Etter å ha dekket alt fra Super Nintendo til PC, har tiden endelig kommet for Mega Drive. Nei, vi har absolutt ikke glemt Segas berømmelse, den svarte hingsten som dominerte store deler av markedet på begynnelsen av 90-tallet og voldte Nintendo en del hodebry, det kule alternativet for alle drittungene som ikke gadd å bry seg med lubne rørleggere, glupske grønne dinosaurer eller renskårne maskoter.
Og den reisen begynte allerede i butikkhyllen med spillomslagene. Kanskje den viktigste komponenten av dem alle, et kunstverk som skulle fange blikket og overbevise deg om de utrolige eventyrene som lå foran deg. Det var nettopp her Sega klarte å skape noe helt eget, med en tydelig tøffere og kjepphøyere holdning enn Super Nintendo. Nei, her snakker vi om forsider som virkelig tok ut svingen og blandet fritt mellom amerikanske tegneserier, japansk anime, klassiske fantasy-illustrasjoner og rendyrket heavy metal-estetikk.
Resultatet var omslag som ofte lignet mer på filmplakater eller albumomslag enn tradisjonelle spillbokser. Se bare på hyllen i en gammel leketøysbutikk fra 1991, som var fylt med barbrystede helter, futuristiske romskip, neonbelyste gater og roboter. Det var dramatisk, fargerikt og noen ganger nesten latterlig overdrevet. Men det er nettopp derfor den er så minneverdig. Håndmalte og utrolig ikoniske, gjennomsyret av en helt annen følelse enn de digitale, sterile omslagene vi ofte ser i dag.
Nei, vi snakker om personlighet og sjel her. Mega Drive-omslagene var så mye mer enn reklame; de var magiske, og her er ti av de absolutt flotteste som kom ut, uten noen spesiell rekkefølge. Så her er de.
Super Thunder Blade
Omslaget til Super Thunder Blade er et skoleeksempel på hvordan Mega Drive kunne selge ren, uforfalsket action gjennom ett enkelt bilde. Her kastes vi rett inn i et kaotisk inferno som skriker actionfilm. Parallellene til Blue Thunder (filmen, altså) er uunngåelige. Skyskrapere, eksplosjoner og et dramatisk perspektiv som får det pansrede helikopteret til å se ut som om det er i ferd med å fly rett av forsiden. I tillegg klarer de, med nesten kirurgisk presisjon, å fange arkadefølelsen.
Toki Going Ape Spit
Bare det faktum at spillets tittel klarer å gjøre en vits ut av det, er nok til å vekke interessen min. Men faktum er at Toki også er et av de mest fargerike og livlige omslagene til konsollen. En jungel fylt med monstre og intriger, slyngede lianer og en viss grotesk livsglede. Et omslag som virkelig klarer det kunststykket å få deg til å stoppe opp og tenke; det vekker nysgjerrighet og skiller seg umiddelbart ut fra det meste annet.
Golden Axe
Var det noen som sa episk fantasy? Golden Axe hører selvsagt hjemme på listen over de kuleste og stiligste omslagene til konsollen, og selv om oppfølgerne heller ikke er noe å kimse av, er grafikken som pryder det aller første spillet ren perfeksjon. Svulmende muskler, skinnende sverd og velskapte skjønnheter. Det er umulig å se på coveret uten å bli helt gaga av glede; det kunne like gjerne ha vært et albumcover for Manowar eller et annet moderne band.
Truxton
Med en ekstremt intens fargepalett og et gigantisk fiendtlig skip (eller vesen?), pirrer dette den estetiske nerven min ganske grundig. De sterke blå og mørke tonene mot den brennende oransje bakgrunnen, krydret med blinkende laserstråler. Ja, jeg tar det. En ekstremt smart og velbalansert komposisjon som ville fungert like godt i dag som den gang. Det er et cover som ikke bare ser bra ut, men som virkelig skaper en eksplosiv energi og virkelig FØLES farlig.
Alisia Dragoon
Der Golden Axe er episk, er Alisia Dragoon elegant. Langt mer elegant enn mange andre Mega Drive-spillomslag, med den titulære heltinnen i sentrum og den enorme dragen bak henne. Det er tydelig mykere og litt mindre overdrevet, nesten filmatisk og drømmeaktig, med et nikk til japansk anime og manga. Det er like kraftfullt som det er stilig på en gang. Som ung gutt ville jeg nok ikke ha plukket det opp (jenteforelskelse var farlig på den tiden), men sett med voksne øyne er Alisia Dragoon en perle av ypperste klasse.
