Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler

Trenger vi egentlig spillmessene?

Ingenting går som planlagt i 2020, heller ikke spillmessene. Betyr dette at spillmessene slik vi kjenner dem er forbi, og trenger vi dem egentlig lenger?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

9. juni skulle E3-messen anno 2020 egentlig ha gått av stabelen. Spillmessen har de siste 25 årene vært et naturlig samlingspunkt for alt som har med spill å gjøre, og selv om messen har hatt sine opp- og nedturer er det likevel alltid litt spenning og tanker knyttet til E3-messen.

Slik ble det naturligvis ikke. 2020 er året der ingenting går som normalt (merkelig hva en pandemi kan få til, gitt), og E3-messen i sin vante form har blitt avlyst sammen med andre store spillmesser som Gamescom, Game Developers Conference (GDC), Blizzcon, Tokyo Game Show og så videre. Noen av messene får digitale alternativ, men ikke alle.

2020 er året da en hel verden har blitt tvunget til å tenke nytt. Digitale plattformer og samlingspunkt har inntatt praktisk talt alle samfunnsarenaer, og selv om dette ikke er noe nytt for oss spillinteresserte har også vi måttet forholde oss mer til digitaliserte samlinger enn ellers. Dette åpner naturligvis opp for spørsmål. Trenger vi egentlig å gå tilbake til de fysiske samlingspunktene etter pandemien? Er det ikke bedre å holde på digitale møter og samlinger for å spare på miljøet, reiseutgiftene også videre? Kort sagt: Trenger vi egentlig E3-messen? Eller i forlengelsen av dette spørsmålet: Trenger vi egentlig spillmessene generelt?

Det er mange nyanser å ta opp i møte med et slikt spørsmål, og jeg tror at hvilket svar du får avhenger av hvem du spør. Spillmessens funksjon og relevans vil være forskjellig ut ifra om du er en stor spillutgiver, en spillutvikler, en spilljournalist eller «bare» en spillinteressert menigmann. Jeg vil derfor forsøke å belyse spørsmålet ut ifra de forskjellige perspektivene.

Trenger spillutgiverne spillmessene? Ikke de største utgiverne.

Et av hovedargumentene for at spillmessene egentlig ikke er nødvendige lenger har vært at internett åpner for egne presentasjoner av spill og maskinvare når det passer utgiverne selv. Kroneksemplet her er Nintendo, som var tidlig ute med å droppe sine store pressekonferanser på messegulvet på E3. I fjor fulgte Sony etter og droppet messa for første gang i E3s historie, og planen var å droppe messa også i år.

Årsaken er tydelig: Det er dyrt å delta på slike samlinger, og med internett kan Nintendo og Sony like gjerne formidle nyhetene de har på lager når det passer dem til en brøkdel av prisen. Man har kunnet diskutere hvorvidt formen og innholdet i Nintendo Direct-sendingene er den beste, men at Nintendo har klart å bruke mediet til å formidle det de har av nyheter og skape blest rundt dette er det ingen tvil om. Med Sonys State of Play-sendinger og Inside Xbox fra Microsoft er det tydelig at internettpresentasjoner av spill, hardware og annet relevant innhold har kommet for å bli.

Trenger vi egentlig spillmessene?
Nintendos nettpresentasjoner har bydd på mange bisarre øyeblikk, men de har i hvert fall klart å skape oppmerksomhet rundt spillene.

Grunnen til at selskaper som Nintendo og Sony kan velge å gjøre dette er at de er de største i klassen. Dermed er de ikke avhengige av for eksempel E3-messen for å få frem sitt budskap. Samtidig har verken Sony og Nintendo klart å riste E3 helt av kappene sine. Det er ikke uvanlig at noen av de store internettpresentasjonene for året legges parallelt med de store spillmessene. Mindre og mellomstore utgivere vil også slite med å få oppmerksomhet dersom de skal komme med presentasjoner på tilsynelatende tilfeldige tidspunkt. Mens folk nesten alltid vil få med seg nye internettpresentasjoner fra Nintendo og Sony, er det litt verre for Capcom, Bandai Namco eller Devolver Digital.

De store utgiverne er med andre ord ikke nødvendigvis avhengige av store spillmesser. Det kan derimot være verre for de som ikke er størst.

Trenger spillutviklerne spillmessene? Ja, i hvert fall noen av messene.

Da E3-messen så dagens lys i 1995 var mediebildet helt annerledes enn i dag. Internett var i sin spede begynnelse, nettaviser var knapt nok en greie, og spillbransjen opererte på helt andre måter. E3-messens funksjon var derfor å være et samlingspunkt for bransjefolkene. Her skulle butikkene få kontakt med utgiverne og få oversikt over hva som ville komme på markedet de neste månedene, og utviklerne skulle få et innblikk i bransjens fremtid.

