Her i redaksjonen har vi banket hverandre regnbuefargede i Marvel vs Capcom 3, og Dirt 3 er så sannelig det mest underholdende på fire hjul for øyeblikket. For ikke å snakke om de av oss som lo høyt og ondt da Helghast nok en gang fikk gjennomgå i Killzone 3.
Dette er derimot etter alt å dømme en lett forsmak på hva som skal komme. Hvert atom av hver skribentkropp skriker dag og natt av begjær etter Battlefield 3. Kristian lengter så mye etter Gears of War 3 at han slutter å omgås folk med navn som minner om Marcus. Det er kanskje enda vanskeligere for Kristina, som kun svarer "snart. Snart er det her. The Last Guardian" på all tiltale. Innen det skal alle vi andre spille gjennom Uncharted 3, samt forhåpentligvis del tre i Mass Effect- og Diablo-sagaen.
Disse storspillene er derimot ikke alt vi kunne ønske var tilgjengelig. Fra tid til annen kan man tillate seg å drømme om de spillene som ikke ble eller mest sannsynlig ikke blir noe av. De forsvunne treerne. Treerne vi så inderlig, åh så inderlig håper blir en virkelighet, en eller annen dag, noensinne:
Shenmue 3
Det skal innrømmes. Tiden har nok delvis løpt ifra Shenmue. Dagens sandkassespill og Yakuza-fortellinger har plukket de fleste rosinene ut av den gamle Dreamcast-bollen og tatt sjangeren videre. Det tredje Shenmue fortsetter likevel å være et av bransjens mest etterlengtede spill. Vi vil at Ryo endelig skal få klarhet i hva som skjedde rundt farens dødsfall. Vi vil at trådene skal samles. Om Ryo denne gangen har lært seg å endre ansiktsuttrykk, er det bare en bonus.
Power Stone 3
Power Stone føles fortsatt som noe av det friskeste i slåssespillsjangeren. Og dette til tross for at det har passert en hel del vann under broene siden det første spillet ble sluppet. Hvordan kan Capcom ha latt en av sine beste varemerker falle i glemmeboka? La Power Stone 3 være en del av de siste årenes slåssespillrenessanse. Vi vil samle flere magiske kraftsteiner. Vi vil fylle skjermen med spinnville spesialangrep. Gi oss Power Stone 3 som en nedlastbar tittel til den nye generasjonen med konsoller! Kom igjen nå, Capcom.
Condemned 3
Monolith Productions står bak mange hyllede toere, men blant alle seriene deres er det bare FEAR som har fått trilogibehandlingen hittil. Det var heller ikke Monolith selv som sto for utviklingen av del tre, noe som er nødt til å bety at de i hvert fall har tenkt til å beholde Condemned 3 for seg selv? Eller? Vi venter fortsatt på hva som skjer etter cliffhangeren fra Condemned 2, selv om handlingen hadde en del andre huller også. Det spiller ingen rolle, det er den brutale skrekken som lokker mest. Gi oss mer.
No One Lives Forever 3
På den annen side skulle vi ikke klaget om det viste seg at Monolith i stedet jobbet på en annen treer, nærmere bestemt No One Lives Forever. Cate Archer, spillenes og det kvinnelige motsvaret til James Bond, har ikke vært å se på 9 år nå - noe vi selvfølgelig vil ha gjort noe med. Siden No One Lives Forever 2 har flere av spillelementene som serien tok i bruk, blitt videreutviklet. I dag skulle vi gjerne fått mer fokus på figurutvikling, i tillegg til smidigere snikesekvenser med den praktfulle frøken Archer. Bevar 60-tallssjarmen, det fargerike persongalleriet og det nervepirrende manuset, så hadde vi vært fornøyde. Meget.
