Tidenes beste bosskamper

Etter en slitsom reise gjennom et tilsynelatende uendelig slott står jeg foran ham. Jeg trenger bare ett sekund for å konstatere mine tre valgmuligheter, og ett sekund er også alt jeg får før ilden begynner å svi barten min. Jeg tar sats, løper og hopper, men feilbedømmer avstanden. Jeg lander på den piggete ryggplaten hans, dør momentant, og Bowser har høstet nok et offer.

Finnes det noe like klassisk som når hver fjerde bane (sånn omtrent) voktes av en skikkelig ond boss? Super Mario Bros var revolusjonerende på mange måter, men den kanskje fremste nyvinningen var at spillet gav oss en sluttboss. En storskurk. I stedet for å slåss mot tusenvis av anonyme romvesener, romskip, spøkelser eller isbjørner med solbriller, fikk vi en superfiende som fremkalte frykt, og krevde en mer avansert strategi enn "hopp på hodet hans". Om vi ikke hadde lykkes med å beholde ildblomsten hele veien frem til Bowser ble det alltid en nervepirrende gambling med enten å løpe under eller prøve å hoppe over ham, og et mislykket valg innebar at vi måtte starte fra begynnelsen i den evigvarende labyrinten på bane 8-4.

Dette med bosser har egentlig forsvunnet litt når det åpne spillstrukturen kom, og etter at realismen har blitt så viktig i spill. Når det ikke finnes en gitt bane fra A til B finnes det jo heller ikke noen grunn til å ha en siklende, grønn boss i nærheten av B. Spilleren kan jo like godt gå til C i stedet, mens bossen må sitte igjen og sikle alene. Det nærmeste vi kommer bosskamper nå om dagen er grandiose oppgjør à la Grand Theft Auto: San Andreas, der vi skyter oss gjennom hele moteller fulle av politimenn, eller når vi tar over teleporten som leder opp til The Truth and Reconciliation i Halo. Joda, de er minneverdige og erstatter bruken av en tradisjonell kjempeboss, men jeg savner ennå den følelsen som sier meg at "Her er banen slutt. Du må bare beseire dette megabeistet."

Heldigvis finnes det plenty med retrobrus for å stille bosstørsten. Jeg trenger vel egentlig bare si Mega Man, en serie som alltid har vært bygd opp rundt de ulike bossene og deres våpen (og pinlige svakheter - jeg forstod aldri hvorfor Metal Man døde av ett eneste treff av sitt eget våpen). Men det finnes også rake motsetninger. Bosser som led av helt vanvittig balanse og krevde nærmest mekanisk presisjon. Ta for eksempel NES-spillet Rygar, der sluttbossen var hysterisk vanskelig å treffe, eller Battle of Olympus, der Hades tålte 56 velplasserte slag i hodet. Iblant blir det for mye av det gode også.

En utvikler som alltid har forstått verdien av ordentlig episke bosskamper er Treasure. Alle deres plattform- og romskyterspill har bestått av minst 50 % bosser, den ene mer spektakulær enn den andre. Best er deres meget ettertraktede og svindyre Saturn-skyter Radiant Silvergun, der bossene avløser hverandre nesten uavbrutt, og hele spillet er en berg-og-dalbane med uavbrutte høydepunkter. Alle bra bosser har alternative former, og når sluttbossen forvandles til en løpende gubbe som snurrer rundt på skjermen, er kaoset fullkomment. Men det slutter ikke der - den siste formen formelig spyr nærmest uunnvikelige skudd ut av kroppen. Klassisk og skikkelig morsomt.

Jeg nevnte jo at Nintendo var et forbilde når det gjelder bosser, og den statusen har de holdt på. Ta for eksempel den svevende ridderen i The Legend of Zelda: Link’s Awakening som hopper av hesten sin når du har skadet ham nok; eller alle bossene i The Legend of Zelda: A Link to the Past der du alltid må bruke dine nye våpen på smarte måter; eller praktisk talt alle bossene i et hvilket som helst Metroid-spill. Til forskjell fra Treasures panikkskyter - der det egentlig handler om å holde nede skyteknappen og kjøre slalåm - har Nintendos bosser et roligere tempo der det gjelder å tenke etter og finne svake punkter.

En av Nintendos best utformede sluttkamper er uten tvil moderhjernen i Super Metroid. Der blandes frenetisks skyting med et gripende mellomspill og smart implementert taktikk. En annen boss som var både annerledes og tvang en til å tenke i nye baner, var den første kampen i Sonic Teams glemte Nights: Into Dreams (Sega Saturn). Bossfighten gikk ut på å ta tak i den ballformede kjempetanten (som var lett som en ballong) før hun skjøt konfetti på deg - for så å kaste henne gjennom fem vegger så kjapt som mulig. Fabelaktig.

Men det er ikke bare gamle spill som har bra bosser. World of Warcraft byr på noen skikkelige herlige, og de er ikke kjipere selv om man er fem spillere samtidig. Hver dungeon er fylt med en gjeng bosser som ofte byr på reelle overraskelser. Fra den gigantiske tyren til sjørøvere som løper og henter større oster etter hvert som striden begynner å dra vestover i rett linje. Eller baronessen som besetter spillkarakterene, og får dem til å slåss mot hverandre. Dette er bare noen av høydepunktene. Og kan det bli mektigere enn når førtito spillere desperat kjemper mot en gigantisk svart drage? Neppe.

Konami har definitivt opprettholdt bosstradisjonen i sine moderne versjoner av klassiske spill. Metal Gear Solid 3: Snake Eater, Neo Contra, Gradius V og Castlevania: Lament of Innocence yter sine forgjengere rettferdighet med utsøkt gjennomtenkte motstandere som krever både spillskills og en smule list. Castlevania-spillene generelt har alltid hatt strålende bosser. Den teknisk blendende (anno 1992) steinbossen i fireren samt den überlekre duellen mot magikeren Olrox i Symphony of the Night er de jeg husker aller best.

Min absolutte favoritt blant alle spillverdenens bosskamper noensinne? Psycho Mantis i Metal Gear Solid, uten tvil. Kreativiteten og måten Hideo Kojima overrasket meg på var ufattelig. Bare tanken på at jeg må spille med den andre håndkontrollen for at ikke Mantis skulle lese bevegelsene mine, eller det faktum at Mantis kunne finne ut hvilke andre spill jeg like akkurat da ved å lese av minnekortet i maskinen, skremte meg i begynnelsen i den grad at jeg ganske enkelt ikke våget å fortsette. Når han senere køddet med bildesignalet til TVen reiste nakkehårene seg, og hendene hadde begynt å skjelve for lenge siden. Genialt og nyskapende, og det ble ikke bedre av at han så ut som et lysegrått skjelett i bondagedrakt og gassmaske. Kampen mot Psycho Mantis ligner ikke noe annet i spillet - eller noe annet i det hele tatt. Akkurat som en skikkelig bra boss skal være.