Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler
Journey

Tiårets spill: Journey

Vi fortsetter vår artikkelserie om de beste spillene fra forrige tiår. Denne gangen tar Ingar oss med på en reise gjennom Journey.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Du våkner opp. Du vet ingenting om hvem du er, hvor du er eller hvordan du kom deg dit. Du ser deg omkring. Overalt hvor du kan se er det ingenting annet enn sand. Gule, varme sanddyner, så langt øyet kan se utover den fjerne horisonten. Eller, det stemmer ikke helt. Langt i det fjerne, gjennom disen som ofte oppstår når varmluft stiger opp fra ørkensanden, ser du en vakker, lysende fjelltopp. Fjelltoppen er det eneste som bryter landskapsbildet i ørkenen. Du forstår umiddelbart at fjelltoppen er stedet du vil gå, og begynner å traske.

Etter å ha gått en stund over sanddynene kommer du til en klippevegg. Oppe langs veggen ser du noe som ligner en vei, men hvordan du skal komme deg opp dit og videre i retning fjellet i det fjerne forstår du bare ikke. Idet du løfter øynene, ser du noe: En vandrer, kledd i en rød kappe akkurat som deg. Dere kan ikke snakke sammen med ord. Eneste måten dere kan kommunisere på, er å lage noen lyder som høres ut som toner. Er du observant merker du at tonene resonnerer med bakgrunnsmusikken som forresten akkurat endret seg litt da det kom en annen vandrer langs veien. Manglende kommunikasjonsmuligheter til tross skjønner du at dere to er likesinnede, og at dere skal samme vei. Sammen finner dere veien opp langs klippeveggen, og dere fortsetter et stykke videre sammen. Veien til fjelltoppen har bare akkurat startet, men med en medvandrer ble reisen plutselig mye lettere og overkommelig.

Journey

Omtrent slik føles de første minuttene av Journey, et spill som revolusjonerte hvordan vi tenkte og snakket om spill da det kom ut på PlayStation 3 i 2012 (spillet har senere også blitt tilgjengelig på PlayStation 4 og PC). Spillet gikk hen og vant en rekke Game of the Year-priser verden over, selv om spillet virker forholdsvis simpelt ved første øyenkast og bare varer en to-tre timer. Ved nærmere analyse er det imidlertid ingenting simpelt ved Journey, og tvert imot er det dybden i denne tilsynelatende enkelheten som gjør Journey til et av de beste spillene fra forrige tiår.

La oss ta noe av det historiske først. Da Journey ble lansert i 2012, var det digitale markedet på konsoller fortsatt relativt smalt. PC-brukere hadde for lenge siden vendt seg til å kjøpe spillene digitalt via Steam eller tilsvarende tjenester, men på konsoll manglet man fortsatt lokkemiddelet som skulle få brukerne over på den digitale butikken, et problem som særlig gjaldt for PlayStation (Xbox 360 hadde fått noe drahjelp av titler som Super Meat Boy). Journey ble spillet som for alvor skulle åpne PlayStation Store for mange PlayStation-eiere, ettersom spillet kun var tilgjengelig digitalt i Sonys butikk. I dagens marked virker det nesten merkelig at dette skulle være en høy terskel for folk, men i 2012 var det fortsatt mange spillere som satt på gjerdet når det gjaldt slike tjenester til konsoll.

Men dette er likevel ikke grunnen til at Journey trekkes frem som et av de beste spillene fra forrige tiår. Det er det spillets teknikk, stilart, fortellerteknikk og ikke minst den fantastiske musikken til Austin Wintory som sørger for.

JourneyJourney

Hvordan man opplever som Journey som spill er en personavhengig fortelling. Én person kan gå gjennom spillet uten å møte en eneste annen skapning, og med det få en noe tom og meningsløs spilleropplevelse. Andre kan derimot møte andre spillere allerede fra første stund og oppdage spillets magi så tidlig som overhodet mulig. Journey er nemlig et spill hvor spillerne møtes over nett, men uten muligheter til å kommunisere med hverandre utover å trykke på en av knappene, noe som forårsaker at man lager en liten «pling»-lyd. På tross av denne begrensede kommunikasjonsmuligheten knytter man et merkelig fellesskapsbånd med de andre spillerne, og vandringen gjennom Journeys landskap blir langt varmere og mer innholdsrik hvis man vandrer sammen med en annen. Det er en type sammen-uten-å-være-sammen-mekanikk få andre har gjort verken før eller siden, og det er først med fjorårets Death Stranding at vi har sett en noe lignende mekanikk som fungerer like godt både spillmekanisk og tematisk sett.