Jagged Alliance 3
Utvikler Sir-tech mistet, på nytt, sitt siste kontor for åtte år siden. Rollespillutviklere over hele verden sørget, med tanke på at selskapets Wizardry tjente som inspirasjon for en hel sjanger. Vårt største savn er derimot mer isometrisk krigføring i tropiske bananrepublikker. Dagens spillklima har masser av rom for strammere produksjon, pepret med samme engasjerende fortellerstil og minneverdige figurer. Vi ber ikke om så mye, bare at en gruppe guddommelig begavede mennesker med respekt for seriens utspring plukker opp tråden og gir verden en siste forestilling. En siste utsøkt blanding av krigsopera, taktikk og smarte rollespillinnslag.
Baldur's Gate 3
Alt er en eneste stor suppe. Det har blitt solgt Dungeons & Dragons-lisenser hit og blitt nedlagt utgivere dit. For oss låter det bare som dårlige unnskyldninger. Kjøp hverandre opp, jobb gratis - hva som helst, så lenge vi får en oppfølger. Helst utviklet av de samme folka. Med samme frisyrer som den gang. Vi sammenligner fortsatt nye rollespill - spesielt handling og figurgalleri - med det inspirerende Baldur's Gate, nå tretten år gammelt. På samme måte som Final Fantasy VII revitaliserte den japanske rollespillscenen, satt Bioware standarden for den vestlige. En mesterlig oppfølger ankom i 2000. Deretter - tomt.
Black & White 3
Med det nyskapende Black & White gjorde Peter Molyneux verden til et litt bedre sted. Naturligvis ikke like mye bedre som engelskmannen selv hevdet, men de guddommelige innslagene fra Populous passet godt inn med de moralske innslagene, som siden gikk igjen i Fable. Sentralt i opplevelsen sto alltid dyrene - våre avatarer. Vi elsket å straffe, belønne og lære opp disse entitetene, hvilket bidro til å gjøre hele gudeberetningen til en langt menneskeligere historie. Vi skulle mer enn gjerne sett mer av disse.
Half-Life 3
Half-Life 3 er spillet som vi lenge tok for gitt. Med tanke på slutten i Episode 2 trodde vi at et nytt Half-Life lå rett rundt hjørnet, men det skjedde liksom aldri. Vi ventet tålmodig. Vi diskuterte håpefullt og konspirerte rundt historien. Det har nå gått fire år siden sist vi fikk tilbringe tid med Alyx Vance og den stumme protagonisten. Og fire år er en evighet i denne bransjen. En jævla evighet. Presset på Valve er enormt når det gjelder Half-Life 3 - spesielt nå som ryktene vokser seg sterkere - men vi har ingenting sympati lenger. Vi ser oss bekymret over veien for å overleve til den dagen spillet slippes. En vakker dag. Make it happen, Valve.
Viewtiful Joe 3
Spørsmålet er om spillskapere har et så høyt lavnivå som den smått eksentriske Hideki Kamiya. Resident Evil, Devil May Cry, Okami. Også Viewtiful Joe, da. Eneren tok deler av redaksjonen med storm, epilepsianfall inkludert. Oppfølgeren kom kanskje litt for tett på til å begeistre oss like mye, men nå har det gått over seks år siden sist vi hørte noe fra den superkjekke helten. Tiden er dermed overmoden for nok et plattformspill som føles som å spise Pop Rocks mens man nistirrer inn i et kaleidoskop.
GTR 3
Da svenske Simbin Racing produserte den beste racingsimulatoren gjennom alle tider, GTR 2, tok de i bruk et rutinert team fra sentral-London ved navn Blimey Games. Ian Bell ledet utviklingen av GTR 2, samt den frittstående oppfølgeren GT Legends. Etter dette gikk selskapet videre, skrev kontrakt med Electronic Arts og startet opp under nytt navn: Slightly Mad Studios. Etter to Shift-spill står folkene bak GTR 2 og Shift-serien uten noen prosjekter på gang (så vidt vi vet) og vi foreslår derfor å ta denne tiden i bruk. Et GTR 3 fra Simbin og Slightly Mad Studios med samme uslåelige realisme burde ikke være noe problem. Vi vil ha toppmoderne grafikk, mengder av lisenser, og - for å støtte oppom den svenske Gamereactor-redaksjonen - banene Mantorp, Anderstorp, Knutstorp og Gotland Ring. Jepp.
Hvilke treere lengter dere etter?