Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler
The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Tiårets spill: The Legend of Zelda: Breath of The Wild

Vi fortsetter vår artikkelserie om de beste spillene fra forrige tiår, og John-Edvard forteller hvorfor han mener Breath of The Wild er tiårets beste spill.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Min spill-karriere begynte med Crash Bandicoot på den originale PlayStation, men på tross av det hører gamer-hjertet mitt den dag i dag mest hjemme hos Nintendo. Av de store utgiverne er Nintendo den eneste som fortsatt tør å være fargerike og gøyale, mens de andre utgiverne ofte jager etter det som er "tøft", "modent" og mer realistisk. Likevel tok det mange år fra jeg først fikk meg en GameCube på 2000-tallet, til jeg falt for en av Nintendos mest kjente serier: The Legend of Zelda. Jeg prøvde meg på Wind Waker, Ocarina of Time og flere andre spill i serien, men det falt dessverre ikke i smak, noe jeg syntes var synd. Zelda-serien er tross alt elsket av store deler av spillverdenen, og det var litt sårt å ikke klare å falle for spillene.

Det endret seg i 2017. Da kom "The Legend of Zelda: Breath of The Wild" ut til Nintendo Switch og Wii U, og jeg var så heldig at jeg fikk prøve spillet en måned før slippdato hos Bergsala i Sverige. Der og da digget jeg spillet, men tenkte det godt kunne være grunnet all hypen rundt å være på et ordentlig Nintendo-event med spill og konsoll som enda ikke var sluppet, men da jeg endelig fikk klørne i min egen Switch og Breath of The Wild på lanseringsdagen 3. mars, med full jetlag etter å ha flydd hjem fra USA i et helt døgn, merket jeg at det var noe mer her. Dette spillet var og er noe for seg selv, som jeg enda ikke har sett maken til i resten av spill-landskapet.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Breath of The Wild gjør mange ting bra: det har en sterk grafisk stil, den minimalistiske musikken leverer fine melodier, samtidig som det samsvarer bra med den ensomme følelsen spillet gir, og karakterene er sjarmerende skrevet. Likevel er det én annen ting jeg vil fokusere på, som gjør at dette er tiårets spill for meg: verden-designet. Breath of The Wilds Hyrule er en levende verden hvor det føles som at alt er mulig. Jeg har enda ikke funnet en usynlig vegg, eller en mulighet jeg så for meg, som ikke kunne utnyttes. (Bortsett fra at du ikke kan klappe hundene i spillet. Fysj, Nintendo.) Det jeg tvert imot opplever, er at jo mer man blir kjent med spillets mekanikker, jo bredere blir utvalget av løsninger på problemer, ikke fordi spillet har gitt deg en ny egenskap, men fordi du har lært deg hvordan verden fungerer.

La oss for eksempel se på Sheika Slate-ferdighetene du får i starten av spillet. I løpet av spillets første timer lærer du om å fryse til is, magnetisere og fryse tiden, og det er disse kreftene, sammen med Links egne ferdigheter som bærer deg igjennom store deler av spillet. Hvilket annet spill med lignende formel kan si at det gir deg de fleste kreftene i starten av spillet, uten at de gir deg nye krefter kontinuerlig for å holde verden og reisen interessant? Breath of The Wild tør å gi deg en drøss med muligheter, med allsidige krefter, tidlig. Det står det respekt av!

Det samme gjelder verden i seg selv, hvor skapninger plutselig kjemper mot hverandre, setter fyr på skoger i kampens hete, og skaper stor underholdningsverdi for Link som ser sine fiender utslette hverandre. Samtidig betyr denne design-filosofien at Links begrensninger i form av f.eks. Stamina er veldig tydelige, og også det gir rom for kreativitet, hvor du må tenke ut hvordan du akkurat skal klare å komme deg opp på den fjelltoppen, eller hvordan du skal klare å bekjempe alle disse fiendene du fant på en fjelltopp, uten å bli kastet ned igjen. Det sies ofte at begrensninger oppfordrer til kreativitet, og Breath of The Wilds stamina-system, samt systemet hvor våpnene ødelegges etter bruk, er gode eksempler på dette.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Resultatet blir en verden man på samme tid vet hvordan fungerer mye tydeligere enn de fleste spill, og samtidig gir det mer rom til utforskning enn mye annet på markedet. Breath of The Wild gir deg virkelig en bre verden, og tør å slippe deg fri til å utforske den. Når man da legger til en enkel, men god historie, historiescener med stemmeskuespill som gir deg smådrypp av en dypere hisorie, en drøss med shrines som inneholder varierte puslespill som kan løses på flere forskjellige måter i samsvar med spillets systemer, og vesener som både kan bekjempes og utforskes blir dette rett og slett mesterlig. Dette er en opplevelse jeg ikke har opplevd maken til, og det er i mine øyne definitivt tiårets beste spill.

Relaterte tekster



Loading next content