Two Crude Dudes
Hvis det er noe omslag som fanger den overdrevne actionestetikken på begynnelsen av 90-tallet, så er det Two Crude Dudes. Midt i en utbombet by står to massive, muskelbundne helter, klare til å knuse alt som rører seg. Sannsynligvis de kuleste gutta noensinne, med nøyaktig null selvinnsikt eller et snev av subtilitet, noe som også er nøyaktig grunnen til at omslaget er så desperat sjarmerende. Det er litt som om noen har tatt like deler Mad Max og Les Edwards, kastet dem i en blender og kjørt på full fart. Som ung gutt ville du ha blitt blåst bort av dette. Et perfekt eksempel på hvordan Mega Drive-covers ofte våget å være skandaløst overdrevne, høylytte og helt jævlig geniale.
Streets of Rage
Nok en klassiker av ypperste klasse. Ærlig talt, blir det noe mer ikonisk enn dette på Mega Drive? Streets of Rage er essensen av alt Sega sto for på 90-tallet. Følelser, action, lidenskap og massevis av spark i ræva. Like mye tegneserieomslag som spillomslag, med to (av de tre) heltene - Axel og Blaze - som tar opp kampen mot byens avskum, blant ild, skyskrapere og neon. Av en eller annen grunn fikk imidlertid ikke Adam være med.
Quackshot Starring Donald Duck
Midt blant sverd, monstre og eksplosjoner dukker Quackshot opp og minner oss på at Disney også kan - og vil - være med på moroa. Men dette er ikke den vanlige "kjedelige" Donald; nei, her er han i stedet en kjepphøy eventyrer, helt i tråd med Segas holdning, komplett med safarihatt og et bestemt blikk i øynene. Flytt deg, Indiana Jones. Omslaget klarer også å finne en balanse mellom barnevennlig og stilig. Det føles sjarmerende uten å være barnslig, og det er nettopp derfor det fortsatt står igjen som et av de mest tidløse Mega Drive-omslagene.
Phantasy Star III: Generations of Doom
Her har vi et omslag som jeg tydelig husker at jeg la merke til i datidens leketøyskataloger. En ensom helt som står overfor en tilsynelatende overveldende fiende på toppen av en trapp som ser ut til å lede opp mot stjernehimmelen. Det er noe nesten melankolsk over scenen, som om den antyder en mye større skjebne enn bare et vanlig eventyr, og ærlig talt ligner den nesten mer på forsiden av en roman enn et videospill. Minneverdig og episk, med en herlig mystikk og utrolig velvalgte farger. Det er en bonus at selve spillet er helt latterlig fantastisk.
Street Fighter II: Champion Edition
Street Fighter II-coveret til Super Nintendo har riktignok sin sjarm og er også umiddelbart latterlig ikonisk. Men Mega Drive-versjonen er på et helt annet nivå. Skarpere, vakrere og ladet med eksplosiv energi. Grafikken er tydelig mer japansk, og Bison, med sine glødende hender i bakgrunnen, ser fantastisk truende ut, akkurat som han skal. Ærlig talt, det kan godt være det flotteste Street Fighter-coveret noensinne; så bra er det.
Ja, Mega Drive-biblioteket er fullt av mange fantastiske omslag, og å begrense dette til ti var i sannhet ingen lett oppgave. Så jeg vil likevel benytte anledningen til å nevne noen av spillene som akkurat ikke kom med på listen, deriblant Castle of Illusion Starring Mickey Mouse, Turbo Outrun, Gynoug og Sonic the Hedgehog 2. Og jeg har sikkert gått glipp av minst like mange andre, så jeg lar det være opp til dere, kjære lesere, å minne meg på det.
Uansett minner dette oss på at Mega Drive ikke bare var en fantastisk konsoll, men også var hjem til noen av de absolutt flotteste spillomslagene i historien. Hva synes du om det?
Hvilke omslag har jeg oversett, og hvilke ville du gjerne ha sett nevnt på listen?