For i likhet med Death Stranding er Journey et spill om selve livet. Det er en symboltung fortelling om livets oppturer og nedturer, om de lyse og lette stundende og de mørkeste dalene fulle av frykt og kulde. Dette rammes ikke bare inn av online-mekanikken, men også av den særdeles vakre stilarten i spillet, som presterer å formidle et vell av følelser på mesterlig vis. Journey er et spill man kan sette pris på uten å se spillet i aksjon engang, for med sin vakre kunst og rødoransje fargepalett er dette en fryd for øyet med sine fantastiske landskaper og estetiske uttrykk. Med denne fantastiske stilarten og den dype tematikken er det ikke uten grunn at Journey lenge har vært et av spillernes trumfkort i «Er spill egentlig kunst»-diskusjonen, en rolle Journey de senere årene har fått dele med spill som Ori and the Blind Forest, Undertale og GRIS, for å nevne noen.

JourneyJourney

Det hele kobles dessuten sammen av et uforglemmelig lydspor av Austin Wintory, som senere har komponert musikken til spill som The Banner Saga og det norske spillet Pode. Wintorys grep som komponist er enkle, men samtidig svært geniale. Ved å innlede spillet med hovedtemaet Nascence, som åpner med en klokkeklar og definerende cello, setter Wintory umiddelbart en melankolsk, lengtende og søkende stemning. Nascence stopper imidlertid ikke der, men bygger opp et orkester i et stadig sterkere crescendo før musikken stopper brått, hvorpå du som spiller begynner eventyret ditt i stillhet i ørkenen. Det er et enkelt, men samtidig briljant grep som viser hvor integrert musikk kan være i spillopplevelsen. Utover spillet setter Wintory til enhver tid perfekte toner til stemningsleiet, fra den lette og lekende melodien The Road of Trials man hører mens man sklir ned sanddynene til de mørke, dystre resonansene i Descent som durer i bakgrunnen i spillets mørkeste deler.

Senere i spillet virker musikken sammen med online-funksjonaliteten, som tross alt er kanskje Journeys viktigste element. Når en annen spiller begynner å slå følge med deg, vil en harpe og en fiolin veves inn i musikken man ellers hører i området man befinner seg i. Jo lengre borte dere to havner fra hverandre, jo svakere blir disse instrumentene, helt til de forsvinner når din medvandrer takker for følget og logger av. Det er slike grep som gjør at spillere legger fra seg Journey og kan fortelle om vidt forskjellige opplevelser.

Mange spill har senere vandret i Journeys fotspor i et forsøk på å få til noe av det samme dette spillet klarte. Det at Journey fortsatt er en målestokk for slike spill sier sitt: mange har forsøkt, men ingen har klart helt å vippe dette spillet av tronen. Muligens hviler dette i Journeys ekstreme kompleksitet til tross for sin tilsynelatende enkelhet, og få andre spill har klart å gi oss en like vakker metaforisk reise gjennom livet som Journey.

Relaterte tekster

JourneyScore

Journey

ANMELDELSE. Skrevet av Daniel Guanio

Den perfekte kombinasjonen av kunst, interaksjon og underholdning er funnet, årets hittil beste skjermopplevelse heter Journey.

Tiårets spill: Journey

Tiårets spill: Journey

ARTIKKEL. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Vi fortsetter vår artikkelserie om de beste spillene fra forrige tiår. Denne gangen tar Ingar oss med på en reise gjennom Journey.

Journey-musikken slippes på vinyl

Journey-musikken slippes på vinyl

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Før noen tenker at musikken til bandet Journey allerede finnes på vinyl, så kan vi legge den ballen død ved å presisere at det er snakk om Thatgamecompanys glimrende...



Loading next content