, og feilene blir mer iøynefallende. I dette mellomrommet mellom en solid åpning og finale må vi tåle tre episoder som føles som om de ikke gjør noe mer enn å tråkke vannet. Det er her The Witcher burde komme i gang for fullt, når vi forlater de slentrende novelleantologiene og går over til Geralts hovedoppdrag. I stedet blir vi bare tvunget til å kaste bort tiden til noe kan skje. Monsterkamper, svingete, unødvendige sideplott og flere tilfeldige ideer bidrar til å gi oss en følelse av at det ikke legges nok tro på hovedsporet i denne historien, og hvis det er tilfelle, blir spørsmålet igjen hvorfor dette er en serie som heter The Witcher. For å gjøre vondt verre er det andre elementer som føles utrolig forhastede. Det er som om serien sprinter til visse øyeblikk før den er klar til å komme dit, og så bestemmer seg for at akkurat når du tror at du er i ferd med å komme inn i det, er det på tide å sette på bremsen igjen, for hvis forfatterne får deg for begeistret for en plotutvikling, bryr du deg kanskje ikke om det siste CGI-monsteret de har dyttet inn for å sikre at du ikke har mistet interessen på samme måte som et småbarn skriker og vifter med armene for å få oppmerksomhet.
Koreografien i disse kampene, og sverdkampene generelt, er ofte godt utført, og monsterdesignene er flotte. Jeg elsket spesielt en grusom body horror-skapning som dukker opp i episode 2. Men disse er i altfor stor grad grunnen til at du bør se The Witcher. Det gir en overfladisk visning av øyeblikk som ikke er noe mer enn tomme kalorier. De fyller tiden din, men gir deg ikke noe av den dybden som serieskaperne og manusforfatterne lover deg for hver sesong som går. I stedet for karakterer som vi kjenner like godt som noen av menneskene i livene våre, behandler The Witcher sine mange medvirkende som brikker i et passe kjedelig sjakkspill. Ofte mangler de reell motivasjon og fornuft, og i stedet skifter de etter hva plottet måtte ønske. Noen av dem har også gått ut på dato og står i veien for en jevnere og strammere serie, mens andre, viktigere fremtidige aktører blir satt på sidelinjen.
Ingen steder føles skrivingen slappere enn i dialogen på The Witcher. Modernismer og klossete amerikanismer florerer og fjerner enhver følelse av at denne verdenen kunne ha eksistert. Det er virkelig fanfiction-nivå, men ikke skrevet av ekte fans. Selv om en verden med monstre og magi aldri kommer til å føles realistisk, bør ikke rollefigurene snakke som om de nettopp har kommet ut av en Riverdale-episode, enten ved å forme setninger som passer best i et high school-drama eller ved å spy ut forklaringer så unaturlig som mulig. Alt som har med magi å gjøre denne sesongen ville fått meg til å spisse ørene, ettersom de prøver å innføre denne latterlige regelen i verden om at ildmagi er forbudt, og nå har en merkelig forestilling om at portaler kan bli ødelagt. Enda verre er det at Ciri på et tidspunkt refererer til vannmagi, jordmagi og luftmagi, som om vi venter på at Avataren skal komme tilbake. Og hvis jeg hører ordet monolitt én gang til, kan jeg bli nødt til å rive av meg håret.
Selv ikke Cavill og den vanligvis så solide Jaskier går fri for en og annen klønete replikk, noe som bare blir verre når vi tenker på at dette er siste gang vi ser den en gang så lidenskapelige Cavill i rollen som Geralt. Selv om dialogen kan virke ubetydelig, ødelegger den andre virkelig gode aspekter ved serien, og trekker deg ut av en ellers visuelt imponerende verden. Fantasy kan gjøre det bedre, den kan trekke deg inn i karakterene og verdenen ved at talen føles naturlig. Og likevel, enten på grunn av inkompetanse eller manglende vilje til å lese korrektur, klarer ikke The Witcher å matche kvaliteten på de beste eller til og med anstendige fantasy-TV-seriene der ute.
Det som kanskje er mest irriterende med hele opplevelsen av å se The Witcher, er at det i bunn og grunn likevel er noe der. Den kommer aldri til å bli så god som den kunne ha vært, men det er fortsatt en sjanse for forløsning. Joey Batey som Jaskier, Cassie Batey som Philippa og Graham McTavish som Djikstra gjør alle sitt beste i rollene de har fått, og selv om de ikke er like gode som i boken, er de likevel utrolig severdige på lerretet. Batey fortjener spesielt en applaus som seriens kontinuerlige scenetyv og eneste kilde til faktisk komedie. Rivaliseringen hans med nykommeren Valdo Marx er også alltid morsom å se på.
Anya Chalotras Yennefer blir bedre og bedre for hver sesong, og selv om Cavill ikke har hjertet med seg lenger, er det fortsatt tydelig at han elsker Geralt. Det er derfor synd og skam at materialet i denne serien har vært så ujevnt, for ikke å si fryktelig svakt så langt. Forhåpentligvis, med den cliff-hangeren som sesong 3 Volume 1 etterlater oss på, kan vi se en ny start for The Witcher, men håpet om en bedre fremtid tilgir ikke de alvorlige syndene i seriens fortid. Det er på ingen måte like smertefullt som sesong 2, og jeg likte to episoder, men jeg likte ikke å traske gjennom gjørma for å komme til dem.
