Hvis du noen gang har tatt noen famlende skritt i den søvnige, men likevel livlige landlige verdenen Stardew Valley, er det en sjanse for at du etter en hard dags arbeid i hagen eller i gruven har snublet inn på den lokale kroa, The Stardrop Saloon, for å runde av dagen. Sammen med noen av landsbyens myndige innbyggere, som Pam, Clint eller Shane, har du kanskje tatt en øl eller en pizza ved et av bordene, lyttet til musikken som strømmer fra jukeboksen, eller kanskje bare varmet hendene i ro og mak foran den åpne peisen. Bak baren sto helt sikkert den bartenderaktige eieren Gus, som han pleier å gjøre, der ryktet sier at nøkkelen til hjertet hans er skinnende diamanter, spiselige snegler, fisketaco og appelsiner, men også tropisk karrygryte.
Mat spiller en stor rolle i Eric "ConcernedApe" Barones fantastiske jordbrukssimulator, og er en utmerket måte å sjarmere landsbyboerne på. Så hva er vel bedre enn at Barone og forfatteren Ryan Novak har skrevet en offisiell kokebok med oppskrifter fra spillets verden, der karakterene selv byr på sine favorittretter? Boken, som er delt inn i de fire årstidene, inneholder rundt 50 oppskrifter fra kjente karakterer (og selvfølgelig det fiktive matlagingsprogrammet The Queen of Sauce). For å oppsummere sommeren som nå går mot slutten, samt min forkjærlighet for både matlaging og Stardew Valley, bestemte jeg meg for å lage Gus' favorittrett, den sommerlige, tropiske karrygryten. Følg med i denne reportasjen fra da Stardew Valley flyttet inn på kjøkkenet Westerberg.
Dagens oppdrag: Tropisk karri.
Gus er kanskje vant til Stardew Valleys utvalg og priser, men hvis han hadde hørt at den virkelige verden tar en ublu pris for det som ligger på disken, ville han nok ha revurdert innholdet i favorittretten sin. I tillegg opplevde jeg at det var umulig å få jamaicansk curry, så den måtte i stedet erstattes med Santa Marias "strong, curry".
I Barones og Novaks bok står det ikke noe om hvor slitsomt/svettig det er å hule ut ananas.
Uansett, vi gikk i gang med forberedelsene. Siden gryteretten ikke bare skulle inneholde ananaskjøtt, men også bruke skallet som bolle, begynte jeg å hule dem ut med den største forsiktighet. På grunn av min manglende evne til å forstå amerikanske mål (cups, ounces, inches) og hvor mye av skallet jeg skulle spare i bunnen av frukten, skrev jeg dem ned på et stykke papir. Enfoldig? Kanskje det. Men det forhindret minst 30 Google-søk. Men hvis noen hadde fortalt meg på forhånd hvor lang tid det faktisk ville ta å fjerne innholdet i to ananas, ville jeg ha felt en tåre.
Resultatet av det som føltes som 25 timers arbeid...
Jeg har fått høre at det er en "typisk mannegreie" å jobbe med mange skåler som stort sett genererer mye unødvendig oppvask, men jeg kaller det vellykket planlegging og organisering. Dessuten ser det jo ganske bra ut på bildet. At Gus ikke nøyer seg med å steke i smør, raps- eller olivenolje, er for meg uforståelig. Så dette var første gang jeg stekte i kokosolje. Jeg vet ikke hva den skal være spesielt god til, men jeg gjorde mitt beste for å følge Gus' anvisninger.
Er jeg en "typisk fyr" eller bare smart og ordentlig? Diskuter gjerne.
På dette tidspunktet hadde det tatt nesten 1,5 time, uten innkjøp. Jeg er absolutt ingen rask kokk, og jeg ble svimmel av å holde styr på alle ingrediensene, så jeg tok en kort pause, drakk to glass juice og stirret ut av vinduet en stund. Siden jeg på forhånd hadde innsett at det var en risiko for at jeg ville mislykkes med matlagingen, hadde jeg sørget for å spise et frossent ferdigmåltid på forhånd, slik at jeg ikke trengte å stresse med å bli ferdig i tide. Det ville rett og slett ta den tiden det måtte ta.
En morsom lyspause med vindustitting.
Stekt gyllen løk...
og paprika og jalapeños...
og timian og hvitløk og ingefær...
og karripulver og buljong...
Det som i utgangspunktet så så vakkert ut i sine enkelte ingredienser, så snart ut som gammel avføring... Hvorfor blir det alltid slik med karriretter? Vel, det ligger i sakens natur, og på det tidspunktet var det uansett ingen vei tilbake. Heldigvis var neste steg en sann fryd: en skvett karibisk chilisaus fra verdens beste Skånsk Chili. Det gjør hvem som helst i godt humør. Ingen av sausene deres er noe annet enn fantastiske, men denne er blant de absolutt beste hvis du tåler litt ekstra hete.
Et par dryss med Skånsk Chili og alle blir glade igjen.
Soundtracket til matlagingen min. Dristig nok.
Den siste fasen. Tilsett potetene.
Og ananas.
Til slutt tilsatte jeg potetene og ananasen og lot dem koke sammen i ca. 40 minutter, og da det var et kvarter igjen, kokte jeg også risen. Men gryteretten så virkelig ekkel ut, jeg kunne ikke nekte for det. Jeg ville ikke se på den, så jeg begynte å vaske opp for å tenke på noe annet. Jeg vannet plantene rundt leiligheten, drakk et glass juice til og hørte på Dr. Octagon en stund.
Spred ut og flatt ut risen i bunnen.
Server med koriander og en jalapeño, som du kaster etter at du har tatt bildet.
Med risen i bunnen av bollen og gryteretten på toppen, drysset med litt koriander, syntes jeg det så ganske bra ut til slutt. Jeg var fornøyd med kreasjonen min, og det smakte godt også. Sterk som bare det, krydret, fyldig og søt på samme tid. Jeg har forstått at det er Gus' favorittrett, men kanskje han beordrer sin ansatte, Emily, til å lage den for ham. Jeg tror jeg brukte litt over 2,5 timer på å lage denne retten, inkludert en pause for å kjøpe juice, og det er lang tid for hvem som helst, spesielt for en travel restauranteier. Men hvis du er komfortabel med å bruke så lang tid, vil jeg absolutt anbefale å prøve Gus' Tropical Curry. Kanskje det er nøkkelen til hjertet ditt også?