For første del, klikk her!
Det finnes mange spill som regnes som klassikere. Spill som har står som milepæler i spillhistorien, og etablert nye sjangere og kategorier. Men det er ikke gull alt som glitrer. Mange spill har høy status og stjerne, uten å helt fortjene alle hedersbetegnelsene.
Denne uken tar vi i Gamereactor for oss 15 spill som vi mener er for høyt ansett, som rett og slett er oppskrytt. Gjennom lange diskusjoner på kontoret har vi kommet frem til vår definitive liste.
Er du enig eller uenig i valgene våre? Skrik ut i kommentarfeltet under! De fem siste spillene blir publisert på fredag.
10. Populous
Format: Amiga, PC
Utvikler: Bullfrog
År: 1989
Spillet som for alvor etablerte Peter Molyneux som en visjonær spilldesigner. Det er mye å like i Populous, spillet som har fått æren for å starte hele gudespill-sjangeren, men alle genierklæringene og prisene er ikke helt fortjent, føler vi. Det enkle gameplayet der vi for det meste hevet og senket landmasser ble fort repeterende og kjedelig, og selv det å sende ildkuler på våre stakkars tilbedere ble småkjipt i lengden. Populous åpnet kanskje dørene for en hel sjanger av spill, men som mange andre sjengerdefinerende spill ble det fort forbigått av mer målrettede og utfordrende spill.
9. Super Monkey Ball
Format: Alt
Utvikler: Sega
År: 2001
Første gang vi hørte om Super Monkey Ball var det en spilleautomat med en banan som joystick. Genialt, tenkte vi. Så dukket den kjempekule Gamecube-varianten opp. Kjempegøy, tenkte vi. Så fikk alle de andre konsollene sine spill. Ok, det holder nå, tenkte vi. Men det stopper ikke der. Det er kun Sonic som får gjennomgå hardere hos Sega. Monkey Ball-konseptet var kjempemorsomt i det første spillet, men etter å ha gjentatt seg selv i åtte år nå, føler vi egentlig at hele spillserien har stagnert. Det er en grunn til at det går flere år mellom de ekte Mario-plattformspillene, for det tar tid å lage noe nytt og fantastisk. Monkey Ball-serien har blitt ren masseproduksjon laget uten gløden og gnisten vi husket i det opprinnelige spillet.
8. Donkey Kong Country
Format: Super Nintendo
Utvikler: Rare
År: 1994
Akkurat idet alle hadde avskrevet Super Nintendo som død og ventet på Nintendo 64, kom Rare som med sine magiske fingre ga oss en grafisk Super Nintendo-revolusjon med Donkey Kong Country. Og Nintendo-fansen var i ekstase. Problemet med Donkey Kong Country er at bak den lekre grafikken og den sprudlende musikken gjemmer det seg et banalt plattformspill med lite variasjon. Løp og hobb, uten noen av finessene til Mario. Donkey Kong Country var et fornøyelig lite plattformspill med de sjarmerende apekattene, men den klassikerstatusen det har fått hos mange er totalt ufortjent.
7. Fable
Format: Xbox
Utvikler: Lionhead
År: 2004
Fable var spillet som lærte spillskaper Peter Molyneux å moderere seg. I årene før Fable kom snakket han i det vide og brede om alt som spillet burde bli, i stedet for å fortelle oss hva vi kom til å få. Og det førte til at gamere trodde de skulle få en livssimulasjon av en annen verden, mens det de egentlig ble servert var et trangt og begrenset actioneventyr med en og annen god idé. Det meste ble rettet opp i oppfølgeren, og selv om pressen gjorde sitt beste for å avsløre sannheten om Fables mange skuffelser, hadde all praten fra Molyneux i månedsvis før lanseringen blendet en gigantisk gjeng med spillere som fortsatt lever i en illusjon om at Fable er et revolusjonerende og ekstremt omfattende rollespill uten begrensinger.
6. Shadow of the Colossus
Format: Playstation 2
Utvikler: Team Ico
År: 2005
Ro deg ned. Vi er glad i Team Icos mesterverk. Vi liker å klatre på kolossene vi og. Vi føler oss like fortapt og ensom som deg ute i ødemarka. Vi er bare så utrolig lei av at hver eneste gamer som plutselig skal begynne å ta hobbyen sin seriøst skal dra frem Shadow of the Colossus som eksempel hver gang han skal forsvare spill som kunstform. Det blir for enkelt, det er et "slipp ut av fengsel"-kort, det krever så lite. Hvis du virkelig skal begynne å tolke spill som populærkultur får du værsågod anstrenge deg litt ekstra og finne andre spill å tolke i stedet for å nok en gang snakke om ensomhet og filosofiske paradokser og dilemmaer i Shadow of the Colossus. Vi har hørt det tusen ganger, og du imponerer ikke en kjeft.
5. til 1.-plass publiseres på fredag.
Informasjon
Dette er en uoffisiell kåring av tidenes mest oppskrytte spill. Her har vi valgt ut spill som i våre øyne har fått ufortjent mye skryt og ros. Artikkelen er delt i tre, og vi vil følge den opp med en egen artikkelserie om tidenes mest undervurderte spill. Listen er et resultat av intern debatt i redaksjonen, og er på ingen måte ment å være objektiv.