Det var en stor dag. Vi skulle få teste virtual reality-brillene Oculus Rift. Mannen som skulle komme innom var Christer-Andre Fagerslett. Han var en av de første i landet til å skaffe seg et par briller, og han jobber med mange ideer om hvordan de kan brukes til alt fra underholdning til utdanning. Vi ble lovet flerspiller med to par briller, men forventingene kunne uansett ikke ha vært høyere.
Redaksjonens medlemmer hadde veldig forskjellige reaksjoner på berg og dal-banen. Noen hylte og skrek, andre turte knapt å puste, mens enkelte satt musestille og holdt seg fast i bordkanten
Vi hadde forberedt oss med spørsmål fra hele redaksjonen. Blandingen av journalistisk integritet, barnslig nysgjerrighet og påtatt skepsis dannet en litt merkelig stemning i forkant av besøket. Hvor godt fungerer egentlig disse brillene? Er det sant at man blir så gira av noe så enkelt som å kjøre virtuell karusell?
Plutselig tråkket Fagerslett inn med to kofferter og en nederlandsk kollega - to timer for tidlig. Det oppstod et øyeblikks stress, men engasjement og iver tok over så fort brillene var klare til testing. Kristian stod og trippet, så vi tenkte det var greit å la ham få teste først. Mannen elsker jo teknologi. Alle skulle få prøve en berg-og-dalbane-simulator, og Kristian begynte å humre og le idet kjelken satte utfor det første stupet. Etter et par runder tok han av seg brillene, og det så virkelig ut som om han hadde kjørt karusell. Hans reaksjon kan oppsummeres med noe han selv sa: «Jeg driter i hva disse koster, hvor får jeg kjøpt dem?». Deretter gikk det slag i slag. Alle fikk teste simulatoren, og reaksjonene varierte fra ukontrollerte hyl fra Tor Erik til Suzannes ene innpust og Lindas lille sukk. Skepsisen knyttet til hvorvidt man faktisk følte seg sugd inn i en annen verden var borte som dugg for solen. Vårt vanlige liv ble stengt ute så fort brillene var på plass. Det var ingen tvil lenger, virtual reality anno 2013 fungerer.
Det ser kanskje ikke slik ut på bildet, men akkurat her er Morten på vei mellom Jupiter og Saturn, i en liten romkapsel.
Følelsen av å tre inn i en annen virkelighet var så... virkelig. Det var på dette området den største skepsis lå i forkant. Kunne man virkelig få en følelse av å være inne i et dataprogram - inne i en annen verden? Svaret er ja. Perspektivene for høyde og dybde føles riktige, og man er avhengig av å ha en som passer på at du ikke faller. Dette merket vi da vi skulle få vandre fritt i et område med et hus og en stor hage. Alt skulle utforskes. Med en kontroller i hver hånd (kan minne om Nintendos nunchucks med bevegelsessporing) gikk vi rundt i miljøet, plukket opp gjenstander, studerte dem og kastet dem så langt vi klarte. Kristian (igjen) prøvde å legge ved i peisen, og til hans store begeistring tok vedkubben fyr. Det tok omtrent 2 sekunder før han stod med en stol i hendene, men måtte skuffet innse at den ikke ville brenne. Omkringliggende bøker var derimot veldig lettantennelige. Kontroversielt, men det sørget for en lykkelig slutt. Eller som Kristian sa idet bøkene tok fyr: «Nice!».
Kabler hører ikke med til fremtidsplanene, og det er bra. Dessuten finnes det allerede en heldrakt og hansker, som bruker magnetisk sporing. Eierne av OR har også sagt at teknologien skal selges for under 1000 dollar, noe som vil gjøre det langt mer tilgjengelig for folk flest.
Men Oculus Rift kan brukes til mer enn bare lett underholdning, og nederlenderen dro frem en liten disk som visstnok skulle inneholde hele universet. Med undertekster. Morten satte seg inn i et virtuelt romskip for å finstudere solsystemet før han fortsatte ut i galaksen. Det var et imponerende skue å se hele solsystemet vårt i full skala. Da han tittet tilbake over skulderen, forbi Jupiter og helt til solen, var det ingen tvil om at dette er fremtidens undervisningsmetode.
Leketiden var uansett ikke over. Kristian kastet seg inn i Half-Life 2, og det var umulig å få kontakt med ham på en halvtimes tid. I bakgrunnen stilte Tor Erik spørsmålet «Hvis man dør inne i Oculus Rift, vil man også dø i virkeligheten?». «Nei...» svarte Christer-Andre tørt. Han hadde nok hørt den vitsen før.
Dessverre kræsjet PC-en før vi fikk teste Fagersletts egne prosjekter. Selv om det var utrolig trist for hans del, så hadde vi fått nok av inntrykk å fordøye. Oculus Rift fungerer. Virkeligheten stenges ute når hele synsfeltet er dekket, og det at man kan snu seg rundt i alle retninger uten å bryte illusjonen gir en innlevelse vi ikke hadde forestilt oss. Ikke engang i vår villeste fantasi.
Vi møtes i cyberspace!
Norske Christer lager fremtidens møterom
Christer-Andre Fagerslett har jobbet med å utvikle interaktiv programvare til Oculus Rift siden sent i 2012. I mangel på en løsning for å vise film for Oculus Rift, laget han en såkalt concept rendering av en virtuell kinosal, som en potensiell løsning på dette. Dette fikk så mye oppmerksomhet at han bestemte seg for å satse fullt på prosjektet til tross for lite erfaring med spillutvikling. Spesielt siden Oculus VR selv viste interesse for ideen. Christer-Andre var derfor blant de første i landet som mottok en Oculus Rift. Prosjektet hans har utviklet seg i retning av løsning for telekonferanser, der deltagerne kan møtes i Virtual Reality og se film eller annet innhold sammen. Prosjektet hans er teknisk sett et spill, siden det benytter seg av en spillmotor i bunnen, men i praksis fungerer det mer som et verktøy. Det er eksempel på hvordan fremtiden for Oculus Rift er mye mer enn bare spill. Det vil etter hans mening for all fremtid endre måten vi bruker teknologi, til både utdanning, underholdning, sosialt samvær og samarbeid.