En naturlig konsekvens av slike messer og bransjebegivenheter er at det utveksler noen håndtrykk og at man blir kjent med folk. Dette er ikke unikt for spillmesser. Alle bransjer og næringer har denne typen samlingspunkt hvor de som jobber innenfor et felt kan komme sammen, utveksle erfaringer og kanskje knytte noen nye og nyttige kontakter. Når alle er samlet om ett felles tema, er det desto lettere å bli kjent med andre som jobber med det samme temaet som deg.

E3-messen har blitt mer show enn bransjefaglig påfyll, men det tjener fortsatt som et samlingspunkt. Det samme gjør også spillmesser som Gamescom, PAX og lignende. Når dette fysiske samlingspunktet forsvinner, er det desto vanskeligere for spillutviklerne å få knyttet de kontaktene og skapt oppmerksomheten de ellers kunne håpet på. Dette gjelder ikke minst små og nyetablerte indieutviklere, som mer enn noen andre er avhengige av å skape oppmerksomhet rundt sine prosjekter for at prosjektene deres skal lykkes. Er de heldige nok til faktisk å få spillet sitt presentert på en av de store E3-pressekonferansene kan lykken være gjort.

Store utviklere kan lykkes i langt større grad uten de fysiske messene, men det er nettopp fordi de er store nok til at folk allerede har oppmerksomheten rettet mot dem. Små og mellomstore utviklere vil derimot ha langt større nytteverdi av messene, fordi marginene er mindre og behovet er større.

Trenger spillpressen spillmessene? Det skader i hvert fall ikke

Hva så med de som livnærer seg av å skrive om spill og formidle nyhetene om spill? Vil ikke de ha større glede av å porsjonere ut innholdet over lengre tid snarere enn å poste tusen nyheter på samme dag? Svaret er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro.

For noen av de aller største internasjonale spillmediene er E3-messen en viktig økonomisk begivenhet. Man planlegger messen flere måneder i forkant, dekningen og oppfølgingskommentarene følger et nøye koordinert program, og svært lite overlates til tilfeldighetene. Hvorfor? Fordi E3 genererer en hel del inntekt i form av sponsoravtaler og økte seer- og lesertall. Dersom de faste spillmessene forsvinner helt, både fysisk og digitalt, vil det med andre ord være ganske kritisk for mediene med denne strukturen.

Trenger vi egentlig spillmessene?
Hvor nødvendig er egentlig de store, fysiske spillmessene? Det kommer an på hvordan du definerer "nødvendig".

En annen årsak til at spillmesser er viktige for spillpressen er at andelen lesere øker i en bestemt periode. Her kan jeg trekke frem et sportseksempel. I det daglige er jeg godt under gjennomsnittet interessert i fotball, men under VM og EM våkner alltid interessen til live igjen. Dermed er jeg inne på sportssidene til for eksempel VG flere ganger i løpet av mesterskapet. Hvor ofte er jeg innom disse sidene ellers i året? Null, niks, nada! På samme måte kan store spillmesser trekke flere lesere og seere til spillmediene, fordi menigmannen som bare er litt interessert i visse typer spill får nyss i at det nå skjer store ting som kan være verdt å få med seg.

Selvsagt vil spillpressen kunne jobbe seg rundt det å ikke ha store spillmesser å dekke. Hvorvidt dette får økonomiske konsekvenser eller ikke vil derimot være avhengig av finansieringsmodell og lignende. Et spillmedium som får lønna si dekket av statlige tilskudd (we wish!), faste leserinntekter, Patreon-støttespillere eller lignende vil nok kunne klare seg langt bedre enn de som satser tungt på sponsoravtaler knyttet til de store messene. På den andre siden: Nyhetene må genereres for at spillpressen skal ha noe å jobbe med, og de nyhetene må komme ett eller annet steds fra.

Trenger spillerne spillmessene? Tja ...

Hva med du som leser dette og verken jobber i spillbransjen eller spillpressen? Trenger du egentlig spillmessene?

Det korte svaret: Egentlig ikke. Så lenge du får nyhetene servert, spiller det ingen stor rolle hvordan dette presenteres eller når du får det servert. Hvorvidt du får nyheter om den neste konsollen eller det neste storspillet servert på E3, Gamescom, Blizzcon eller The Game Awards er mest sannsynlig ikke det aller viktigste for deg. Det viktigste er at du faktisk får nyheten og informasjonen.

Selvsagt er det fint å vite sånn omtrent når du kan forvente nyheter om det du gleder deg til. På den andre siden er det mange som foretrekker å se nyhetene spredt jevnt utover lengre tid. Nå som verden står på hodet og folk trenger noen ekstra lyspunkt i hverdagen, er det sikkert mange som har sett nytteverdien av sistnevnte alternativ.

Likevel vil jeg slå et slag for at spillmessene har en funksjon for deg som spiller. Men det argumentet gjelder ikke bare for deg; det gjelder for hele spillmiljøet.

Trenger spillmiljøet spillmessene? Ja, eller i hvert fall noe som ligner.

