Tommys topp 10 Zelda-spill

Nedtellingen har startet, det er bare et knapt halvår igjen til mai. Den neste utgivelsen i The Legend of Zelda-sagaen er omsider igjen over oss, og det er på tide å varme opp med å spille gjennom noen gamle slagere. I den anledning har undertegnede klasket sammen en brillefin liste som alle kan være uenige i og slåss om. Velbekomme!

10. Minish Cap (GBA, 2004)
Det er noe uskyldig og lekent over dette spillet som virkelig tiltaler meg. Hyrule er fylt med massevis av flotte farger som tar seg godt ut på den lille skjermen. Vi har med å gjøre en artig vri på en ellers klisjéfylt historie samt et drøss med nye verktøy og våpen for å spille seg gjennom hulene. Konseptet med å bli knøttliten fungerer fint, og sammen sørger alt dette for at Minish Cap er noe av det beste til sin generasjon.

9. Adventure of Link (NES, 1987)
Jada, jeg hører dere klart og tydelig, og jeg står på mitt. Til tross for hva massene måtte mene, synes jeg at dette er en undervurdert perle som til stadighet får tyn fordi det er annerledes. Kanskje er det mer fokus på action, kanskje er det rimelig kryptisk til tider, og kanskje er labyrintene tunge å navigere. Det gjør ingenting, jeg elsker utforskingen og å slåss meg gjennom de vanskelige fiendene. Zelda II er en klassiker jeg stadig kommer tilbake til, og det vil jeg nok aldri slutte med.

8. Wind Waker (GC, 2002)
Dette spillet gjorde utrolig mye riktig. Det er så utrolig stort og åpent, og man kan omtrent reise hvor enn man vil. Jeg kan si meg tildels enig i at seilingen kunne bli litt langtråkig, men det var liksom en del av totalopplevelsen det også. Mitt eneste ankepunkt med dette grafiske mesterverket er at alle øyene man kan besøke dessverre ikke har allverdens funksjon utover å huse skattekart og hjertebiter, og at det nok skulle ha vært minst ett fangehull til å kose seg med.

7. A Link Between Worlds (3DS, 2013)
Hvordan er det mulig å toppe selveste A Link to the Past? Kanskje ble det ikke toppet heller, men A Link Between Worlds klarte virkelig å stå på egne bein. Veggmaleri-gimmicken fungerte utrolig mye bedre enn hva jeg så for meg at den skulle gjøre, og spillet er proppet med nostalgiske referanser og kreativt design. Dette var en virkelig innertier for min del, og et spill jeg bestandig vil se tilbake på som et godt håndverk.

6. Ocarina of Time (N64, 1998)
Det er ikke alle spill som taklet overgangen til 3D så godt som Zelda har gjort. Ocarina of Time var, og er fremdeles, et mesterstykke som virkelig traff godt. Jeg har bestandig sett på dette som 3D-versjonen av A Link to the Past, med tanke på hvordan det er bygd opp. Omtrent alt av konseptuelle og musikalske tradisjoner i serien startet enten her eller på Super Nintendoen noen år tidligere, og det er umulig å unngå dette spillet på en slik liste. Og la oss for all del ikke glemme det fabelaktige tidsreise-systemet som fungerte aldeles utmerket. Dette er bra saker!

5. Oracle of Seasons (GBC, 2001)
For meg var det noe magisk over de to spillene som kom til GameBoy Color, og "Seasons" var det jeg ble desidert mest glad i. Spillet hadde et tonn med greier å samle, samt et billass med huler, grotter og morsomme puzzles. Det som virkelig kompletterer alt for meg er den ekstremt kreative årstidsfunksjonen som lar deg skifte mellom disse for å forandre verdenen rundt deg. Et strøkent spill i min bok.

4. Link's Awakening (GB, 1993)
Nå begynner det å bli vanskelig å rangere. Link's Awakening innehar utrolig mye nostalgi for meg, og var en fast del av samtlige ferier og turer vi var på, nærmest uten unntak. Dette var Zelda-spillet som ikke tok seg selv så høytidelig, som hadde litt teit dialog og humoristiske innslag. Få spill på GameBoy kunne skimte med så mye greier pakket på én kassett, og det er fremdeles en glede å pusle seg gjennom alle hulene.

3. Majora's Mask (N64, 2000)
For et spill. Den dystre og mørke oppfølgeren til Ocarina of Time tok alt et skritt lenger. Med en stressende tidsfrist hengende over seg hele veien, må man rote seg gjennom alle templene og gjenopprette balansen i Termina. Dette er fylt til den absolutte randen med sideoppdrag og ting man kan gjøre, og burde være et eksempel til etterfølgelse for alle som prøver å lage et spill med mye innhold. Jeg kunne sikkert skrevet en bok om alt jeg liker med Majora's Mask, men jeg gir meg mens leken fremdeles er en lek. Kooloo-Limpah!

2. A Link to the Past (SNES, 1991)
Kjære Shigeru Miyamoto, takk for at du har tildelt dette fantastiske spillet til menneskeheten. Super Nintendo hadde neppe vært det samme uten selveste A Link to the Past. Dette var et spill som opererte langt forut sin tid, og implementerte en rekke kule evner og funksjoner vi knapt hadde sett maken til. Når man endelig trodde man nådde slutten, viste det seg at spillet knapt hadde begynt. Konseptet med mørkeverdenen slo de fleste av oss i bakken, og palassene er enestående designet selv i dag. Takk.

1. Breath of the Wild (Switch, 2017)
Det finnes faktisk ingen vei utenom. Breath of the Wild er det ultimate Zelda-spillet for meg, og det gjør absolutt alt riktig. Til tross for én og annen gimmick som opererer utenfor den vanlige Zelda-boksen, er dette så nær perfeksjon som det går an å komme etter min mening. Det er massivt (les: massivt). Det er faktisk så utrolig stort og innholdsrikt at jeg vil påstå at det er nær umulig å gå i en rett linje uten å bli distrahert av noe på veien. Jeg elsker den totale graden av utforskning og alle utfordringene som kan løses på mange forskjellige måter. Dette er så gjennomført bra at jeg har usunne forhåpninger til Tears of a Kingdom. For det kan vel ikke toppe Breath of the Wild, eller...?

Ja, jeg vet det. Lista mi inneholder feil spill på feil plasser, kom med din egen kommentarfeltet, så kan vi slåss.