Selv om jeg innledningsvis ville belyse problemstillingen ut ifra fire grupperinger, skal jeg avslutte det hele med å trekke inn en femte og siste gruppe, nemlig spillmiljøet som helhet. Her samler vi både utviklere, utgivere, lekfolk og presse - kort sagt, hele sulamitten. Og dersom man ser på spillmiljøet samlet sett, vil jeg påstå at spillmessene fortsatt trengs.

Ethvert samfunn vil over tid utvikle et eget sett med faste ritualer og høytider som faller på mer eller mindre bestemte tidspunkt i løpet av et år, annethvert år eller lignende. Slike ritualer fungerer som en form for samfunnslim, enten det er seremonier som markerer overgangsfaser i livet eller høytider som markerer spesielle hendelser som binder samfunnet sammen. Det mest åpenbare eksemplet er religiøse høytider og overgangsritualer som jul, konfirmasjon og ramadan, og selv ikke-religiøse innbyggere i et samfunn kan oppleve hvordan særlig høytidene setter et preg på året (tenk bare på julens betydning i det norske samfunnet).

Trenger vi egentlig spillmessene?
Fotball er et samlingspunkt fullt av ritualer. Disse ritualene forener tilhengerne og skapet et fellesskap. Dette behovet har vi også i spillmiljøet, og spillmessen kan være en slik arena.

Andre eksempler kan man finne i subkulturelle eller tverrkulturelle samfunn. Det mest åpenbare eksemplet her er å gå til sportsverdenen og den nesten rituelle funksjonen store arrangement som OL eller fotball-VM har. Store folkemengder samler seg over hele verden, man heier med de samme supportersangene, man kler seg i de samme supporterdraktene og man hyller de samme menneskene. Det er ikke vanskelig å se at idrettens verden er full av moderne ritualer.

Hvorfor har vi i det hele tatt disse samlingene? Fotballens regler er ikke avhengig av at det arrangeres VM hvert fjerde år, og kontroversene rundt tildelingen av diverse arrangement tilsier at arrangement som VM og OL har behov for en massiv omstrukturering. Likevel ser sportsinteresserte frem til disse arrangementene, selv om man kan ha sine innvendinger mot arrangøren og de politiske rammene rundt arrangementet. Hvorfor? Fordi det er godt som sportsinteressert å ha et fast, felles samlingspunkt der alt handler om denne ene pasjonen. Når «alle» retter fokuset mot det samme punktet og man kan samles rundt den ene begivenheten, skjer det noe med oss som tilskuere og fans. Vi knytter en spesiell relasjon, og for en kort stund er det denne tingen vi har til felles som betyr noe, ikke alle forskjellene som skiller oss i det daglige.

Spillmiljøet er på samme måte som fotball en internasjonal subkultur, et selvvalgt samfunn man tar del i på tvers av de geopolitiske samfunnene rundt omkring i verden. Få andre samfunn har vist seg å være så allsidige og forenende som spillmiljøet, og fellesskapet som knyttes med spillere på tvers av verden er til tider imponerende å være vitne til. Tenk bare på samtalene du kanskje har hatt med en klassekamerat om den beste Fortnite-strategien, raidene i World of Warcraft med vilt fremmede europeere, eller den lokale turneringen i Super Smash Bros. der du oppdaget noen skjulte talenter i lokalmiljøet ditt.

Nettopp derfor tror jeg det er viktig at vi som spillere har noen faste, konkrete og fortrinnsvis årlige samlingspunkt der vi kan samles omkring det vi har til felles: Spill. Selv om de lokale messene og prisutdelingene har noe for seg, tror jeg det er et behov for de store, internasjonale messene som forener spillere på tvers av landegrenser. Selv om man kan ha ulike meninger om E3-messen og dens funksjon, er det likevel mange spillinteresserte som følger litt ekstra med når messen arrangeres og de store pressekonferansene blir holdt. Mange arrangerer felles samlinger der man ser sammen, og selv menigmannen som ikke er spesielt interessert i spill kan få med seg at det er noe som foregår i spillenes verden.

Jeg vil også slå et slag for at disse samlingspunktene opprettholdes som et fysisk samlingspunkt også, ikke bare som nettarrangement. De aller fleste av oss vil aldri få muligheten til å reise på de store messene, men de aller fleste av oss vil heller ikke få billetter til en finalekamp i fotball-VM eller et stort OL-arrangement. Likevel ser vi verdien i at slike arrangement blir avholdt fysisk med publikum til stede. Det skaper en ekstra spesiell stemning rundt begivenheten, og uten de lokale tilskuerne og fansen til stede vil både VM og spillmesser føles fattigere. Dessuten trenger vi alle muligheten til å drømme om å reise på et slikt arrangement.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Trenger vi egentlig spillmessene? Man kan gjerne diskutere hvilket format og hvilken messe som er den rette, hvordan innholdet skal være og hva som er den beste formen å gjennomføre det på. Men at vi trenger spillmessene er jeg sikker på at vi gjør, og fortrinnsvis trenger vi én stor årlig begivenhet som er så stor og sentral at «alle» har hørt om den og følger med på den.



Loading next content